Det vil aldri bli ferdig

Foto: Christina Undrum Andersen / TKM

Noen utstillinger kan man anmelde flere ganger, i tilfelle noen ikke fikk det med seg første gang. Det gjelder selvsagt de utstillinger man mener det ville vært for det felles beste  hvis alle, eller så mange som mulig, kunne få med seg. Det er ikke så mange av dem, men dette er en slik. Fordi, innenfor et kunstnerskap av den varigheten vi snakker om her, har selvsagt mange vært innom en utstilling eller to i løpet av de siste 70 år. De aller fleste vet jo hvem Håkon Bleken er, og har en i hvert fall rudimentær idé om hva det er han driver med og hvordan det ser ut. Men kanskje det særlig er de som tror seg å vite noe – jeg er jo selv en av dem – som i første rekke burde prioritere dette her. Jeg har lenge gått ved din side er ikke en hvilken som helst generisk mønstring, men en skjerpet og knallhard affære, hvor alle de kjente aspektene ved arbeidet – bruken av collage, streken, fargene, engasjementet og det samtidskommenterende kontra det helt abstrakte – er blitt jekket opp enda et hakk eller to. Det er her han virkelig overgår seg selv. I de to måneder som har passert siden jeg så utstillingen (og skrev om den) første gang, er det blitt umulig å tenke annerledes på den enn at det er noe av det mest hardkokte og øyeblikkelig destabiliserende jeg har sett. Et veldig konsentrert og altomfattende panorama over hva det vil si å leve og virke i denne verden. Dette, skjønner dere, er virkelig en – i hvert fall foreløpig peak. Det er denne utstillingen , hvor dødsbevisstheten ligger og gnager allerede i tittelen, som vil bli stående som klassisk i ettertid. Nå er det uansett vanskelig å styre unna døden når kunstneren har passert 90, men du trenger ikke ha lest mye kunsthistorie for å vite at den tematisk bestandig er i forgrunnen her. Døden har hatt et over middels langt liv innenfor disse rammene – selv om vi jo bestandig i grunnen snakker om livet når vi adresserer tiden etter oss – men ikke på denne måten. Ikke så konsentrert, og heller ikke så intenst konfrontert. Det er de arbeider som tar utgangspunkt i collagen som dominerer her, og det er som oftest der Bleken driver maleriet ut i abstraherte landskap hvor fargene er seriøst desorienterende, men samtidig det eneste man har å orientere seg etter – omtrent som i det virkelige liv, eller den virkelige død. Kunsten er og blir en utilstrekkelig trøst stilt ovenfor avgrunnen, men det er og blir det beste vi har. Ingen av oss blir uansett helt ferdig før klokka ringer, og vi må legge ned arbeidet. 

Foto: Christina Undrum Andersen / TKM