Portrett av Yves Klein under filmingen av Peter Morleys The Heartbeat of France, februar 1961 Charles Wilp’s studio, Düsseldorf, Germany © Photo : Charles Wilp / BPK, Berlin © Artwork : The Estate of Yves Klein c/o ADAGP, Paris. © The Estate of Yves Klein c/o BONO (2020)
– Yves Klein (1928–62): Anthropométrie de l’Époque Bleue, Galerie Internationale d’Art Contemporain, Paris, 9. mars 1960.
Performance er en kunstform innenfor billedkunsten. Performance har sin opprinnelse i 1900-tallets europeiske avantgarde-miljø, og henter inspirasjon fra futurismen og dadaismen. Performance omfatter verk som har utstrekning i tid og rom, og som utføres av kunstneren på et gitt sted. En performance inneholder ofte elementer fra musikk, teater, dans og litteratur, ofte med en politisk diskurs. Siden 1970-tallet har performance ofte blitt satt i sammenheng med kunstnere som bruker sin egen kropp som utgangspunkt for en kunstnerisk handling. I denne spalten skal vi presentere noen av de mest kjente performancene.
En vårkveld for seksti år siden møtte 100 stivpyntede kunstskjønnere og samlere opp for å se en utstilling av galleriets nyervervelse, vidunderbarnet Yves Klein. Man visste noe på forhånd, blant annet at hovedverket ville bli til på stedet. Sånt hadde de blaserte pariserne sett mange ganger før.
De de neppe var forberedt på, var at kunstneren først tok podiet som dirigent. Et strykerensemble forsterket med fløyter fremførte hans egenkomponerte symfoni Monoton — Silence, som består av én og samme tone i 20 minutter, som følges av 20 minutters absolutt, tvungen stillhet. Slik Klein tenkte, var denne entonemusikken (og stillheten) den musikalske parallellen til hans monokromer, som han hadde vært kjent for en stund.
Mens musikken spilte, kom tre nakne kvinnelige modeller og begynte å smøre seg inn med blåmaling. Ikke hvilken blåmaling som helst, men en blåfarge Yves Klein fikk patentert som «International Klein Blue». Den er en dyp, vibrerende ultramarin, utviklet sammen med en malingfabrikant i Nice, som er basert på syntetisk harpiks, eter og parafin, slik at den ikke skal bli matt og grålig når den tørker. (I 1957 stilte han ut 11 identiske blå lerreter i Milano, som interessant nok alle hadde ulike prislapper.)
Mer eller mindre dekket av denne blåmalingen begynte modellene å gnukke seg mot et stort, utspent lerret. Klein hadde regien: «Bort dit, ja. Vil De forsøke å rotere litt mot venstre, s’il vous plait?»
Forestillingen ble filmet og behørig omtalt i pressen. Yves Klein ble verdensberømt og verdensberyktet. Begrepet «performance-kunst» var ikke kjent ennå, ikke «happening» heller, men her har vi så avgjort begge deler.
Disse bildene, som Klein kalte «antropometrier» (menneskemålinger), hadde han laget i et drøyt år. Men så langt hadde det bare foregått i atelieret, unntatt én gang med inviterte gjester i Kleins leilighet. Her fantes naturligvis et scenisk potensial. Han kalte modellene sine «levende pensler», og foregrep på den måten en av konseptkunstens sentrale ideer — at kunstneren ikke behøver å ha kontakt med materien i det hele tatt.
Yves Klein realizing an Anthropometry with Elena in his studio (ANT 133), 1960. 14, rue Campagne-Première, Paris, France © Photo : Jacques Fleurant/MNAM © Artwork : The Estate of Yves Klein c/o ADAGP, Paris. © The Estate of Yves Klein c/o BONO (2020)
Modellene var håndplukket av den kompromissløse esteten. Uten skikkelige kvinnelige former blir det ikke rare antropometrien. Først og fremst er det bryster, lår, torso og rumpe som gir avtrykk.
Hva mente modellene selv om dette? Ifølge Kleins enke Rotraut Klein-Moquay, som selv utførte en rekke antropometrier, var de entusiastiske. Å være aktmodell er tross alt kjedelig, og handler om å posere passivt — og pinefullt lenge — for kunstnerens blikk. Her fikk de en ny og mer aktivt skapende rolle. Selv kalte Yves Klein sin oppfinnelse «det mest konsentrerte uttrykket for livsenergi man kan forestille seg».
Hvorvidt det seksti år gamle påfunnet tåler et strengt feministisk bokettersyn, er mer usikkert. Ifølge kritikeren Julia Steinmetz (2006) er det springende punktet at Klein har regi på kunstverket — at han «ikke bare reduserer kvinnekroppen til et objekt for det mannlige blikket, men også til et redskap for å reprodusere, uttrykke og håndheve patriarkalske verdier».
Antropometri-ideen var, av alle ting, inspirert av judo. Yves Klein var judomester før han etablerte seg som kunstmaler, og i 1953 ble han den første europeeren som tok svart belte av 4. dan under en konkurranse i Japan. Når en motstander — av og til Klein selv, får vi anta — ble slengt i matta, kunne man i noen sekunder se fordypninger etter kroppsdelene som traff. Å gjenskape dette i ren, patentert ultramarin … det er friskt og dristig tenkt til å komme fra det fordervede patriarkatet.
Så gjorde Yves Klein en fryktelig tabbe. I 1961 skrev han kontrakt med en italiensk dokumentarfilmskaper om å filme og benytte en hel «Anthropométrie»-forestilling. De benyttet bare fire–fem minutter av opptakene, kameraet dvelte selvsagt ved de innsmurte kvinnekroppene, og det ble klippet inn blikk fra musikerne som kunne tolkes som «kåte».
Filmen fikk navnet Mondo Cane (hundeverdenen) og var verdens første «sjokkumentar», et spekulativt lappeteppe av snåle kulturfenomener. Yves Kleins performance opptrer her side om side med folk som spiser slanger, hunder og insekter, bisarre religiøse ritualer og kvinner som fetes opp i bur.
Yves Klein så selv filmen under Cannes-festivalen i mai 1962, og ble sjokkert og forferdet. De hadde lagd et freakshow av visjonen hans! Samme kveld hadde han sitt første hjerteinfarkt. To infarkt og fire uker senere var han død, 34 år gammel. Slik forgår et virkelig vidunderbarn.
Realization of an Anthropometry in Yves Klein’s studio (ANT 15), 1960. 14, rue Campagne-Première, Paris, France © Photo : Harry Shunk and Janos Kender J.Paul Getty Trust. The Getty Research Institute, Los Angeles. (2014.R.20) © Artwork : The Estate of Yves Klein c/o ADAGP, Paris. © The Estate of Yves Klein c/o BONO (2020)