Integriteten i masken

 Godai Trio, 2017. Foto: Damselfrau 

Maskene til Damselfrau er både kunstobjekter og accessoirer for den som vil sprenge estetiske grenser i påkledningen.  Masken kan verne om det private, men krever også sitt eget personlige liv. Integritet er stikkordet i Magnhild Kennedys maskerade-kunst. 

I studioet sitt i London har Kennedy (f. 1978) møysommelig sortert stoffbiter, tråder, glitter og perler. I kunstkonseptet Damselfrau har hun endelig fått nytte av alt hun har samlet på. Småting og rester som kanskje har et potensial, men også eksentriske materialer. Snører båret av forfatteren Camilla Collett og hår fra en to hundre år gammel geisha–habitt er elementer som finnes i maskene.  

Når Damselfrau kombinerer varierte materialer i sitt maskeunivers, oppstår historier og stemninger.  Når maskene brukes, skapes uttrykket i et dynamisk samspill mellom kreasjon og person. I galleriet fungerer maskene som selvstendige skulpturer. Noen av Damselfraus faste kunder er kunstsamlere, og hun mottar stadig flere henvendelser fra en variert, global kundekrets. 

Hver nye maske fotograferes og postes på Instagram, kunstneren har nettopp delt sitt siste verk med verden fra studioet. På hyllene står ferdige og halvferdige masker på byster. Kanskje mangler en liten detalj, noe kunstneren vil finne i Londons gater i morgen. Eller den riktige brikken vil en dag åpenbare seg i en av de mange skuffene der tusenvis av kuriositeter venter på å finne sin plass i maskeraden. Kunstneren stresser ikke. Maskene får utvikle seg i eget tempo.  

– Det er fint å være her jeg er nå. Jeg vet ikke hvordan Damselfrau vil utvikle seg videre, jeg vil ikke definere prosjektet for mye, maskene må få leve sitt eget liv. Men jeg er takknemlig for at prosjektet blir sett. At mennesker finner maskene interessante og at jeg kan fortsette å fordype meg i arbeidet.  

Det var ingen selvfølge at Kennedy skulle bli kunstner, selv om hun nærmest er oppdratt i et kunstakademi. 

– Jeg er oppvokst i Trondheim. Begge foreldrene mine er kunstnere, pappa jobbet som lærer på kunstakademiet, der tilbrakte jeg utallige ettermiddager. Absorberte inntrykk og kunnskap mens jeg hang rundt når studentene øvde inn male- og skulpturferdigheter.  

– Du tok ingen formell kunstutdannelse senere? 

– Jeg opplevde stor støtte og kreativ frihet fra mine foreldre, og fikk teste ulike materialer. Men hvem vil følge i sine foreldres fotspor? Jeg ville ikke bli en akademisk kunstner selv.  

Kennedy smiler, og legger til: 

– Sannheten er også at jeg ikke ble kjempegod i noen spesifikk retning. Jeg visste at om jeg skulle arbeide kreativt, måtte det være fordi jeg fant et prosjekt som jeg eide fullt ut. Det at jeg skulle begynne å lage masker, var absolutt ikke noe jeg planla. 

Selvportrett av kunstneren, Mylo, 2019 

Club fashion 

Hun og ektemannen bodde lenge i Oslo der de prøvde seg i ulike yrker, men en murrende rastløshet slapp aldri taket. Det var undergrunns–musikkmiljøet som lokket dem til London.  

– Vi flyttet til London i 2007. Vi var begge kreative sjeler som ikke helt hadde funnet retningen. Vi opplevde Norge som litt … hva skal jeg si … trangt? Jeg mener ikke å snakke Norge ned, men det er et lite land, undergrunnsmiljøene er ikke store. 

I London fant kunstneren det hun savnet. I club–miljøet higer folk etter å sprenge estetiske grenser i privatlivet og legger flid i å kle seg opp til et unikt uttrykk.  

– Club-miljøene kan deles inn i ulike, mindre kulturer. Man blir raskt kjent med alle i sitt miljø. Byen ble dermed mindre og oversiktlig, vi følte oss hjemme samtidig som det åpnet seg et fritt estetisk rom. Folk legger mye arbeid i å kle seg opp på club-kveldene. Jeg elsket det! Mine første maskekreasjoner ble laget til min egen club-outfit. 

I London fikk Kennedy jobb i en vintage designbutikk. Her fantes merkeklær fra 1940, 50 og 60–tallet. Noen plagg skulle repareres eller re–designes, og hun fikk fast plass ved symaskinen.  

– Jeg kunne ingenting om søm eller klesdesign, men gjennom å studere hvordan plaggene var laget, fanget jeg opp grunnteknikker og prinsipper. Jeg sugde til meg kunnskap og hadde nok hjelp av basiskunnskapen jeg fanget opp som barn på kunstakademiet.  

Samtidig som kompetansen innen søm og tekstil økte, ble Kennedys egne club-antrekk og masker mer komplekse. Bekjente begynte å bestille masker, en London-gallerist fanget opp konseptet og stilte ut maskeskulpturene. Det ble tydelig at hun var inne på noe, og konseptet Damselfrau ble en seriøs satsning. 

Privatlivet bak masken 

Etter hvert etablerte ektemannen fotostudio, og maskene ble konsekvent delt på Instagram. Det var da Damselfrau virkelig nådde ut. I tillegg til kunstsamlere tok en rekke musikere kontakt. Artister som Susanne Sundfør, Beyoncé og Erica Badoo har brukt maskene. 

– Musikere er en stor kundegruppe. Noen bruker masker for å skape en teatralsk setting i musikkvideoer eller for å markere ulike bandprosjekt. Andre artister ønsker å bevare anonymiteten og bruker alltid maske. Alle har rett til et privatliv. 

– Masken som objekt er symboltung, den oppfattes gjerne som teatralsk. Kan du beskrive ditt forhold til masken? 

– Jeg tenker ikke på den som en teaterrekvisitt. Jeg ser den heller som et uttrykk for noe grunnleggende humant. Alle mennesker er avhengig av å tre inn og ut av roller for å fungere sosialt. Vi lager masker gjennom ansiktsuttrykk, noen ganger gjemmer vi oss bak fasaden, beskytter oss. Identitet er stikkordet for hele Damselfrau–prosjektet. 

Det er den sosiale og estetiske hverdagsscenen som fascinerer kunstneren. En arena der mote, sminke, normer og sosial kompetanse åpner for uendelige uttrykk og utfoldelse.  

Kennedy reflekterer over hvordan masker preger den kommersielle samtidskulturen. Sminke er også en form for maske. Skjønnhetsidealer kan bidra til et slags kollektivt tap av identitet. Tenåringer med like øyenbryn og lepper mister noe av sitt unike uttrykk, skjønnhetsmasken blir en slags uniform. Noe konformt, samtidig som den kommersielle maskekulturen handler om å kle av, blottstille. 

– Jeg er bekymret over hvordan unge mennesker oppfordres til å utlevere seg offentlig, for eksempel gjennom utallige reality–konsept. Jeg tror ingen enda vet konsekvensene av dette.  

Maskens dualitet 

– Beskytter Damselfraus masker mer enn å utlevere?  

 – Ja, på en måte kan man si at disse maskene dekker mer enn å avkle. Samtidig har masken den dualiteten at den også kan uttrykke noe ærlig og direkte som det ellers kan være vanskelig å formidle. Men ikke på en blamerende måte. Personens integritet ivaretas. 

Samtidig er kunstneren opptatt av å skjerme maskene i selve skapelsesprosessen. 

– Jeg er veldig sensitiv og blir raskt absorbert av ytre påvirkning. Jeg kjenner at jeg må verne om den kreative prosessen der masken blir til. Ikke legge føringer for hva resultatet skal bli. Masken må også få finne sin personlighet, bevare sin egen integritet. Siden kan jeg observere hvordan den lever videre. 

 – Hvordan balanserer du bestillingsoppdrag opp mot egen kunstnerisk visjon? 

 – Jeg tilpasser prosjektene etter pris og konsept, men om kundens budsjett er stramt, strekker jeg meg langt for å nå den kunstneriske visjonen som ligger bak. Det er likevel når jeg jobber helt selv med galleriobjekter at jeg virkelig kan gå i dybden. Masken tar sakte form gjennom et detaljert og dedikert arbeid. Det er dette nitide arbeidet jeg liker best.  

 – Hva inspirerer Damselfrau? 

 – Jeg er dypt inspirert av film og har gjerne en utvalgt film gående i arbeidsrommet, om og om igjen til masken er ferdig. Stemningen, tempoet og dramatikken i filmen kan definere masken. Jeg har også selv eksperimentert med masker i foto–performance og kortfilm. Dette er et univers jeg ønsker å fordype meg i, jeg ser frem til å jobbe mer med film i 2020! 

Magnhild Kennedy poserer med maske hun lagde til kunstneren Ayesha Hadhir fra De forente arabiske emirater.