Kunst som tar til vingene

Wings of Mexico

Jorge Maríns bronsevinger på Aker Brygge fanger dissonansen mellom shopping og det hellige.  

Visse symboler stikker dypere i oss enn andre. Så dypt stikker de at de synes å snøre de fleste lagene av sjelslivet vårt sammen med historiens og fantasiens nærmest grenseløse utstrekning. På Aker Brygge kan vi for tiden stifte bekjentskap med et av dem: Vinger, og indirekte – engler. Men til forskjell fra de fleste fremstillinger av disse eteriske organene – som de vel må kalles – er ikke vingene koblet til noen bestemt kropp. Det er ingen engler, ingen fugler eller noe annet mer eller mindre mytisk vesen som kan forlate bakken og sveve av gårde å se.  

Bronseskulpturen Wings of Mexico består av et par herreløse, kjempemessige vinger. Verket er ett av ti signert den meksikanske kunstneren Jorge Marín –  The Reconstruction of Being kalles utstillingen (han sparer ikke på kruttet) – men det er Wings of Mexico som virkelig er verdt å se litt nærmere på.  

Hverdagshellighet 

Vingene er montert på en gigantisk ramme, og opp mot dem leder noen trappetrinn så forbipasserende kan foreviges med disse episke vingene på ryggen. Tanken er at slike bilder skal deles på Facebook og Instagram, men for min del blir situasjonen noe langt mer enn en mulighet til festlige oppdateringer i sosiale medier. Vingene er jo plassert i handelsstandens mekka og gir oss et element av noe hellig i shoppingrunden. Vel å merke: om vi ser forbi smarttelefon-kameraet og ser det storslagne i situasjonen vi blir en del av. Jeg liker godt denne hverdagsliggjøringen av det hellige, ja, at enhver kan være en engel, så å si, men samtidig er det noe ambivalent ved disse vingene og hvor de er plassert som gjør dem mer problematiske enn en slik tribune for hverdagshellighet skulle tilsi. 

Det er neppe intensjonen fra kunstnerens side, men det faktum at englegjøringen av vanlige mennesker foregår nettopp her, setter jo også fingeren på at absolutt alt er gjenstand for underholdning og handel.  

Shopping og nåde  

Verket kan jo betraktes som et pauserom mellom kaffen på Kaffebrenneriet og innkjøpene fra de forskjellige butikkene som har salg nå, uten at man levner det hellige eller engler så mye som en tanke. Og ved å plassere verket et slikt sted blir det utvilsomt spist opp av en slik logikk – ikke minst ved at verket så eksplisitt legger opp til engel-selfies og andre artigheter.  

Grunnen til at jeg blir stående og stirre på verket, er den episke schwungen i vingene der de rettes mot himmelen, ut av rammen de er plassert i. Det er en rest av engler der, om man tar seg tid, noe majestetisk Gustav Doré-aktig og bibelsk som fremkaller andakt om man leter litt i seg selv. Det liker jeg. Ikke fordi jeg er kristen, men fordi alt hellig har en forbindelse med radikalitet, som potensielt også kan være i berøring med det som betyr noe i livet: selvransakelse, moral, dannelse og nåde.  

Utsnitt av skulptur fra The Reconstruction of Being