Utsnitt av hovedverket From Daring to Sharing. Montert i Studio Ramberg i Berlin i 2019.

Lars Ø Ramberg avduker en stor lysskulptur i nye Deichmanske bibliotek, som åpner dørene i slutten av mars. For ham er «opplysning» noe mer enn et interiørbegrep.

Lars Ø Ramberg

AKTUELL: På åpningen av nye Deichman i Bjørvika 28. mars

Samme dag som jeg skal møte Lars Ø Ramberg, får verden alle sine fordommer om konseptkunst bekreftet. Den italienske kunstneren Maurizio Cattelan fester en banan med blikkenslagerteip på en gallerivegg i Miami, og verket blir prissatt til 120 000 dollar. I noen døgn er bananen verdens mest omtalte kunstverk, helt til performance-kunstneren David Datuna napper ned bananen fra veggen, skreller og spiser den. Det går et kollektivt gisp gjennom Instagram- og Facebook-universet og mediene som livnærer seg av det: «Er dette kunst? Spisingen også?»

Det er temmelig langt herfra til Lars Ø Rambergs idéverden. Hans verker er i høyeste grad Instagram-vennlige, de også, men de fortsetter å virke når blitzlyset er slått av, avdekker nye lag av sammenheng og betydning.

– Egentlig er all kunst konseptkunst, mener Ramberg. – Først kommer tanken, deretter utførelsen.

Lars Ø Ramberg står for hovedutsmykningen til Oslos nye litteraturpalass som åpner i slutten av mars, Deichmanske bibliotek i Bjørvika rett bak Operaen. Verket har fått tittelen From Daring to Sharing og er en abstrakt lysskulptur i neon.

Syv kunstnere ble invitert til å levere forslag, blant dem internasjonale stjerner som Ai Weiwei og Carsten Höller. Det gikk mange runder før Lars og medarbeiderne hans fant frem til noe de følte «satt», noe som uttrykker hva et bibliotek er, var og kommer til å være i fremtiden.

– Deichmanske bibliotek hadde sin spede begynnelse på 1780-tallet, helt parallelt med opplysningstiden i Europa, forteller Lars Ø Ramberg. – Carl Deichman, en moderne europeer med tyske røtter, testamenterte sine 7000 bøker og 400 manuskripter til byen, under forutsetning av at byen skulle fortsette å samle.

Folkebiblioteket, vår trauste og gjerne støvete følgesvenn gjennom oppveksten, var i altså realiteten en svært radikal idé.

– Immanuel Kant, den kanskje største av opplysningsfilosofene, pleide å sitere den romerske dikteren Horats og hans Sapere aude — «Våg å vite» — som på en måte var opplysningstidens fremste slagord. Kunnskap er makt og kunnskap kan være farlig, men den europeiske opplysningstiden handlet om å gjøre kunnskapen allment tilgjengelig likevel, å bryte med de gamle monopolene og til syvende og sist gi denne makten til

folket. Kunstverket har to akser: den vertikale som jeg kaller «daring», og den horisontale aksen «sharing» tilhører selvfølgelig det moderne, digitale universet — ideen om at all verdens kunnskap og viten, falsk så vel som ekte, skal være tilgjengelig når som helst, hvor som helst.

En metafor vi ofte benytter er «kunnskapens lys». Det er dette lyset Ramberg prøver å gi en form i Deichman-prosjektet. Verket består av 4–500 meter hvite, gule og gulgrønne håndblåste neonrør som er fast montert, men vil være optisk «bevegelige» og programmerbare. De utgjør en materialisering av «informasjonsskyen», i form av en binær fargekode. Formen er inspirert både av hjernens nevronbaner, av flytdiagrammer, metrokart og andre komplekse, menneskeskapte strukturer. Et tilsynelatende kaos av kabler og transformatorer er også en integrert del av verket, og uttrykker den ikke alltid synlige digitale infrastrukturen. Skjult bak vår «trådløse» brukervirkelighet befinner det seg vanvittige mengder faste installasjoner og kabler. Selv om folk knapt ser dem, har vi aldri omgitt oss med så mye kabler.

– Det er faktisk lys vi sender til hverandre når vi kommuniserer digitalt, sier Lars. – En melding du sender på hotmail, går til California og tilbake med lysets hastighet gjennom optiske kabler. Det synes jeg er interessant, at vår tids bøker i realiteten er lys. Det er noe jeg har fått lyst til å visualisere.

Deichmanske skal danne et felles kommunikasjonsrom for byen, en møteplass for utveksling av tanker, ideer og kunnskap. Derfor har kunstverket allerede fått et kjælenavn: The Brain.

Fra utstillingen av konkurranseutkastene på Kunstnernes Hus i Oslo 2017. Foto: Tom A. Kolstad

Det store for Ramberg er å få arbeide med kunst i det offentlige rom. Han har signert verker som er i privat eie også, men de er fåtallige. Det er ikke mange forunt å ha en fri, selvstendig stemme i det offentlige rom; det er overlatt til politiske interesser, til markedsinteresser, pressgrupper og så videre.

– Som billedkunstner med offentlige oppdrag har man «grønt kort» til å kommunisere med mange mennesker. Det er en mulighet man ikke må misbruke. Etter min oppfatning er det bortkastet å benytte den til ren dekorasjon, å lage kunst som lar seg redusere til banale diskusjoner om stygt vs. pent eller kunst vs. ikke-kunst. Verket må ta opp noe, stå for noe, åpne for tolkninger og samtaler. Det gjør heller ikke noe om verket utvikler seg over tid. Min kunst er stedsspesifikk, den står der den gjør av bestemte historiske årsaker, og konteksten den selv kommenterer, blir en del av kunstverket.

Lars Ø Ramberg har bodd 20 av de siste årene i Berlin, og de fleste av hans større verker er realisert der. Hans mest kjente verk i byen er utvilsomt et enkeltord, de seks meter høye lysbokstavene i ordet ZWEIFEL.

På norsk oversetter vi gjerne «zweifel» med «tvil», men ifølge Lars kommer vi

nærmere med begrepet «tvisyn», det å betrakte en sak fra to sider. – ZWEIFEL er å tenke i stereo. Det er å tenke stort, forteller han. – Tvilen er svært present i alle verkene til de store tyske filosofene. Å tvile er å tenke, og mitt verk er derfor et monument over den komplekse tanken, uten konsensus.

Nettopp mangelen på tvisyn, eller tvil, er essensen i Tysklands og Berlins vonde historie. Under Hitler-tiden (1933–45) kastet man tvilere i fengsel. Så fort dette skrekkveldet var falt, oppsto et nytt, DDR, som fremdeles kastet tvilere i fengsel. Tvisynet hadde langt fra perfekte kår på den andre siden av jernteppet heller. Denne skråsikkerheten var en katastrofe for Tyskland.

Tomten som ble valgt til ZWEIFEL var sterkt symbolsk. Der sto restene av DDR-regimets kulturpalass, Palast der Republik, som ble besluttet revet på 1990-tallet, ikke minst fordi bygningen var proppfull av asbest. Rambergs idé, som ble avvist flere ganger, var at den kondemnerte monumentalbygningen skulle bli en permanent institusjon for den tyske tvilen.

Etter seks års forberedelser fikk Ramberg løftet forslaget opp i tysk Bundestag, som tok opp kunstverket som dagens tema. Da han endelig fikk tilslag, måtte han leie hele palasset på 60 000 kvadratmeter i 6 måneder. – Bare det at 735 stortingsmedlemmer forstår og verdsetter kunst på dette nivået, sier jo alt om kunstforståelsen i Tyskland, sier Lars.

Den tvetydige utsmykningen kom på plass i 2005. 18 semitrailere fraktet neonskulpturene fra Syd-Tyskland, og to kraner løftet 900 meter høyspente neonrør som dundret i nattemørket. Kunstverket var synlig over store deler av byen, og utløste en heftig debatt både i Tyskland og resten av verden. Hva var dette?

– For meg var det en hyllest til den tvilen som oppsto etter murens fall, og som førte til gjenforeningen. Tvilen har blitt et tysk demokratibevis — en fellesnevner for begge sidene av det splittede tyske folk. Tvilens palass ble i publikasjoner som Der Spiegel, Frankfurter Allgemeine og Tagesspiegel beskrevet som det nye tegnet for den tyske nasjonsbyggingen.

Fra januar til mai 2005 publiserte Ramberg sin egen avis, Zweifel Allgemeine, hvor alle overskriftene (genuine sitater fra tysk presse) inneholdt begrepet «Zweifel».

– I år er det 15 år siden Zweifel ble fjernet, men virkningene av verket består forteller Lars. Verket har tatt plass i nyere tysk historie.

– Dessverre er keiserslottet gjenoppbygget der Palast des Zweifels sto, men tvilen er der ennå.

Inne på slottet er det bestilt en stor projeksjon av Rambergs kunstverk Palast des Zweifels på hele 27 x 13 meter som del av den faste utstillingen. Tvisynet har på en måte vunnet. Ramberg forteller at han også har fremmet et forslag om at hele plassen som slottet står på, nå skal omdøpes til Platz der Zweifel.

Palast Des Zweifels – Tvilens Palass (Site Spesific installasjon, Berlin 2005).

Zweifel Monteres i Berlin, 2005. Lysbokstavene er seks meter høye og til sammen er ordet Zweifel 42 meter langt.

På norsk jord står det mest omtalte og omdiskuterte kunstverket hans, i hvert fall hittil, rett nedenfor Stortinget. Det heter Liberté og har en usedvanlig kronglete historie. Opprinnelig skulle verket stå utenfor Eidsvollsbygningen og være ferdig til jubileet for unionsoppløsningen i 2005.

Liberté består av tre selvrensende franske toaletter i rødt, hvitt og blått som symboliserer revolusjonsidealene «frihet, likhet og brorskap». De er originale toaletter designet av Jean-Claude Decaux — grunnlegger av det kommersielle byrom-imperiet JC Decaux — i 1979, da Paris’ borgermester Jacques Chirac fant ut at byens borgere måtte få gjøre sitt fornødne på en ordentlig måte. Verket er tenkt som en slags parallell til Frihetsgudinnen, som var en gave fra Frankrike til USA i 1886 som symbol på vennskapet mellom landene.

– Slik jeg tenkte rundt dette monumentet, sier Lars, – mente jeg at hvis noen skulle feires i anledning dette jubileet, måtte det være de vi har fått de nasjonale verdiene våre fra, som er Frankrike og delvis USA. Frihet, likhet og brorskap er ikke akkurat norske oppfinnelser. Alle våre tre land har de samme fargene i flagget. Det kan kanskje virke litt respektløst med toaletter, men det er jo også noe ekstremt demokratisk over primærbehov. På den måten er vi alle like. Og faktisk var offentlige toaletter en av kampsakene under den franske revolusjon. Det var et symbol på at staten begynte å ta ansvar for borgerne, en helt ny idé.

Ramberg fikk omvisning i Eidsvollsbygningen. Da Grunnloven ble skrevet i 1814, var det ikke vanlige avtreder der, men en slags kommoder som tjenere gikk etter grunnlovsfedrene og tømte, på pre-revolusjonært fransk vis. Slik var det i Versailles også.

– Jeg vant konkurransen, men Eidsvoll 1814 (stiftelsen som driver museet) ville ikke ha monumentet mitt. De mente det var «for analt» til å være et frihetsmonument. Så juryen trakk seg, og det ble masse leven. Saken fikk stor internasjonal dekning. Til slutt skrev Art News i USA: «Hva er det som foregår i lille Norge? De feirer sitt hundreårsjubileum og samtidig sensurerer de sin egen frihetsstatue!»

Liberté havnet utenfor Nasjonalmuseet under den eksperimentelle Kyss frosken-markeringen samme år isteden. Så fikk også Nasjonalmuseet kalde føtter, og Ramberg fikk beskjed om at de ikke ville kjøpe verket likevel. Han valgte å gå til sak mot Nasjonalmuseet, noe ingen norsk kunstner har gjort før, og hele affæren tok to år.

– I mellomtiden kom galleristen og kuratoren René Block, som er en legende i tysk åndsliv, en tur til Oslo. Da han fikk vite at jeg sto bak verket, ville han treffe meg. Så jeg ble spurt om jeg ville ta med verket til Venezia-biennalen i 2007 som Norges bidrag. Jo, det ble litt bråk av det også … disse toalettene har jeg designet slik at når du setter deg på potta, så begynner de å spille taler av Haakon VII, Charles de Gaulle og så videre. Men når du nærmer deg slutten, hører du de respektive landenes nasjonalsanger. Noen litt bøllete Le Monde-journalister overtalte meg til å skru opp lyden på Marseillaisen idet den franske kulturministeren gikk forbi, og hun ble pottesur og leverte en formell protest. Så dukket det opp noen russere, som så helt annerledes på det. «Dette er jo en fantastisk kritikk av Putin!» mente de. Russland har de samme fargene i flagget.

Til slutt trodde folk fra omtrent samtlige nasjoner som besøkte biennalen at Rambergs frihetsstatue handlet om dem selv.

– Mine kunstverk har det med å utvikle sine egne narrativer. Det er noe jeg er fascinert og stolt av, og ofte et resultat av å agere i det offentlige rom, hvor jeg kun i en viss grad har kontroll over hva som skjer.

I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 ble Ramberg spurt om hvor han kunne tenke seg å sette opp sitt frihetsmonument i rødt, hvitt og blått. Svaret var Eidsvolls plass foran Stortinget, og tross protester fra bl.a. Carl I. Hagen ble det slik.

Kunstverket er Europas best besøkte toalett (alle flush blir nemlig registrert!), og ifølge en NRK-utspørring også det mest utskjelte kunstverket i Oslo. Ramberg anbefaler imidlertid at man selv prøver dem — helst alle tre — for riktig å verdsette installasjonen, slipper på noen kroner og selv fyller verket med mening.

Nødne Nordmenn i toalettkø foran Stortinget 17. mai!