Rotasjoner, 1968. Astrup Fearnley Museet. 

Sort sol, 1967. P.e. 

Gunnar S. Gundersen (19211983) er en av Norges fremste etterkrigskunstnere. Han var helt sentral i det nonfigurative malerietgjennombrudd her i landet på 1950-tallet. Nå foreligger for første gang en fullstendig biografi om kunstneren, og denne høsten vises en retrospektiv utstilling av hans kunst i Sørlandets Kunstmuseum. 

Gunnar S. Gundersen

Gunnar S. Gundersen – en banebrytende modernist. Sørlandets Kunstmuseum
3. september 2020–24. januar 2021.  

Gunnar S., som han gjerne ble kalt, var sammen med Richard Mortensen og Robert Jacobsen i Danmark og Olle Bærtling og Olle Bonniér i Sverige blant de fremste utøverne av det såkalte konkrete maleri i Norden. Dette maleriet, som er ikke-forestillende og kun har formerfarger og linjer som utgangspunkt, går tilbake til tidlige europeiske modernister som Kazimir Malevitsj, Vassilij Kandinskij og Theo van Doesburg på 1910- og 20-tallet. Norske kunstnere som Bjarne Engebret og Olav Strømme forsøkte seg på nonfigurativt maleri på 1930-tallet, men møtte ingen forståelse for et slikt uttrykk. Det var først med en ny generasjon unge kunstnere etter krigen at det nonfigurative og konkrete maleriet skulle få et gjennombrudd. De viktigste kunstnerne i denne bevegelsen var, foruten Gunnar S., Jakob Weidemann, Anna Eva Bergman, Ludvig Eikaas, Odd Tandberg og Gudrun Kongelf. 

 

Gunnar S. Gundersen ble født i Førde, men vokste opp i aluminiumsbyen Høyanger i Sogn og Fjordane. Begge foreldrene var lærere, og gjennom de første skoleårene fikk han interesse for tegning og maling. Han tømte den lokale bokhandelen for kunstbøker, og han skal tidlig ha skaffet seg litteratur om Bauhaus-skolen og dens betydning for utviklingen av det moderne nonfigurative maleriet og for sammenhengen mellom arkitektur, kunsthåndverk og maleri. Etter et brevkurs i tegning på ABC-skolen under krigen begynte han på Kunst og håndverksskolen i Oslo i 1944. Her traff han Ludvig Eikaas fra samme fylke, og de to delte ganske snart de samme interessene når det gjaldt kunstnerisk utøvelse og jevnlig inntak av ren 96 blandet med saft. Alkoholen skulle bli en tett følgesvenn for Gunnar S. resten av livet. 

 

«Dødsgjengen» 

Gunnar S. og Eikaas utgjorde sammen med Odd Tandberg, Tor Hoff og Egil Øen den såkalte «Dødsgjengen» på Kunst og håndverksskolen. Det er noe uklart hvordan gjengen fikk dette navnet, men det kan nok ganske sikkert ha sammenheng med at de både levde og arbeidet hardt. Det finnes utallige historier om «sjøslag» i Nordmarka med fylleslagsmål på programmet og etterfølgende ømme tryner i dagene derpå. «Dødsgjengen» sto også bak et opprør mot undervisningen på Kunstakademiet som de mente var gammeldags og irrelevant. Gunnar S. sluttet etter noen måneder, og Tandberg, Eikaas og Hoff reiste til København for å utdanne seg videre der. Gunnar S. reiste også til København i 1948 sammen med Gudrun Kongelf, som var hans første kone. Her møtte de danske kolleger og fikk anledning til å se en utstilling med franske konkrete kunstnere som Victor Vasarely og Jean Dewasne 

Komposisjon, 1949. P.e. 

Annonse

Gjennombrudd 

Vasarely og hans konkrete bilder og senere opkunst skulle bli Gunnar S.’ viktigste inspirasjonskilde. Den konkrete kunsten fikk sitt gjennombrudd i Norge med en utstilling av Gunnar S., Eikaas og Kongelf i Kunstnerforbundet i 1950. Her viste de rent ikke-forestillende bilder. Utstillingen ble møtt med kritikk fra særlig Håkon Stenstadvold som i Aftenposten mente at dette ikke var billedkunst, men ornamentikk. Han hevdet at den var mer egnet til å dekorere bygg, tekstiler og bruksgjenstander. Henrik Sørensen fulgte opp med en oppfordring til de nonfigurative malerne om å «fargelegge Oslo». Kunstnerforbundets daglige leder Ebbe Arneberg tok denne oppfordringen og inviterte kunstnerne til å komme med forslag til utsmykning av Kunstnerforbundets fasade. Gunnar S.’ utkast ble valgt, og han og Eikaas murte den konkrete fasaden sommeren 1950. Dette er i dag Gunnar S. mest synlige og best kjente utsmykningsarbeid. Senere skulle han komme til å gjøre en rekke utsmykninger, bl.a. til Rikstrygdeverket (1960), Bytårnet skole i Moss (1961), Britannia Hotel i Trondheim (1963), alterveggen i Kirkelandet kirke i Kristiansund (1964), sceneteppe til Aud Max på Norges Landbrukshøgskole i Ås og veggutsmykning i Jotun, Sandefjord (begge 1970), Høyenhall skole (1972), Tønsberg Gymnas (1975), Den norske Creditbank (i dag DNB, 1979) og Laboratoriebygget, Ullevål sykehus (197780, sammen med Odd Tandberg). De mest spektakulære utsmykningene var kanskje likevel de han gjorde i forbindelse med Oslo Bys 1000årsjubileum i 1950 og vinterolympiaden i Oslo 1952. Til byjubileet laget han skåler med modernistiske motiver til i alt 25 fontener langs Karl Johans gate. I samarbeid med arkitekt Geir Grung utførte han i 1952 åtte malerier i Mondrian-stil som hang som en flåte under Grungs olympiabue ved Nationatheatret stasjon. 

 

Samarbeid med Arne Korsmo 

Gunnar S. ble tidlig en yndling blant arkitektene som gjerne ønsket ham som samarbeidspartner i forbindelse med utsmykninger av bygg. Hans viktigste samarbeid startet i 1953 med arkitekt Arne Korsmo og hans kone, brukskunstneren og designeren Grete Prytz Korsmo. Gunnar S. kjente Korsmo allerede fra tiden på Kunst og håndverksskolen der han var lærer i treklassen. Trioens viktigste samarbeidsprosjekt var Korsmos modernistiske villa i Planetveien 12 i Oslo. Gunnar S. ble først trukket inn som fargekonsulent for å bestemme fargene i interiøret. Det mest synlige resultatet ble imidlertid en serie stableputer i forskjellige farger som skulle fungere som stoler og sofa i den åpne stuen. Men Gundersen fikk også i oppdrag å male et veggmaleri langs trappen opp til annen etasje. Den nonfigurative stilen var tydelig påvirket av den portugisiske kunstneren Maria Helena Vieira da Silva som Gunnar S. må ha sett under sitt opphold i Portugal i 1953. 

 

I 1954 deltok maleren også sammen med Korsmo-paret på Triennalen i Milano, verdens største utstilling for kunsthåndverk og design. Gunnar S. utførte en assemblage bestående av en hylle med to norske akevittflasker og to sardinbokser mot en bakgrunn av et Mondrian-inspirert maleri. I tillegg viste han fire malerier med svarte former som dekorerte bakveggen i Korsmos stand. Disse ble kjøpt av Korsmo og hengt på en vegg i hagen i Planetveien. De norske kunstnernes stand ble en stor suksess og innbrakte en Grand Prix til Korsmo-paret. De tre deltok også på den neste triennalen i 1957. Gunnar S. var igjen representert med et maleri og en skulptur av en fabelfugl i stål og emalje, utført på Cathrineholm, som hang fra det høye taket i den ene av de to norske avdelingene. 

 

I 1956 ble Arne Korsmo ansatt som professor ved Institutt for Byggekunst II ved arkitektavdelingen på NTH i Trondheim. Han tok med seg flere av sine assistenter og samarbeidspartnere til Trondheim, deriblant Gunnar S. som ble timelærer i persepsjonsstudier og visuell trening. Dette var fagdisipliner Korsmo hadde med seg hjem etter studier I USA og møter med flere betydelige arkitekter og arkitekturteoretikere. De var begge opptatt av persepsjonspsykologi og gestaltpsykologi, og dette ble en viktig del av Gunnar S.’ undervisning ved NTH. I samarbeid med arkitekt Terje Moe drev de også ganske avanserte forsøk med studentene i det såkalte eksperimentrommet, et persepsjonslaboratorium der de skulle forholde seg til farger og romillusjoner.  

Altervegg. Kirkelandet kirke, Kristiansund. Foto: Ivar P. Halvorsen 

Veggmaleri i Planetveien 12, Oslo. 1955. Foto: Jens Hamran 

En kunstner finner seg selv 

Undervisningstiden ved NTH, som varte frem til 1966, ble nok avgjørende for Gundersens videre utvikling også som billedkunstner. 1950-årene var stort sett et tiår der han eksperimenterte med flere forskjellige stilarter, gjerne inspirert av moderne fransk kunst. Men mot slutten av tiåret ser det ut til at han har bestemt seg for å satse konsekvent på et konkret maleri dominert av rene farger og former. Fortsatt domineres nok hans maleri av impulser fra Vasarely, men mot midten av 1960-tallet løsriver han seg mer og mer fra forbildet. Med festspillutstillingen i Bergen i 1967 fremstår Gunnar S. for første gang som en mer selvstendig kunstner. Han skaper nå en egen teknikk, iris-teknikken, som skiller ham fra andre kunstnere. Denne innebærer at han lager flytende overganger mellom fargene, for eksempel fra svart til hvitt. Slik oppnår han en metallisk effekt i bildene. De flytende overgangene var også lettere å få til med akrylmalingen som Gunnar S. hadde tatt i bruk allerede i 1963 da Jotun startet produksjon av Strax. Denne stilen preger ikke minst et av hans hovedverk, Sort sol (1967), som skal være inspirert av en opplevelse kunstneren hadde på en båttur der han observerte solen gå ned bak mørke skyer. Den stadig overhengende trusselen om atomkrig lå nok også og murret i kunstnerens bakhode. 

 

Ble aldri internasjonal 

Gundersens deltagelse som Norges representant på Venezia-biennalen i 1968 manifesterte utviklingen mot et mer selvstendig maleri basert på teknologi, science fiction, romfart og Østens filosofi og religion. Deltakelsen brakte imidlertid lite internasjonal oppmerksomhet om hans kunst. De urolige omstendighetene rundt biennalen i studentopprørets år gjorde at den druknet i utenforliggende hendelser. Hans gallerist Haaken A. Christensens tapre forsøk på å skaffe ham en separatutstilling i Venezias og et av Italias fremste gallerier hadde neppe gjort særlig fra eller til. Gunnar S. fikk dermed aldri det internasjonale gjennombruddet han hadde fortjent på linje med Richard Mortensen eller Olle Bærtling. Han bidro nok også selv til dette gjennom et urolig bohemliv og utpreget alkoholmisbruk. 

 

Etter at samlivet med Gunnar S.’ andre kone, kunstneren Ruth Sørli, gikk i oppløsning rundt 1966, og han måtte flytte til et loftsatelier i Pilestredet, begynte en vanskelig periode i hans liv. Han ble riktignok gift på nytt med skuespilleren Marit Bolling i 1970. Hun forsøkte å få ham bort fra det feststemte bohemmiljøet rundt Kunstnernes Hus, Lorry og Krølle Kro, men uten å lykkes i nevneverdig grad. Til tross for en viss aktivitet med trykking av serigrafier, en teknikk Gunnar S. hadde tatt opp i 1968, begynte hans produksjon av malerier å svinne hen etter den siste separatutstillingen i Galleri Haaken i 1975. I 1981 ble han operert første gang for en hjertefeil. Etter nok en operasjon kom han aldri helt til hektene og døde 16. januar 1983.  

 

Gunnar S. har etter sin død kommet litt i skyggen av samtidige modernister som Jakob Weidemann og Ludvig Eikaas, som oppnådde kjendisstatus og ble folkekjære kunstnere. Det er nå på tide at Gunnar S. får sin rettmessige plass på parnasset som den betydelige kunstner han var. Den nonfigurative kunsten har evig aktualitet, noe man har kunnet konstatere de senere årene da en rekke unge kunstnere har tatt opp det konkrete maleriet. I Norge er det særlig Anders Sletvold Moe, Thomas Sæverud, Espen Dietrichson og Esther Maria Bjørneboe som viser tydelig påvirkning fra blant andre Gunnar S. Gundersen. 

Komposisjon, 196162. P.e. Foto: Jens Hamran