Fruktbar kjedsomhet

Foto: Vegard Kleven

Per Kristian Nygård viser frem byggesteinene bak fasaden i sin nye utstilling.

I likhet med Munchmuseets kombinasjon av Munch og ulik samtidskunst de siste årene har det vært en lang rekke sammenstillinger av Vigeland og utvalgte samtidskunstnere også. Dialogene er vel så spennende som dem Munch settes i, for Vigelands skulpturer – og ikke minst museet, som også var kunstnerens hjem – er et enklere utgangspunkt for å reflektere i rom og historie. Ofte er det kunstnerne som beveger seg tilsynelatende lengst vekk fra opphavet som er de mest interessante, for de ber oss grave litt dypere i linjene mellom de ulike uttrykkene.

Per Kristian Nygårds utstilling er en av de mest vellykkede i så måte.

Bak fasaden
Estetisk sett er riktignok skulpturene hans nesten uutholdelig tørre og kjedelige ved første øyekast: Alle verkene her er satt sammen av leca-blokker og u-blokker, altså rimelige byggesteiner i byggebransjen. Denne type minimalistiske skulpturer appellerer, må jeg innrømme, sjelden til meg. Men akkurat i denne settingen skjer det ting som skaper bevegelse og en forbindelse til både Vigeland og museet.

For den eksistensielle viljen til å bore dypt i menneskesinnet er totalt fraværende hos Nygård. Der vi hos Vigeland ser mennesker vri seg i begjær eller lidelse, møter vi kun den stumme steinen. Denne tørre og materialmessige stivheten justerer imidlertid blikket inn mot noe helt annet enn de sjeledramaene Vigeland kverner rundt i: Vi hektes på et overordnet blikk på relasjonen mellom byggesteinene og fasaden.

Arkitektur og sjelsliv
Det er jo gjerne slik at det som holder reisverket oppe, ikke nødvendigvis har den eksistensielle ynde eller fornemme fremtoning som fasaden har. Det er i fronten på bygg, dens ytre skall, alle ornamenter og prydelementer innfelles. Det er dette som er den offisielle delen av arkitekturen; det som blir lagt merke til, sett og vurdert. Men hva med alle de stokkene og steinene som ligger upolerte bak murpussen? Selv om det er de som utgjør selve substansen i reisverket, det som gjør det mulig for fasaden å skinne, er det også disse elementene som forblir skjult.

Kunne vi ikke si noe lignende om oss mennesker? Er det ikke de rollene vi spiller for andre når vi trer ut i fellesrommet som er det som betyr noe? Er det ikke sminken og alle de elegante klesplaggene vi ikler oss som gjør oss appellerende eller ikke? Selv om det forholder seg slik, er det også reisverket i vårt indre, sjelens anonyme byggesteiner, som gjør at vi i det hele tatt kan tre frem som vakre og overbevisende mennesker. Om vi ikke kjenner oss selv og har en kontinuitet i vår evne til å ta vare på oss selv – og klare tanker om hvor vi kommer fra og hvor vi skal – hjelper det lite hvor tykke lag sminke fasaden påføres.

Sammenflettet

Nygårds resolutte og demonstrativt uskjønne og hverdagslige byggesteiner utgjør distinkte påminnelser om at vi ikke må glemme disse anonyme og som regel tildekkede byggebjelkene i både arkitektur og vår fremtreden. De står der i rommet som den skjulte substansens urokkelige faktum og viser samtidig til hvordan denne formen ikke i seg selv er det dekorative element. Det største verket, som består av en gigantisk, kaba-lignende kloss i museets største rom, er riktignok prydet med en liten portal. Dette er en triumfbue, men det er ikke triumfens ornamentale fasade som vises frem, men selve materialets realitet. Portalen er så liten at man nærmest må krabbe gjennom den, noe som gjør at vi må bøye oss for steinen i monumentet snarere enn å dyrke triumfferden gjennom «porten».

I den nyklassisistiske bygningen som Oslo kommune fikk reist på 1920-tallet til ære for Vigeland, er det eik, messing og marmor som er materialene vi får se. Det fornemme og dyrebare skjuler likevel høyst vanlig stein, og det er den som gjør at Vigeland fortsatt står oppreist i kunsthistorien. Per Kristian Nygård minner oss dermed om hvordan det ytre og det indre ikke bare speiler hverandre, men er tett flettet sammen.