Frederick Evans 1853-1943. Portrait of Aubrey Beardsley 1893. Photo-etching and platinum print on paper,115 x 165 mm. Wilson Centre for Photography  

Illustration for Oscar Wilde’s Salome 1893. The Peacock Skirt. Line block print on paper. Stephen Calloway. Photo: © Tate 

Kunsten hans skapte skandale i samtiden med sin mørke erotikk. Aubrey Beardsley døde ung, bare 25 år gammel. I vår hylles han med en stor utstilling på Tate Britain i London. 

Aubrey Beardsley

Vises på Tate Britain i London 4. mars–25. mai. 

Aubrey Beardsley (1872–1898) tilhører den gruppen kunstnere som har laget verk de fleste gjenkjenner, men som betydelig færre kjenner opphavet til. Plakaten Salome – The Peacock Skirt hang, ofte ved siden av Che Guevara, på nesten alle studenthybler på slutten av 60-tallet. Beardsleys bølgende stil var en forløper for både art noveau og grafisk psykedelisk plakatdesign. 

  Tate Britain viser over 200 verk av Beardsley, den største utstillingen på 50 år. Mens en del utstillinger speiler sin tid, men også virker låst i den, klarer Beardsley å kommunisere med stadig nye generasjoner. 

 

Erotikk og perversjon 

  Utstillingen på Tate Britain er kuratert av Caroline Corbeau-Parsons og Stephen Callow. Caroline forteller. 

 Det er verdt å ha i mente hvor kort Aubrey Beardsleys karriere faktisk var; bare sju år. Men i løpet av den tiden produserte han flere hundre illustrasjoner til bøker, tidsskrifter og plakater. Det som gjør denne utstillingen så spesiell, er at vi viser originaltegningene til alle hans berømte verk, bare noen få av dem er vist tidligere. Å si at han – ved siden av Oscar Wilde – var Londons fremste enfant terrible, er ingen overdrivelse, og det er derfor ikke overraskende at Wilde ba ham illustrere en elegant portefølje til sitt skuespill SaloméDisse illustrasjonene, antakelig Beardsleys mest kjente verk, sjokkerte allmennheten om mulig enda mer enn Wildes teaterstykke, og det vil ikke si så lite.   

  Beardsley og Wilde assosieres gjerne med The Aesthetic Movement, en bevegelse som hadde sin storhetstid i England på 1870- og 80-tallet, og som omfavnet skjønnhet og mottoet «kunst for kunstens egen skyld».    

Caroline fortsetter. 

– Beardsleys kunst med sitt bølgende, sensuelle formspråk var en forløper for art noveau, en av de ledende stilretningene rundt forrige århundreskifte. Men mens de fleste innenfor denne bevegelsen nøyde seg med å utforske organiske former, var Beardsleys kunst langt mer kompleks. Det erotiske går ofte over i det perverse, iblandet bisarr humor og en fascinasjon for det groteske. Og det er trolig denne kompleksiteten som gjør at man aldri helt blir ferdig med bildene hans. 

  En omfattende innflytelse fra annet hold bidro også til denne kompleksiteten, sier Caroline. 

– Han var usedvanlig kunnskapstørst og belest. Han hentet inspirasjon fra vaser fra den greske antikken, fra japanske tresnitt, rokokko, filosofi og fransk pornografisk litteratur, og beundret samtidige kunstnere som Edward Burne-Jones, Gustave Moreau och ToulouseLautrec. Beardsleys personlighet var også kompleks. Han var svært opptatt av sitt selvbilde, noe som fremkommer i hans mange selvportretter og i fotografier og malerier utført av andre – flere av disse inngår i utstillingen. 

How Arthur saw the Questing Beast 1893. Ink and wash on paper. 378 x 270 mmVictoria and Albert Museum 

Volpone Adoring his Treasure 1898. Ink over graphite on paper. 290 x 204 mmCourtesy of the Princeton University Library  

«De må vie Dem til kunsten!» 

  Bunker av brev Beardsley skrev til sine venner, er bevart. Likevel er det mye i hans liv og tankeverden som forblir gåtefullt. Han ble født i Brighton i 1872. Hans far, Vincent Beardsley, var sønn av en juvelér, men skaffet seg aldri et yrke, trolig fordi han hadde tuberkulose. Hans mor, Ellen Pitt, var datter av en velansett militærlege. Etter at de giftet seg, tok Vincents penger snart slutt, og da var det Ellen som måtte sørge for familiens økonomi, ofte ved hjelp av bidrag fra sin far. Caroline fortsetter. 

– Paret fikk to barn, datteren Mabel var ett år eldre enn Aubrey. Det ser ut til at faren spilte en ubetydelig rolle i sønnens liv. Det var moren som vekket hans interesse for kunst og alle former for kultur; litteratur, teater, poesi, musikk. Han var et følsomt og sykelig barn. Også han fikk tuberkulose og måtte holdes hjemme fra skolen et par års tid. Men da han endelig kom tilbake, imponerte han alle med sitt talent da diktene og tegningene hans ble publisert i skoleavisen. 

  Beardsleys oppvekst har gitt rom for spekulasjoner, hvilken innvirkning hadde den på hans personlighet og seksualitet? Han forgudet sin mor og sin søster og sov i samme seng som søsteren. Spørsmålet om det oppsto et seksuelt forhold mellom søsknene har ofte blitt stilt, men forblir ubesvart av mangel på bevis. Derimot har en del kritikere ment at Beardsleys billedverden vitner om en infantil seksualitet, at den var et fantasiprodukt som aldri modnet ettersom den aldri fikk utløp i det virkelige liv.  

  Det var fantasien som fikk ham til å blomstre. Etter endt skolegang fikk han først jobb som tegner på et arkitektkontor, deretter i et forsikringsselskap. Men det var kunsten som lokket. Blant de fremste engelske kunstnergrupperingene var The Pre-Raphaelite Brotherhood, stiftet i 1848 i protest mot tidens pompøse historiemaleri og i stedet hyllet kunstidealene fra tiden før Rafael (1483–1520). De etterstrebet oppriktighet og et nytt moralsk alvor. Flere av dem var opptatt av middelaldermotiv med riddere og jomfruer, deriblant Edward Burne-Jones. Caroline fortsetter.  

– Beardsley var en stor beundrer av Burne-Jones. Han oppsøkte den berømte kunstneren for å vise frem tegningene sine og be om råd. Burne-Jones betraktet tegningene nøye, og sa: «Jeg pleier å råde de fleste unge som oppsøker meg til å slå inn på noe annet. I Deres tilfelle må jeg si at De må vie Dem til kunsten!» 

 

Den gule boken 

  Beardsley kjente trang til å utvide sin horisont. I 1892 reiste han til Paris, der han blant annet oppdaget Henri de Toulouse-Lautrecs malerier og plakater. Caroline fortsetter. 

– Etter hjemkomsten fikk han sin første store bestillingsjobb – å illustrere Le Morte d’Arthur, basert på Sir Thomas Malorys fortellinger om kong Arthur. Illustrasjonene ble overhodet ikke slik samtiden hadde forventet, de var febrile, intense, erotiske og merkelige. Boken kom ut i 1893, ble øyeblikkelig en sensasjon og Aubrey Beardsley ble et navn over natten. 

  Beardsley jobbet som regel om natten, med tente stearinlys som eneste belysning. I 1894 grunnla han det litterære magasinet The Yellow Book sammen med to forleggere. Han fungerte som art director og illustrerte bidragene fra forfattere og poeter. Borgerskapet anså The Yellow Book som fryktelig dekadent. Caroline fortsetter. 

– Og Beardsley selv ble sett på som en dandy. Han spankulerte rundt duegrå dresser, elegante hatter, halstørkler og gule hansker. Det var en måte å markere utenforskap på. Han skapte seg selv. Han sa til en venn: «Jeg har ett mål: det groteske. Om jeg ikke er grotesk, er jeg ingenting.» 

  Det er interessant å følge de ulike uttrykkene i Beardsleys kunst. Til forskjell fra andre kunstnere foretrakk han blyant, penn og tusj, det finnes bare ett kjent oljemaleri av ham. Selv hevdet han: «Jeg har utviklet sju ulike stiler. Og jeg behersker dem alle.» dem blandes drømmeliknende – og marerittaktige – innflytelser fra ulike perioder. Det tilsynelatende uskyldige blir snart til noe annet når man får øye på vulva- og penisliknende former. Det fins noe febrilt her, noe lystent i ansiktene og munnene, enten de vender seg mot et menneske, et dyr eller et fantasifoster. Han tegnet også illustrasjoner for andre tidsskrifter, som The Studio. Og ikke minst sjokkerte han borgerligheten med sine illustrasjoner til Oscar Wildes Salomé. 

 

The Yellow Book Volume I 1894. Bound volume. Stephen Calloway. Photo: © Tate 

The Dream. 1896. Ink over graphite on paper257 x 178 mm. The J. Paul Getty. Museum, Los Angeles

«Motbydelige mennesker»  

  Beardsley og Wilde kobles ofte sammen, men Beardsley hadde ikke mye til overs for Wilde og hans kjæreste Lord Alfred Douglas, han beskrev dem til og med som «motbydelige mennesker». Wilde skrev opprinnelig Salomé på fransk, og Douglas oversatte den til engelsk. 

Da Douglas’ far, markien av Queensbury, offentlig anklaget Wilde for å være sodomitt, saksøkte Wilde ham for ærekrenkelse. Myndighetene svarte med å i stedet stille Wilde for retten. Han fikk lovens strengeste strengeste straff, to års kroppsarbeid. Etter å ha sluppet fri i 1897 reiste han til Frankrike, der han døde tre år senere. Caroline fortsetter. 

– Dommen mot Wilde fikk ødeleggende konsekvenser for Beardsley. I omgivelsenes øyne var de to av samme ulla. Han fikk sparken fra The Yellow Book som han hadde vært med på å grunnlegge. Alle forleggerne som hadde banket på hans dør, vendte ham ryggen. Den eneste som ville samarbeide med ham, var Leonard Smithers, utgiver av erotisk litteratur. De startet magasinet The Savoy sammen, og Smithers ga ham i oppdrag å illustrere Alexander Popes diktverk The Rape of The Lock og Aristofanes drama Lysistrata om kvinnene som går til sexstreik. 

  Men Beardsleys dager var talte. Han ble stadig verre av tuberkulosen. I 1897 reiste han til den franske rivieraen sammen med sin mor. I ett av sine siste brev til en nær venn sier han seg lei for «å skulle dø når jeg har så mange fantastiske planer.» Han døde 16. mars 1898 i Menton. 

The Black Cape. Aubrey Beardsley (1872–1898) Illustrations for Oscar Wilde’s Salome 1893. Block print on paper. Stephen Calloway. Photo: © Tate