Kunsttyven som ble til kunst

Tyven Karl-Bertil Nordland på lerretet og med ryggen til og Kunstneren Barbora Kysilkova. Stillbilde: Medieoperatørene

I kjølvannet av to stjålne malerier har et nytt verk vokst frem:Dokumentaren Kunstneren og tyven er en fascinerende historie om et usannsynlig vennskap, godt fortalt av regissør Benjamin Ree.  

I 2015 ble to kostbare oljemalerier av kunstneren Barbora Kysilkova, kjent som Barbar, stjålet fra Galleri Nobel i Oslo sentrum. Overvåkningskameraer bidro til at tyvene ble tatt, men verkene Chloe & Emma og Swan Song forble sporløst forsvunnet. I jakten på ledetråder overvar Barbar rettssaken, hvor hun endte opp med å spørre tiltalte om å få male ham. Karl-Bertil Nordland sa ja. Kanskje følte han at han skyldte henne såpass? Kanskje håpet hun at den intime settingen ville gi henne informasjon om de savnede verkene?

Omtrent her kommer regissør Benjamin Ree på banen. Etter å ha nytt stor suksess med dokumen-taren Magnus (2016), om sjakkgeniet Magnus Carlsen, begynte han å se nærmere på kunsttyverier til sitt neste potensielle prosjekt. Han fikk nyss om historien om den tsjekkiske, Oslo-baserte kunstneren
Barbar, tok med filmkameraet og begynte å dokumentere utviklingen av den svært uvanlige relas-jonen mellom kunstneren og tyven.  

Vi ser Barbar og Karl-Bertil småprate og røyke sigaretter. Han i sofaen, hun sammenkrøllet i en stol på motsatt side av det lille bordet som skiller dem. Hun studerer linjene i det levde ansiktet hans, skisser iherdig, spør om lovbrud-dene hans. Han husker ikke alt han har gjort, sier han, men det gjør ikke noe, «det har politiet oversikt over». De ler. Humoren er svart, de møtes der, det er tydelig at de liker hverandres selskap.  

Barbar spør hvor de stjålne verkene er, om igjen og om igjen. Karl-Bertil husker ingenting, sier han, om igjen og om igjen. På brystet har han tatovert Snitchers are a dying breed. Ville han fortalte det hvis han visste?  

De blir venner. Han som har stjålet to av hennes mest dyrebare eiendeler, blir hennes muse. Kunsttyven blir til kunst.  

Regissør Ree har åpenbart et fortrolig vesen, for de to hovedpersonene slipper ham tett på og helt inn, på godt og vondt. De er avslappet og naturlige foran kamera, og med ett unntak er det ingen som enser at en tredjeperson faktisk er til stede. Vi er flue på veggen når Karl-Bertils kjæreste ber ham velge mellom henne og rusen, og han gråtkvalt lar henne gå. Vi blir med på sykehuset hvor han havner etter å ha krasjet bilen i påvirket tilstand, ser ham klamre seg til livet. Han forteller om tato-veringene på kroppen sin – syv roser som symbol-iserer tapt barndom, to demoner på armene som han stadig slåss med. 

Swan Song (2014), BARBAR, Foto: Johannes van der Linden

​

Vi ser Barbar følge ham tett opp. Hun ringer ofte, kjøper mat til ham, skisser og maler ham, står klar med en klem når han blir rørt av å se sitt eget ansikt på lerret etter lerret. Vi ser også Barbars samboer, forfatteren Øystein Stene, stille spørsmål ved relasjonen deres. Vi blir vitner til ubehaget han føler når kjæresten fascineres av et kutt som Karl-Bertil har fått på hånden i ulykken, et kutt Barbar fotograferer mens han ligger i sykesengen og som hun maler når hun kommer hjem. Hvem fokuserer på et lite sår på kroppen til en venn som ikke vet om han vil kunne gå igjen?  

Her er vi ved kjernen til det som gjør Kunstneren og tyven til noe mer enn bare en god historie. Ree nører ikke opp under moralsk og etisk ubalanse i relasjonen mellom de to hoved-personene. Han er opptatt av å se menneskene. Og det gjør han bra.  

Tre års filming er godt klippet ned til 102 minutter. Fortellergrepene er enkle, men effektive. Dokumentaren veksler mellom Barbars og Karl-Bertils synsvinkel, og ofte ser vi samme scene fra begges perspektiv. Det blir tydelig at de to er veldig like. De lever intenst, ofte destruktivt. Det kommer frem at Barbar også har en vanskelig fortid. Mens Karl-Bertil tyr til rus og lovbrudd, tyr hun til kunsten for å bearbeide – eller dra dypere inn i – mørket.   

Karl-Bertil trener seg opp etter bilulykken, tar grep om livet, går i terapi. Barbar går også i terapi, i parterapi. Hun takler det dårlig, betror hun Karl-Bertil, hun har aldri følt seg mer dritt. Det er sånn det skal være, sier han, det blir bedre etter hvert. Pendelen svinger. Han som stjal fra henne, gir henne trøst. «Hun ser meg jævlig godt, men hun glemmer av og til at jeg ser henne minst like godt», sier han på et tidspunkt. 

Ree formidler dynamikken som utspiller seg mellom to mennesker med et godt blikk for fasettene. Med befriende lite føringer og fordommer forteller han det som skjer, slik det skjer, i sanntid. Det visuelle er ujålete og rått. Musikk, som mange gjerne bruker for å dytte handlingen i bestemte emosjonelle retninger, er nesten fraværende. Det er tydelig at Ree stoler på historien, selv om han, mens han filmer, ikke vet hva som ligger foran. Og det er tydelig at de som medvirker i filmen, stoler på ham. 

Da kunsttyveriet på Galleri Nobel nådde nyhetene, ble det beskrevet som prof-esjonelt, utført av noen som visste hva de gjorde. De mange små naglene som holdt de digre lerretene i spenn over ram-mene, var sirlig fjernet og vitnet om en stor respekt for verkene. Da Barbar besøker Karl-Bertil og samboeren hans, finner hun originale verk av Vebjørn Sand og andre kunstnere på alle vegger. Hvor kommer de fra? Og den åpenbare interessen for kunst, hvor kommer den fra? Det er ikke mye å utsette på Kunstneren og tyven, men denne siden av Karl-Bertil er man fortsatt nysgjerrig på når rulleteksten kommer. 

Kunstneren og tyven hadde verdenspremiere på Sundance Film Festival i januar 2020. Ikke bare markerte dette første gangen en norsk-regissert kinodokumentar har fått inn-pass på den anerkjente filmfestivalen i Utah, den vant i tillegg prisen World Cinema Documentary Special Jury Award for Creative Storytelling. 

Det er ingen tvil om at Ree har vært heldig med materien. Fortellingen om kunstneren Barbar og tyven Karl-Bertil er nesten for god til å være sann – og, uten å røpe for mye, når du tror høyde-punktene er nådd, kommer det enda flere på rekke. Historien i seg selv gjør filmen. Men filmen gjør også historien til noe mer. Med et skarpt, åpent blikk sier den noe om oss mennesker – hvem vi er, hvem vi tror vi er og hvem andre ser. Og hvordan forskjeller fort kan bli til likheter. 

Decent Criminal (2016),  BARBAR,  Foto: Jan Alsaker

​