Overlege ved Oslo universitetssykehus Morten Rostrup startet i 1996 den norske avdelingen av Leger uten grenser og var i perioden 2000–2004 leder for den internasjonale avdelingen. I 1999 mottok Rostrup Nobels fredspris på vegne av organisasjonen. Han har utrettelig jobbet som lege under noen av de største krisene i verden og har gitt ut bøkene Felt i 2006, erfaringer fra de første ti årene med Leger uten grenser, og senere boken Uten grenser. Beretning fra en ny type krig (2019). Når han ikke er ute og redder verden, bestiger Mount Everest eller skriver bøker, kan du muligens finne Morten Rostrup på noen av byens gallerier eller museer. Vi har spurt ham om hans forhold til kunst, til legeromaner og hvem han ville ha hyret til å lage en akt av seg.
1. Hvilken utstilling og hvilket galleri/museum besøkte du sist?
– Jeg var heldig og fikk med meg den store og unike jubileumsutstillingen til Leonardo da Vinci i Louvre, Paris, like før koronaepidemien stengte ned det meste av utstillinger. Jeg hadde allerede fra ungdommen hatt interesse for hans kunst, men selvsagt også for hans anatomiske tegninger og ulike tekniske opp-finnelser. Det var spennende å komme svært nær verkene til en så stor kunstner og et universalgeni.
2. Du jobber som lege i noen av verdens farligste områder og med mennesker i dyp nød, føles dette med kunst overfladisk og unødvendig i et slikt perspektiv?
– Nei, jeg synes ikke det. Kunst er en viktig måte å formidle på. Formidling av tanker, ideer, følelser og vår menneskelighet er viktig, kanskje mer enn noen gang tidligere der vi nå bombarderes med visuelle og andre stimuli gjennom sosiale medier. Et kunstverk krever tid, det må oppleves på en annen måte enn de hurtigstimuli vi stadig vekk utsettes for. Kunst kan ha et klart politisk budskap, men gjennom kunsten kan vi også mobilisere konseptet om en felles humanitet som utgjør en ideologisk basis for humanitært arbeid.
3. Finnes det kunstverk du enda ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve?
– Jeg skulle gjerne ha opplevd Picassos Guernica. Bildet ble malt som en respons på den brutale bombingen av den baskiske byen Guernica under den spanske borgerkrigen i 1937. Byen ble bombet av tyske nazistiske og italienske fascistiske styrker og viser krigens grusomhet. Jeg har jo selv sett konsekvenser av krig på nært hold og tenker spesielt på den brutale krigføringen med massive angrep på sivile som vi har sett nå i Syria. I dette bildet ser vi hvordan kunsten kan formidle et klart budskap som også berører oss emosjonelt.
4. Finnes det kunst som provoserer deg?
– Jeg lar meg svært sjelden provosere. Urett-ferdighet provoserer meg imidlertid, men jeg har sjelden sett det formidlet via kunst. Kunst som er skapt kun for å provosere, kan i seg selv kanskje provosere, hvis det er den eneste hensikten og det ikke ligger noe underliggende bak man kan søke etter.
5. Hvilken kunstner, historisk eller nålevende, skulle du gjerne hatt som pasient?
– Det er svært mange kunstnere som hadde vært interessante å ha som pasienter, spesielt hvis man får tid til å gå under huden på dem og utforske ikke bare hva som ligger bak deres symptomer og plager, men også deres kunstneriske misjon. Edvard Munch hadde vært interessant, og han snakket jo også norsk, som er en fordel når du skal lodde dybder.
6. Hva slags kunst har du selv på veggen?
– Jeg har blant annet et maleri av Ole Rinnan, litografier av Sverre Bjertnes og Frans Widerberg og et stort ulvefotografi av Christian Houge.
Shadow Within av Christian Houge henger på veggen til Rostrup
7. Mener du at kunnskap er en forutsetning for å oppleve kunst?
– Nei, og heller ikke kunnskap om kunstneren. Kunstverket bør kunne fungere uavhengig og skape en resonans i deg, med eller uten spesifikk kunnskap.
8. Hvilken nålevende kunstner ville du hyret for å lage en akt av deg?
– Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer narsissistisk enn få få laget en akt av seg selv. Det ville jeg avstå fra uansett hvor eminent en eventuell kunstner hadde vært. Jeg er bevisst ikke på sosiale medier heller. Eksponeringsbehovet er begrenset med mindre jeg har et klart budskap å komme med. Min nakne kropp faller nok ikke inn i kategorien «et klart budskap».
9. Har du en kunstopplevelse som har gjort et uutslettelig inntrykk på deg?
– Ikke som jeg kan huske, og da er vel ikke inntrykket uutslettelig? Jeg ble dratt med på mange utstillinger da jeg var barn. Mine foreldre var svært interessert i bildende kunst. Siden jeg kunne gå, og sikkert før det, ble jeg blant annet tatt med på Høstutstillingen hvert år. Jeg har blitt fortalt at jeg som tre år gammel ble stående helt fascinert foran et bilde
av Joan Miró på en annen utstilling. De fikk meg nesten ikke videre. Jeg husker dessverre ikke hvilket bilde det var. Slik er minnet til en treåring.
10. Det finnes lite kunst som avbilder legeyrket, men det finnes utallige legeromaner. Har du en du kan anbefale?
– Jeg har (naturlig nok) faktisk aldri lest en legeroman. Skal jeg anbefale en høyaktuell roman der en lege spiller en sentral rolle, vil jeg foreslå Pesten av Albert Camus.
11. Hvis du kunne valgt et kunstverk fra hele kunsthistorien til å ha på veggen hjemme – hvilket ville du valgt?
– Det vet jeg faktisk ikke, og jeg har ikke svært stor veggplass heller. Jeg tror det å ha et verdenskjent kunstverk på veggen hadde skapt mange flere bekymringer enn gledene over å kunne oppleve det hver dag.
12. Skal du ut på reise med Leger uten grenser denne høsten?
– Denne høsten blir det arbeid på Akuttmedisinsk avdeling på Oslo universitetssykehus. Vi vet ikke hva som kommer til å skje med Covid-19-epidemien i Norge, men jeg er som akutt- og intensivmedisiner også engasjert i behandlingen av pasienter rammet av dette viruset. Jeg håper å kunne rydde tid til et oppdrag neste år. Verden har imidlertid blitt betydelig mer uforutsigbar det siste halvåret.