Morells paradoksale univers

Fra utstillingen, verket Solar Plexus i forgrunden. Foto: Kjell Ove Storvik

Linda Morell går inn i menneskekroppens anatomi og henter ut refleksjoner som kjennes både nære og fremmede. I den aktuelle utstillingen Balsamarium møter operasjonsalens sterile estetikk, menneskelige organer som har gått sine egne veier.

Linda Morell (1993) kommer opprinnelig fra Sverige og bosatt i Bergen. Kunstneren har en master fra Kunstakademiet i Bergen (2019) og en bachelor fra Konsthögskolan i Umeå. Hun er en ganske fersk kunstner som tar plass med betydelig autoritet. Nylig ble Morell tildelt debutantprisen under Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling 2020. Den aktuelle Balsamarium ved Nordnorsk Kunstnersenters (NNKS) i Svolvær er en utdypning av Morells tydelige, men også tvetydige anatomiske univers av keramikk, stål og glass.

Mellom vitenskap og myter
I et skjæringspunkt mellom det kroppslige og skulpturelle, det mytiske og det vitenskapelige presenteres gjenkjennelige skjelettstrukturer og organer fra mennesket. I utgangspunktet korrekte gjengivelser med noen underfundige, poetiske og ubehagelige tilleggsfunksjoner eller utvekster. Det er som om de anatomiske skulpturene har tatt noen selvstendige valg, bort fra det menneskelige. I Morells paradoksale univers har fraksjoner av menneskekroppen startet sin egen evolusjon.

Her møter vi ryggvirvler som har grodd ut forsvarsmekanismer i stål. Eller kanskje er det en mytisk hale. Noe som gir beskyttelse, en overmenneskelig egenskap eller ødeleggelse i form av selvdestruktivitet. Samtidig er hele utstillingslokalet malt i lys turkis, som om vi befinner oss i en operasjonssal. Eller kanskje er restene fra et åsted innbrakt til obduksjon.

En tykktarm presenteres i blåst glass, i kroppens varme farger. Den er dandert på et veggstativ av børstet stål. Det kirurgiske stålet går igjen i skulpturene og som rammer for objektene. Sykehusestetikken forsterker fornemmelsen av et medisinsk univers, der objektivitet og vitenskap dominerer. Kontrasten er stor til de underlige kroppsdelene som ligger under lupen. 

Colon, blåst glas, stål, 2020. Foto: Kjell Ove Storvik.

Vakkert og rart
Det paradoksale, det vakre i det morbide preger prosjektet. For eksempel er tarmen i seg selv et organ med dobbel bunn. Den er nødvendig for å kunne overleve, men rommer avføringsbakterier som skader organismen om de kommer i kontakt med blodbanen. Dualiteten mellom livsviktig funksjon og potensiell trussel reflekteres i presentasjonen, vakker og ren i farget glass, men også brutalt amputert fra resten av kroppen.

Kunstneren forklarer at hun lenge har interessert seg for hvordan kroppen defineres og hvilke forestillinger som har omkranset den historisk:

«Balsamarium tar utgangspunkt i antikkens tempel, som ble skapt til legekunstens gud Asclepius. Ett bygg som skal ha blitt brukt til både åndelighet og medisinsk praksis. Jeg ble interessert i tanken om en konkret plass der myter og tro eksisterte sammen med datidens vitenskap.»

Morell beskriver videre at gjennom å bygge opp utstillingen som et samtidens helsetempel, der en klinisk atmosfære møter objekter med tvetydige funksjoner, etterstrebes å vekke et ubehag:

«Menneskekroppen har alltid måttet forholde seg til ulike teorier som har skapt motsigelser og vage tolkningsrom.  I samtiden synes jeg dette blir veldig tydelig i hvordan vi både lever tett med vitenskapen samtidig som forholdet til den menneskelige kroppen preges av stor usikkerhet.» 

Reflekterer pandemien
Det kirurgiske, sterile inntrykket kombinert med hvordan kroppsdeler er utskilt fra sin sammenheng, gir klare assosiasjoner til den sosiale problematikken som følger samtidens pandemi. Vi forholder oss til et virus, en usynlig medisinsk trussel. Vi vasker og desinfiserer oss selv og omgivelsene, tvinges ut av fellesskap og ender opp som sosialt amputerte individer. Helt isolert eller i en begrenset kohort.

Samtidig fortjener Balsamarium å leses i en bredere kontekst enn covid-19. Underfundigheten i skulpturene er både morsomme og kompetente. De reflekterer den eksistensielle dragningen mellom selvstendighet, fellesskap, frykt og autonomi som mennesket alltid baler med. Morell lykkes med å vise en barnslig lekenhet i arbeidet. Landskapet der fakta og fiksjon glir naturlig over i hverandre. Et åpent perspektiv de fleste vokser av seg, men kanskje alltid lengter tilbake til.

Skulpturene i Balasamarium er også relevante i et håndtverksperspektiv. Vi ser for eksempel modellerte ribbein i leire der glasuren sprekker opp. Uttrykk med klare estetiske og poetiske kvaliteter, som drar tankene mot tid og forgjengelighet. Men det handler også om teknikker og kunnskap som går i arv gjennom generasjoner. Morells utstilling viser hvordan samtidskunsten i 2021, med den største selvfølgelighet, drar veksler på håndverkstradisjoner i prosesser og uttrykk.

Thirst, glaserat stengods, 2020. Foto: Kjell Ove Storvik.

Inhale, glaserad keramik, glas, silikon, stål, 2020. Foto: Kjell Ove Storvik.