Fjell og luft. Mørket og lyset. Peer og Solveig. I Runi Langums nyeste verk byr hun urkreftene opp til dans.

Runi Langum

Runi Langum (f. 1958) bor og arbeider i Berger sør for Drammen.

Utdannelse fra Kunstakademiet i Trondheim 1978–1983 og École Nationale
Supérieure de Beaux-Arts i Paris 1983–1986.

Runi Langum er Peer Gynt-kunstner i 2021 (utstillingen i Galleri Låven på Gålå ble utsatt til 2021).

Står bak flere offentlige utsmykninger, blant annet RadioOtto (2020), et minnesmerke for Otto Nielsen på Bakklandet i Trondheim, laget sammen med mannen Hans Martin Øien som også er kunstner.

Aktuell med utstilling på Fineart november 2020.

Her er en rask oppsummering av Henrik Ibsens dramatiske dikt om Peer Gynt fra 1867, for å friske opp hukommelsen: Storløgneren Peer blir lyst fredløs i hjembygda etter bruderov og legger ut på en eventyrlig og opportunistisk reise i den norske fjellheimen, inn i Dovregubbens hall og videre til Nord-Afrika. Før han drar, møter han Solveig som han forelsker seg i, og som lover å vente på ham i hytta han selv har bygget. Når Peer vender tilbake mange, mange år senere, sterkt tvilende på egne livsvalg, møter han igjen Solveig som ikke bare har ventet i hytta, men også tilgir ham alt. Kjernen i historien er hva det betyr å være «seg selv».

Diktet ble oppført som teaterstykke allerede i 1876 med musikk komponert av Edvard Grieg. Det komplekse samtidsdramaet ble en umiddelbar publikumssuksess og vises fremdeles på scener over hele verden. Det årlige Peer Gynt-stevnet ved Gålåvatnet i Gudbrandsdalen, i de traktene mye av den fiktive handlingen utspiller seg, tiltrekker om lag 20 000 skuelystne. I forbindelse med stevnet inviteres også en av Norges beste kunstnere til å tolke Peer Gynt på sin måte. I år var det Runi Langum som tok imot utfordringen. Men i likhet med oss alle ble også hennes 2020 annerledes. Da vi snakket sammen i starten av august, skulle hun ha vist separatutstilling i Galleri Låven på Gålå, men der ble det i stedet en kollektivutstilling med
tidligere Peer Gynt-utstillere. Langum utdyper:

– Akkurat nå er jeg i en «evig tumult» med Peer Gynt fordi både stevnet og utstillingen min ble utsatt til 2021 på grunn av korona. Så jeg fortsetter å jobbe med det gjennom året. Også den kommende utstillingen på Galleri Fineart i november tangerer Peer Gynt, med fjellet som tema. Naturen er sentral i denne teksten, og i disse tider er det også noe mange tyr til. Så jeg ser noen paralleller der. Disse kreftene vi får og blir gitt av den norske naturen samsvarer med mye av det Ibsen har brukt i fortellingen.

Flyger lV, tegning på papir, 65 x 50 cm

Bergtatt 2020, Tegning på lerret, 80 x 60

Annonse

Dessuten skal jeg stille ut i den innerste salen, under bakken i de store lokalene til Galleri Fineart. Så det blir både dypt inne i bygningsmassen og dypt inne i underbevisstheten.

– For i Peer Gynt er vel naturen, fjell og Dovregubbens hall metaforer for menneskesinnet? Steder inne i oss selv?

– Ja, så absolutt. Og i disse møter Peer de dyriske elementene i sin egen natur. Urkreftene. Trollet i oss. Det er en evig kamp, det med tro og tvil.

Naturen har lenge vært motiv i Langums kunst, og fascinasjonen for fjell har bare blitt ytterligere forsterket av store naturopplevelser på Vestlandet denne sommeren.

– Jeg synes at naturen er uskillbar fra oss. Vi blir veldig preget av det landskapet vi bor i. Og vi higer alltid mot en eller annen topp. Vi vil ha utsikt og komme opp fra det uklare. Opp til fri sikt. Der har jo fjellet en betydning. Du kan møte den harde veggen, og du kan omtrent få vinger på toppen. Du møter luft og rom, og du får oversikt. På samme tid kan du stange i det. Det er en fantastisk sterk vilje et fjell har.

– Det er fine ord. Hvordan kommer disse tankene til uttrykk i det du lager akkurat nå?

– Jeg har jobbet med fjell som tema en stund nå, så jeg har det med fra tidligere. Nå jobber jeg med fjellformer i bildene. Jeg ser mye i selve formene – de er figurative, og de er symboler for en urkraft. Det er det myke og det harde. Og det er luft, speilinger og vann. I november i fjor laget jeg en serie med bilder som kommer ut som trykk nå, hvor det også er fjell representert. I disse er sterke naturformer symboler for «det fallende». Det fallende mennesket, eller dypet. Jeg har tolket det litt som Peer og Solveig. Solveig er sol, lys, luft og tro. Og det fallende er hele tiden Peer-skikkelsen. Som faller, faller og faller, men samtidig tror. Så det de har til felles er troen. Hver sin tro, som er veldig sterk og som fullstendig styrer livene deres. Dette forenes i bildene. Det lyse mot det mørke og urkreftene i mennesket. Når en leser Peer Gynt-teksten, så er det nettopp dette som gjenspeiles hele tiden, og som mange lokkes ut i nå, slik som bukkerittet (Peer forsøker å overbevise sin mor Åse om at han har ridd over Gjendineggen, nå kalt Besseggen, på en reinsbukk, journ.anm.). For mange er det en overvinnelse å gå Besseggen og føle den knivskarpe kanten mellom liv og død.

På grunn av korona har mange feriert i den norske naturen i år med opplevelsene det gir.
Samtidig har nok også mange, i mangel på andre distraksjoner, virkelig måttet møte seg selv på godt og vondt. Akkurat som Peer. Så denne historien er høyst aktuell.

Kime, 56 x 37 cm

Yellow 75 x 50 cm

Langum forteller også at hun har oppdaget nye sider ved karakteren Solveig etter som hun fordypet seg i materialet: – Peer ble forvist fra bygda fordi han hadde stukket av med en brud og skrotet henne dagen etter. Han måtte opp på fjellet og livnære seg på jakt og fiske. Og han bygde seg en stakkarslig hytte av granbar og kvist. Og så velger Solveig å forlate samfunnet og dra opp til ham. Peer blir både forskrekket og fryktelig glad når hun kommer, men hun sier til ham: «Ja, halvveis kom jeg for deg. Og halvveis kom jeg fordi det var så klummert der nede.» Det ble plutselig en nøkkel til hennes karakter. Hun visste hvordan livet ville blitt i bygda, styrt av de normene som rådet den gang. Og hun valgte en fredlyst mann og fikk med det et helt annet liv, et friere liv der oppe ved fjellet. Det var bra å oppdage at hun ikke var den stakkarslige kvinnen som satt og ventet og gråt, men som fulgte sitt bevisste valg knyttet til en tro på sin kjærlighet og styrke. Jeg har sett mange oppsetninger av Peer Gynt, og Solveig blir alltid
fremstilt veldig vagt, subtilt og vakkert. Men ikke med den kraften som hun egentlig representerer.

Nettopp kraft og menneskeskikkelser i bevegelse er gjennomgående i Langums arbeider. Dels
figurative og dels abstraherte. Som om hun har fanget selve energien de skaper og omsatt den i flyktige streker. – Jeg liker godt å jobbe i store formater, for da blir det en fysisk side av det, nærmest en kamp, som forsterker forholdet mellom utførelse og bilde. Og det er jo veldig forenlig med dans. Så der har du min lille, store verden som er helt utømmelig. Mennesker – natur – bevegelse. Det er egentlig de eneste tingene jeg sirkler rundt.

– Hva inspirerer deg med dans?

– Jeg har alltid vært interessert i dans, i bevegelse generelt, og går ofte på danseforestillinger. Da jeg studerte i Paris på 1980-tallet, så jeg Robert Wilson som representerte en ny måte å tenke koreografi og dans på ved å sette inn menneskeskikkelsen som del av et helhetsbilde på scenen i en abstrakt kontekst. Det var en stor aha-opplevelse når det gjelder opplevelsen av lyd, kropp og rom.

– Under korona har vi blitt pålagt begrensninger i vår bevegelsesfrihet. Både hvor og hvordan vi går, og hvem vi beveger oss med. Har du gjort deg noen tanker om det, som kunstner?

– Ja, faktisk. Det har allerede kommet til uttrykk i forestillinger med dansere som interagerer på en annerledes måte, og viser sfæren rundt kroppene våre. Det blir et slags vakuum mellom oss. Vi beveger oss mellom hverandre og på en annerledes måte. Du skal bare på butikken, og så har du en dans, ikke sant? Og når du møter mennesker som du instinktivt hadde kastet deg rundt halsen på, tar du isteden noen merkelige skritt til siden. Eller dulter kanskje skulderen borti hverandre hvis dere er veldig godt kjent. Det er jo helt koreografisk. Folk som vanligvis ikke danser en gang, eller har sett en danseforestilling, utfører disse ritualene nå. Vi danser.

Mørk dans (2018), tegning på lerret, 118 x 84 cm

– Hva tror du dette gjør med oss?

– Vi blir nok veldig klar over hvor sårbare vi er. Alle får døden litt nærmere, og det påvirker oss sterkt. Og her kan kunsten spille en viktig rolle.
– Kunsten virker og påvirker, forklarer Langum.
– Kunst kan få mennesker til å oppdage sin omkringliggende verden ved hjelp av de visuelle beskjedene og fortolkningene de får av kunstnerne. De beriker på den måten at du får en utvidet
mulighet til å ta inn verden du lever i her og nå. Samtalen dreier tilbake til Langums kunst og hvordan uttrykket hennes har utviklet seg gjennom snart 35 år i yrket. At hun på slutten av 1990-tallet gikk fra en lang periode med ren abstraksjon til å innføre menneskeskikkelsen og ta opp følelser, i en tid hvor både det figurative og emosjon ble uglesett i kunstverdenen. – Ikke minst patos, som på mange måter har vært en fy-betegnelse. Der hentet jeg isteden mye inspirasjon fra moderne dans, som har gått andre veier for å utforske den patosen. I veldig dristige sprang.

Og om hvordan hun legger merke til former overalt, i mennesker og naturen, og hun ser hvor mye de henger sammen. For eksempel grenene på et tre og det samme nettverket i blod-årene. Det har blitt hauger på hauger av skisse-bøker, og hun skriver mye samtidig som hun tegner. Strøtanker. Langum leser noen tilfeldige setninger: «Nådeløst som Peers framferd …, Koronavirusets syndere blir de ville dyrene, typisk oss …, Slitasjen på planeten, plastavfall og mangfold … My wings are made of plastic». Angående lyd: – Jeg har fått veldig sansen for artisten Moses Sumney. Han har så mange fine tekster og lydbilder. I en av dem synger han «My wings are made of plastic», og det var en tune som gikk rett inn. Da spraket det løs med massevis av vinger på arkene her.

– Så dette handler ikke bare om hvordan vi beveger oss, men også hvilke ringvirkninger vi forårsaker?

– Absolutt. Vi bor jo i sjøkanten her i Berger og har tydelig merket forandringene gjennom de siste 20 årene. Sjøplantene blir brune, og fisken
forsvinner. Berg blir underminert. Men det ser fremdeles likt ut på overflaten. Så det er en for-
uroligende tid. Det tar jeg opp i disse fjell-
formasjonene. Vi er bergtatt. Vi vil være inne i fjellet og fortrolles. Vi  vil være inne i skjermene våre, inne i trollverdenen. Bare du åpner en skjerm, er du sugd inn i Dovregubbens hall. Der danses
det, alt ser fantastisk ut og vi kan glemme og gjemme oss, eller reflektere over verden i lys av det vi oppdager og ta det med oss på ferden videre ut.