Korona og kunstverden

Banksys veggmaler i hjembyen Bristol har lenge vært en av byens turistattraksjoner. Girl with a Pierced Eardrum, hans versjon av Vermeers berømte maleri, er nå utstyrt med munnbind. © Banksy

​

Koronaviruset har snudd opp ned på verden. Også på alt som gjelder kunst. Museer og gallerier ble stengt ned i vår. Store messer ble avlyst. Noen svarte med å raskt flytte virksomheten til nettet. Mange kunstnere havnet i en akutt økonomisk krise. Noen begynte å skape kunst relatert til viruset. Hva er dagens situasjon, og hvor omfattende ser konsekvensene ut til å bli? 

Jeg ble ikke særlig overrasket da det i februar ble klart at koronaepidemien hadde utviklet seg til en pandemi. I snart 20 år er det fra vitenskapelig hold advart om at fremtidige pandemier er uunngåelige. Det som overrasket, eller rettere sagt sjokkerte meg, er hvor dårlig forberedt mange regjeringer og andre myndigheter har vært. Det handler ikke bare om mangel på utførlige kriseplaner, men også på det mest basale: lagre med masker, hansker og verneklær. Krisen har gitt opphav til det som kalles «koronakunst», men faktum er at det er skapt en rekke kunstprosjekter som omhandler pandemier de siste årene – før koronaen gjorde sin entre. 

Smittsomme byer 

I 2018 gjennomførte Wellcome Trust i London et stort prosjekt kalt Contagious Cities – smittsomme byer, en markering av at det var 100 år siden utbruddet av spanskesyken som smittet rundt 500 millioner mennesker og krevde 50 millioner liv. Hensikten med prosjektet var å inspirere til samtaler om faren for nye pandemier. Store utstillinger, arrangementer og debatter ble avholdt i New York, Berlin og Hong Kong. Blant dem som deltok, var den engelske kunstnergruppen Blast Theory. Kunstneren Nick Tandavantj forteller: 

– Vårt prosjekt heter A Cluster of 17 Cases. Diskusjoner om pandemier kan bli ganske abstrakte. Vi valgte derfor å lage en fiktiv historie om en amerikansk kvinne som blir diagnostisert med sars to uker etter at hun kom hjem fra Hong Kong. Hun har bodd på samme hotell som en kinesisk lege, som til tross for pusteproblemer hadde reist til Hong Kong for å delta på en konferanse. Hun må huske nøyaktig hvem hun har vært i kontakt med. Glemmer hun noen, risikerer de å dø. Verket består av en modell av hotellet og en lydinnspilling av fortellingen. 

På Contagious Cities deltok også Angela Su med filmen Cosmic Call. Den er basert på to historiske betraktninger av kometer. Den første om hvordan kinesiske keisere demonstrerte sin rett til makten gjennom å kunne forutse planetenes bevegelser, men kometer dukket opp som et uventet element og satte den himmelske harmoni i fare. Den andre handler om en tro fra 1600-tallets Tyskland; at med kometer kom feber, sykdom, pest og død. I filmen blir kometen en metafor som skal utfordre det vestlige narrativet om at sykdommer oppstår blant og spres av folk i fjerne land. 

I Angela Sus film Cosmic Call blir kometer en metafor som skal utfordre det vestlige narrativet om at sykdommer oppstår blant og spres av folk i fjerne land. 

Utstillinger på nettet 

Wellcome Trust var blant de første store museene og institusjonene i Storbritannia som stengte. Mange la ut virksomheten sin på internett. Mye lå der allerede. Googles The Art and Culture Initiative lanserte sin plattform allerede i 2011. Den gir tilgang til virtuelle turer rundt i de permanente utstillingene i 500 av verdens ledende museer. Mange av museene som deltok i prosjektet, valgte snart å tilby mer på sine egne nettsider, deriblant Museum of Modern Art i New York, som la ut spesialutstillinger, intervjuer med kuratorer og kunstnere, stillbilder og arkivmateriell.  

British Museum tredoblet antallet besøkende i sine online-gallerier etter nedstengningen. Fra sine hjemmekontor samarbeidet museets kuratorer via Zoom, internett og museets digitale arkiver om å skape interessante programmer som de la ut på museets nettside og YouTube. Mange andre museer lagde liknende program, og skal man dømme etter populariteten på YouTube, har denne uformelle presentasjonen vært svært vellykket.   

Men koronakrisen har vært et hardt slag for de ansatte ved museene. Philadelphia Museum of Art har sagt opp 20 % av sine ansatte, Jewish Heritage Museum hele 40 %. Museum of Modern Art sa opp hele den pedagogiske formidlingsavdelingen i april, med den begrunnelse at «det vil ta måneder, om ikke år, før vi forventer å komme tilbake til budsjett og et operativt nivå som tilsier behov for slike formidlingstjenester.» I april publiserte Museums Association et åpent brev, undertegnet av 1200 museumsansatte og akademikere, hvor de advarte mot en slik utvikling. De understreket at pedagogisk formidling er av sentral betydning for museene, som guidede turer og tilrettelegging av program for skoleelever, og at det nettopp er denne type formidling som tiltrekker flest donatorer. Men oppsigelsene fortsetter, av kuratorer så vel som ansatte i museumsbutikkene. Mange mindre museer står nå overfor trusselen om å stenge for godt. 

Kaos i kommersen 

Spørsmålet er hva som kommer til å skje med de store messene. TEFAF Maastricht, den store kunst- og antikkmessen, valgte å åpne 7. mars, samtidig som viruset spredte seg i Europa. Messen stengte fire dager før tiden, da var minst 35 personer smittet, noen av dem havnet på sykehus for intensivbehandling. Sannsynligvis ble mange flere smittet. 

TEFAF fikk nådeløs kritikk, kort oppsummert: «For dem handler det bare om penger.» Enkelte messer, som Masterpiece, valgte å stenge raskt, men de fleste holdt det gående i det lengste før de avlyste. Art Basel og mange andre valgte å avholde virtuelle messer, med løfte om å komme fysisk tilbake neste år. For mange utstillere har avlysningene kostet – så det svir. Avgiftene for å stille ut var betalt langt tid i forveien, og mens en del messer tilbakebetaler 80 %, er andre nede på 50–60 %. Og hvis smitterisiko blir «den nye normalen» som vi tvinges til å leve med i fremtiden, av korona eller annet, har messene helt klart et problem. 

Og nettopp som jeg skriver dette, får jeg et nyhetsbrev fra Frieze som skulle avholde messene sine i oktober, om enn i mindre format og med krav om munnbind. Nå har de valgt å avlyse. 

Men lysten til å kjøpe kunst har ikke avtatt. Både små og store auksjonsforetak har merket en enorm interesse. Kjøpetrangen har vært stor til tross for at kunstverkene bare kunne presenteres på skjerm. Hos et av de mindre auksjonshusene, Chiswick Auctions i London, ga auksjonene i mai og juni de beste resultater noensinne. Christie’s, det ledende auksjonshuset sammen med Sotheby’s, avholdt 10. juli noe som var mer enn en auksjon, nærmest et evenement: En fire timer lang auksjon, direktesendt på nettet, der fire auksjonarier, i London, Paris, New York og Hong Kong, auksjonerte ut 79 verk av bl.a. Picasso, Ed Ruscha og Roy Lichtenstein. Tross en del forvirring med fire auksjonarier ble det en suksess. Til sammen ble det solgt kunst for 421 millioner dollar, mot et anslag på 332,4–444 millioner. Spørsmålet er om denne trenden vil fortsette. Mange i bransjen er engstelige for utviklingen i verdensøkonomien og frykter en utbredt lavkonjunktur, sågar depresjon. Historisk sett har kunstmarkedet dalt først 12–18 måneder etter fall i økonomien ellers. 

Chuck Welch begynte med Mail Art på 1970-tallet. Hans siste verk heter Covid-19 Culture Fake Test: to sorte frimerker – en kommentar til de føderale myndighetenes manglende testtilbud. Welch fikk ideen etter en telefonsamtale med sin datter i New York som mistenkte at hun var smittet, men ikke hadde noe sted å teste seg. © Chuck Welch

Knappe tider for kunstnere 

«Redd kunsten og kulturen!» har blitt et internasjonalt slagord. De store museenes inntekter fra billettsalg sank til null etter nedstengningen, og det er få som tror at masseturismen vil komme tilbake til noe i nærheten av det normale før 2022. Land som har hatt råd, har opprettet støtteordninger til kunstsektoren, men de som er hardest rammet, er kunstnerne. De har som oftest falt utenfor alle støttetiltak fordi de er frilansere, jobber deltid eller av andre årsaker ikke oppfyller kravene for bidrag. 

Koronaen ble snart opphav til kunst i ulike varianter. Den mest synlige er graffiti som har dukket opp både her og der, ofte påført variasjoner av masker. Også Banksy, som satte munnbind på Girl with a Pierced Eardrum, hans versjon av Vermeers kjente maleri Girl with a Pearl Earring. 

Mange har vist kunsten sin på nettet. Andre har valgt en mer tradisjonell metode, som Mail Art, en idé som går tilbake til 1960-tallet da kunstnere sendte kunst som postkort og slik skapte nettverk. Den amerikanske kunstneren Chuck Welch begynte med Mail Art på 70-tallet. Hans siste verk heter Covid-19 Culture Fake Test: to sorte frimerker. En kommentar til de føderale myndighetenes manglende testtilbud – å slikke på frimerkene gir like lite informasjon om ens helse som ingen testing. Welch fikk ideen etter en telefonsamtale med sin datter i New York som mistenkte at hun var smittet, men ikke hadde noe sted å teste seg. 

Tilbake til det normale? 

Ved mange museer og institusjoner pågår det nå en febrilsk aktivitet for å dokumentere koronakrisen, ikke bare samles det inn gjenstander som hjemmelagde masker, skilt, fotografier, kunst – men også fortellinger.  

For mange har denne første tiden av krisen ikke bare handlet om viruset, men også om Black Lives Matter. Det har i sin tur ført til en omfattende selvransakelse ved en rekke museer. Hvordan forteller vi historien? Hvem henvender vi oss til? 9. juni spådde forfatteren David Burr Gerard følgende på Twitter: «Fremtidige historikere kommer til å bli spurt om hvilket kvartal av 2020 de spesialiserer seg på.» 

Mange håper vi raskt kommer tilbake til det normale. For andre har krisen medført en tiltrengt pause for å finne ut av hvor vi har vært og hvor vi muligens er på vei. 

OVERSATT AV LIV TYSNES

​

I midten av juli malte Banksy en hel T-banevogn med motiver som nysende rotter uten masker, rotter med håndsprit og andre remedier. En renholder, som ikke visste at det var Banksys verk, vasket bort alt sammen to dager senere. © Banksy