Charlotte Thiis-Evensen. Foto: Anne Lill Aas

Oksygenmasken (2019) er et objekt fra farfars legepraksis. Fra utstillingen Forstørrelser (2019/2020), Telemarksgalleriet. 

Virusepidemien har vist hvor sårbart individet og samfunnet er. Charlotte Thiis-Evensens utstilling Noe må gjøres er nesten skremmende aktuell. Gjennom nære skildringer undersøkes temaer som frihet, makt og menneskeverd.

Aktuell:

med Utstillingen Noe må gjøres på Galleri F15 i Moss 17.10.20-20.01.21

Nå holder Thiis-Evensen (f. 1968) på å ferdigstille verkene til det som blir hennes største utstilling hittil. Eldre og nyere installasjoner og videoarbeid skal presenteres over flere etasjer i Galleri F15. En utstilling som også får arkitektbistand slik at kortfilmene fremheves som skulpturelle verk i lokaletI tillegg stilles et arbeid ut  Spuntveggen ved byens havnesentrum. 

– Det blir stort! Jeg gleder meg, men er også spent. Nå er jeg i gang med Adrift, et nytt videoverk som reflekterer den klaustrofobiske følelsen man kan kjenne overfor de store endringene vi kommer til å måtte forholde oss tilEn håpløshet, eller tap av kontroll. Jeg jobber med ungdommer, pust og vann for å speile dette. 

Hun fullførte utdanningen ved Statens kunstakademi i 2003. Parallelt med sin kunstneriske karriere har Thiis-Evensen i tjue år arbeidet som videojournalist og regissør for NRK. Det er tydelig hvordan hennes kunst springer ut av journalistikk-kompetansen. Filmene er visuelt rene, tette og samtidig åpne. Ofte i krysningspunkt mellom poetiske skildringer og dokumentarer. Gjennom korte sekvenser kommer man nær en personlig ambivalens, balansen mellom omsorg og krenkelse, eller den universelle lengselen mot samklang og fellesskap.  

– Jeg inspireres av situasjoner eller detaljer i nærmiljøet. Gjennom å gå tett på individet kan også en større sammenheng reflekteresDe siste årene har jeg vært spesielt engasjert i temaer som omsorgarbeidsledighet og integrering. Men også ungdommers sårbarhet i møte med manglende miljøtenkning blant voksne. 

  

Tannhjulets estetikk                                                                                                                 

I utstillingen presenteres en serie verk om den lokale enmannsbedriften Peik. Det handler om en av Moss siste små industribedrifter. I Galleri F15 stilles tre av Peiks maskiner ut sammen med et lydverk. I tillegg har kunstneren laget en kortfilm for Moss by- og industrimuseum. 

Filmen dokumenterer produksjonen av potetskrellere. Disse lages for hånd, med hjelp av solide maskiner. Vi ser verktøy som klipper, presser og former stål. Innehaverens kyndige hender som skrur, oljer og styrer prosessen nennsomt. Den monotone lyden av metall som deles og faller, har en suggererende, musikalsk kvalitet. Nærbilder av mekanikkens finjusterte prosess og den klirrende lyden når skiftenøkkelen strammer bolten, er en estetisk sterk og rørende skildringKanskje fordi det å se produksjon som ender opp i et fysisk produkt og en konkret verdi, virker tilfredsstillende i en elektronisk tidMen også fordi det filmatiske håndverket er nært og presist i lyd, bilde og komposisjon. 

Filmen skildrer en type lavstatusarbeid som befolkningen har utdannet seg bort fra. Men mens småbedrifter og praktiske ferdigheter forsvinner fra samfunnet, mister fellesskapet tryggheten som ligger i å kunne produsere varer lokalt. En påminnelse som treffer ekstra sterkt i en tid da privatpersoner har måttet ta fram symaskinen for å produsere essensielt smittevernsutstyr til norske sykehus.   

Svein produserer potetskrellere i filmen Enmannbedriften (2020).

Enmannsbedriften (2020). En av de tre maskinene som skal stilles ut.

Annonse

Grunnmuren                                                                                                                    

Thiis-Evensen kommer stadig tilbake til det håndverksbaserte arbeidet. På en måte skreller hun seg innover i samfunnslagene, helt til den basale grunnmuren. Det er sprekkene, riftene og de historiske sporene i fundamentet som interesserer henne. 

– Vi blir rbarnår vi stoler på det kapitalistiske systemet. Det er trist at kunnskap og små arbeidsplasser forsvinner, jeg tror samfunnet må tilbake til større grad av selvforsyningSamtidig er det viktig å løfte gleden i å mestre et arbeidArbeidsledighet representerer en form for eksistensiell terror som bryter mennesket ned. 

Kunstneren vokste opp i Porsgrunn. Et mangfoldig industrisamfunn der folk fra ulike klasser hadde omgang med hverandreHøy arbeidsmoral sto sterkt i familien:  

– Jeg fikk aldri økonomisk støtte etter at jeg flyttet hjemmefra. Isteden ble jeg utrustet med selvtillit og tiltro til egen arbeidskapasitet, forteller kunstneren. Så hun har jobbet hardt og har aldri tatt ut en egenmelding på tvilsomt grunnlag 

Mens vi har denne samtalen der det blir tydelig at lediggang er noe av det verste kunstneren kan se for seg, så er samfunnet nesten stengt ned på grunn av smitteverntiltakFolk er massepermittert, og det finnes ingen garanti for at utstillingen ved Galleri F15 kan åpne som planlagt. Hvordan forholder hun seg til det? 

– Jeg jobber på som vanlig, det finnes ingen alternativ for meg. Koronakrisen er alvorlig og skummel, samtidig trenger samfunnet å få røsket opp i mye. Verdiene våre, tryggheten og velferden baserer seg altfor mye på lån. Prosessen blir brutal for enkeltmennesket, men verden trenger kanskje en krise for å etablere et mer holdbart system. 

– Fortell om verket Gullklokken. 

– Farfar fikk en gullklokke etter 25 års arbeid som bedriftslege i Norsk Hydrodenne har jeg arvet. Verket består av seks portretter av arbeidsløs ungdom. Jeg har gjort research-samtaler med dem om betydningen av arbeid. På bildene poserer de med gullklokken til farfar i en valgt positur fra reklamer for luksusklokker. 

Selve klokken stilles ut sammen fotoserien. Men også flere objekter fra farfarens legepraksis har blitt med i den kunstneriske refleksjonen rundt sysselsettingens verdi. For eksempel oksygenmasken som farfaren bidro til å utvikleen gang et sentralt medisinsk hjelpemiddel for de ansatte ved Hydro. I dag et bilde på kraften som ligger både i skapertrang og omsorg, at det å få bidra med noe meningsfullt er et grunnleggende behovomtrent som å puste. Men oksygenmasken er også et skremmende relevant symbol på menneskets sårbarhet i en tid da tilgang til respirator er vår mest dyrebare ressurs. 

Gullklokken (2019) Farfaren fikk gullklokken etter 25 års tjeneste i Norsk Hydro. Bildene viser arbeidsledig ungdom som poserer med gullklokken hans. Fra utstillingen Forstørrelser (2019/2020), Telemarksgalleriet.                     

Stillbilde fra filmen Dobbeltintervju (2016). Fra utstillingen Forstørrelser (2019/2020), Telemarksgalleriet. 

Linje 5 (2016) Installasjonen som Dobbeltintervju inngår i. Fra utstillingen Forstørrelser (2019/2020), Telemarksgalleriet.    

Maktskjevhet                                                                                                                                         

Linje 5 er et verk som består av mange strikkede sokker i en installasjon og videoverket Dobbeltintervju. I dette arbeidet undersøker Thiis-Evensen valører av makt og sårbarhet i en hjelpesituasjon gjennom å snu om på en intervjusituasjon: 

 Jeg ble oppmerksom på en rumensk dame som hver dag strikket og solgte sokker på gaten i Oslo. Jeg brukte vederlaget fra to kunsthaller jeg skulle stille ut i, og kjøpte to hundre par sokker av henne. Deretter filmet jeg et intervju med henne der vi bytter på å spørre hverandre de samme spørsmålene. Huff, intervjuet ble et ganske pinlig scenario for mitt vedkommende  

Ja, Dobbeltintervju er ubehagelig å se på, ikke bare for kunstneren selv, for verket viser tydelig hvor plagsomt privilegerte nordmenn er. Det å tilstrebe en likeverdig dialog mellom to vidt forskjellige virkeligheter vekker en generell skam over hvor skjevt ressursene er fordelt. Det er ubehagelig å se den rumenske kvinnens vantro reaksjon når hun får vite hva norske lønninger ligger på. Dobbeltintervju demonstrerer også hvordan både det å gi og å ta imot hjelp kan vekke en ambivalens, fordi handlingen tydelig bekrefter et skjevt maktforhold mellom individene. 

– Er nordmenn bortskjemte? 

– Ja, i alle fall inntil nylig. Det er et usympatisk trekk som gjør at vi kan miste evnen til å se og forstå andres situasjon, men også skummelt fordi det gjør oss utsatte på et vis. Vi er ikke forberedt på omstilling og tap, vi stoler naivt på systemet uten en plan B. 

– Utstillingstittelen Noe må gjøres er tydelig i forbindelse med arbeidsmarkedet og miljøkrisen. Hva handler tittelen om for deg personlig? 

– Jeg tenker mye på hva kunsten egentlig kan bidra med. Jeg har landet på at om man kanskje kan bidra med noe i positiv retning, da må man forsøke. I journalistikken handler det om å observere, avsløre og formidle. I mine kunstneriske prosjekter går jeg ut av den nøytrale rammen og samhandler med personen i fokus, legger til rette eller forsøker å hjelpe. Så undersøker jeg resultatet av det. Det ligger en sterk drivkraft til å handle i min naturNoe må gjøres er en slags essens av min indre stemme. Jeg antyder også en forsiktig optimisme i tittelen  gjennom gleden ved arbeidet når noe må gjøres.