Akutte beskjeder fra fortiden

Noen utstillinger er viktigere enn andre. Ikke fordi de er bedre, men fordi de bidrar med noe innenfor en større diskusjon, og ekstra mye nerve blir det hvis diskusjonen foregår i sanntid og engasjerer langt utenfor fagfeltet. Lillehammer Kunstmuseums retrospektive presentasjon av arbeidet til Nancy Spero er sånn sett midt i blinken, i en tid hvor det er rimelig forutsigbart at den neste virkelig radikale manøveren vil handle om å få korrigert kjønnsbalansen innenfor både kunsthistorien og samtidskunsten. Ikke gjennom kvotering – det er slett ikke nødvendig, spør du meg – men gjennom faktiske kvalitetskriterier og inspirert synsing. Her, hvor jeg sitter og føler meg genuint ukomfortabel med å bruke termen «kvinnelig kunstner», men likevel opererer innenfor et system hvor denne merkelappen ikke bare fordufter av seg selv, vil jeg likevel si jeg ser optimistisk på muligheten for å se dette skapet settes på plass i min levetid. Kanskje allerede i neste uke, egentlig.

Fordi, i likhet med mange andre kunstnere med feministisk, kontrær og aktivistisk agenda i sin generasjon, fremstår arbeidet til Nancy Spero her og nå som foruroligende samtidig. Hvis man ser bort fra tidsmarkører som Vietnamkrigen og 1970-tallets diktaturer i Sør-Amerika, er smerten som kanaliseres tross alt vedvarende. Det er ikke akkurat som noe har forandret seg når det kommer til det å påføre folk mest mulig lidelse i denne verden. Og kanskje det også har noe å si for hvordan disse bildene virker i 2020: Den kjappe og direkte akvarellen, helt rensket for alt unødvendig og med null pirk, er ikke en helt uvanlig metode i en samtid hvor valg av foretrukket kunstnerisk medium kollektivt har foretatt en evolusjonær u-sving fra elektronikk til faktisk håndverk, preget som den er av erfaringer som Den islamske stat, og effekten av det å ha Donald Trump som president i USA. Ikke bare kunne disse tingene vært laget av en sint kunstskolestudent under 30 akkurat nå, men utstillingen aktualiserer også spørsmålet om kvinnenes plass i kunsthistorien. Fordi det til syvende og sist er et spørsmål om å belyse kunstnerskap som er relevante for å forstå vår samtid og oss selv, og fordi alle taper på at denne ubalansen – ikke bare innenfor kunstfeltet, men i enda høyere grad i verden utenfor – blir opprettholdt.

Så, noen utstillinger er altså viktigere enn andre. Og denne her er viktigere enn de aller fleste. Men det skal og sies at denne ekskursjonen gjennom et livslangt arbeid også er en fest av en utstilling, med nok punch til å utløse fler assosiative tankerekker enn det er plass til å gjøre rede for her. Så står det feministiske prosjektet sentralt, og motstanden som grunnleggende, men hvor det i like høy grad svinger mellom representasjonen av kvinnekroppen og de siste notatene til Antonin Artaud. Ikke helt forutsigbart, altså. Jeg vil si vi trenger denne utstillingen. Virkelig.