Er det noe igjen vi kan spøke med i 2020? Fins det noen i norsk kunstverden med humor og selvironi? Flasketuten peker på Mette Hellenes og hennes Kebbeverden.

Erna Solberg er enorm og rund som en sperreballong. Siv Jensen ser ut som Hulken. Forsvarsminister Ine Marie Søreide er et Tove Jansson-monster med tenner rundt hele hodet. Tidligere kulturminister Linda Helleland ser ut som Uppblåsbara Barbara. Kvinne er kvinne verst, er det noe som heter.

Noe av nøkkelen til at de kan gå så langt som de gjør, er at serieskaperne ikke skåner seg selv. De er selv med i 3/4 av stripene og er stygt karikert, med dårlig hår-dag, fæle tenner og spisse hengepupper. De heter Mette og Vanessa (Hellenes og Baird) og er et narrespeil for hvordan livene våre fortoner seg i dag, kanskje særlig de av oss som leser Morgenbladet og forholder oss til samtidskunst. Kebbevennene (som serien opprinnelig het) følger med i tiden, de diskuterer kunst, kultur og politikk, de har til stadighet ulike «diller» som reflekterer tidens dårskaper. Nesten hver eneste gang sklir venninnene ut i det surrealistiske og absurde.

Galskapen begynte allerede på begynnelsen av 1990-tallet. Mette og Vanessa delte atelier, de satt ved et stort bord og sendte kjappe tegninger til hverandre, og lo veldig mye. Det var temmelig interne greier, sladder og historier fra kunstverdenen, ting de hadde sett eller hørt på kunståpninger og så videre. Prosjektet var i utgangspunktet ganske selvbiografisk.

Alt tålte absolutt ikke offentliggjøring. Men Mette valgte ut noen av de mer spiselige tingene til en utstilling, og etter det fikk hun fast plass i tidsskriftet Billedkunst. Siden 2006 har Kebbelife vært å finne hver fredag i Morgenbladet.

Mette tegner serien alene. Vanessa er bare en tegneseriefigur som Mette en sjelden gang rådfører seg med når det gjelder å bruke private ting og detaljer. Er det en tydelig forskjell på de to i serien?

— Det er en form for rollefordeling, sier Mette. — Vanessa er kanskje litt frekkere mot meg enn jeg er mot henne. Hun er mer selvsikker, og jeg kanskje den dumme av oss, den som har tvilsom familiebakgrunn og gjør de dummeste tingene.

Det går ikke en uke uten at vi blir stilt overfor et dilemma som har med humorens grenser å gjøre. Den ene dagen en radiosatiriker som blir beskyldt for å spre rasisme, den neste en klein, ubetenksom vits som fører til at en stakkar blir sosialt utfrosset og

må forlate stillingen sin. Hvordan greier Kebbe-skaperen seg gjennom gravalvorets og sensurkåtskapens tiår?

— Man blir vant til at ting skjer. Det var en tegning som ble sløyfet fra Kebbe-antologien Burning Babe (nylig utgitt på No Comprendo Press). Der var ikke Vanessa eller jeg med. Tegningen forestilte Erna Solberg som lå naken i en seng med ektemannen oppå seg — han var tegnet nokså liten — og mens de to hadde seg, sang han en Knutsen & Ludvigsen-sang om å lengte til Bergen eller noe i den duren. Det ble en mediesak av det i 2018. Tegningen var visstnok «kvinnefiendtlig» og «mobbing», og det var kanskje en grei vurdering at vi ikke tok den med i boka.

En av de mer overraskende nyhetene det siste året er at den internasjonale New York Times-utgaven nå publiseres uten politiske karikaturer. Det blir for mye bråk. Andre steder blir karikaturtegnere truet på livet, eller rett og slett myrdet. Mette Hellenes er også avistegner, mer og mer politisk fordi formatet skal være dagsaktuelt, og er nødt til å ta slikt i betraktning.

— All humor utfordrer grenser, slik jeg ser det. Det blir tannløst hvis vi skal ta alle disse hensynene. Men noen ting blir for tøffe. Å tøyse med Israel, for eksempel. Det har jeg brent meg på. Jeg tegner selvfølgelig ikke profeten Muhammed, da må man jo skaffe seg livvakt, men jeg tar meg retten til å harselere med tilhengerne hans. Mange er såre og krenkede for tiden, og det er et tøft klima å manøvrere i. Humor handler jo i stor grad om å identifisere smertepunkter og se hva som skjer hvis man flytter på noen brikker rundt disse.

Hvor holder Kebbelife til politisk, har du noe svar på det?

— Synes du ikke at du ser det? Det er vel slik at de som sitter med makten får svi mer enn de som ikke gjør det, men jeg tror jeg tilhører venstresiden, slik kunstnere ofte gjør. Ikke så veldig lojal, kanskje, og ikke så politisk korrekt heller. Jeg er ikke spesielt politisk stabil. Det hender rett som det er at jeg har skiftet standpunkt i en sak rett etter at Kebbelife har gått i trykken.

Du var temmelig hard mot Trond Giske da han var kulturminister, egentlig lenge før alt ble så vanskelig for ham?

— Ja, jeg hakket litt på ham. Alle hadde jo hørt om tafsing og sånt lenge før det var noe metoo. Og jeg vet at han ble irritert, muligens også rasende. Det var en jobb jeg mistet på grunn av det. De hadde ringt NBK (Norske Billedkunstnere) fra Kulturdepartementet for å få et forslag til en kunstner som skulle lage årets julekort, og jeg ble anbefalt. Så jeg lagde et motiv av Giske som satt nyskilt — noe han var på det tidspunktet — i en lenestol og fabulerte. Forslaget mitt ble avvist fordi det manglet «kunstnerisk kvalitet», fikk jeg høre.

Et ganske uvanlig og veldig sjarmerende trekk ved Kebbelife-tegningene er en kraftig tilbøyelighet til surrealisme. Et annet er at serien aldri har en punchline.

Hovedtemaet er vanligvis å finne midt i stripen, mens den siste replikken stort sett skjener av gårde i en eller annen merkelig retning.

— Jeg kan ikke så mye om surrealisme. Men som yngre var jeg fullstendig forgapt i en russisk surrealistisk poet som het Daniil Kharms. Jeg vet ikke hvor mye av det som henger igjen nå, men Kharms var en enorm påvirkning i begynnelsen. Dette var en kar som hadde vansker med ytringsfriheten i Sovjetunionen, og jeg tror han rett og slett ble drept.

Og spørsmålet om punchline?

— Punchline-ideen har egentlig aldri interessert meg. Jeg forteller ikke vitser heller. Vanessa og jeg snakket faktisk en stund om å lage en vitsebok. Det var snakk om en samling illustrerte grisevitser, sånne Rorbua-aktige ting, men jeg tror ikke helt vi hadde hjertet i det. Men jeg lagde en del fine landskapstegninger med vitsen skrevet oppå bildet.