Nordnorsken 2020

Papegøye (film), Hamid Waheed. Foto: Bodø Kunstforening

Kulturutveksling, miljø og selvhevdelse. Landsdelsutstillingen Nordnorsken som nylig åpnet i Bodø, viser utforskning av identitet og tilhørighet til et mangefasettert nord.

I Bodø kunstforenings nye lokaler åpnet vandreutstillingen den 25.01.20. I løpet av året vil de totalt 29 verkene vandre videre til små og store visningssteder i Nordland, Troms og Finnmark. Prosjektet handler om å løfte kunst og kunstnere med en tilknytning til nord og bringe uttrykkene til folk i en del av landet der det er langt mellom kunstgalleriene.

Utvelgelsen av verk skjer på grunnlag av anonym innsendelse. Utstillingen er ikke kuratert og materialvalg og uttrykk spenner bredt. Nordnorsken kan dermed sprike i ulike retninger, men i år er identitet et gjennomgangstema. Eller en fabulering rundt hva nordlig historie, kultur og natur reflekterer i samtiden. Denne fellesnevneren bidrar til en fin sammenheng, der hvert individuelle verk står tydelig frem.

Det multikulturelle nord
Nord er mye natur. Røff og kompromissløs, men også skjør, truet og forlatt. I nord finnes også det urbane og globale, en kompleksitet som gjenspeiler et menneskelig, indre landskap.

Årets kritikerpris er tildelt Hamid Waheed (1995) for filmverket Papegøye. I begrunnelsen sier Oda Bhar: «Årets vinner føyer seg inn i en tradisjon av samtidskunst som kombinerer en sterk visualitet med et sosialt og politisk engasjement. Kunstneren bruker sin egen erfaring til å skape en fiksjonalisert persona som både virker spilt og autentisk, oppriktig og utkledd… Viljen til å tenke klart, og avsløre sine innerste tanker, men samtidig insistere på retten til å pynte seg med egne og lånte fjær, gjør dette til et verk som er komplekst, morsomt, hjerteskjærende og dypt originalt.»

I det multikulturelle nord har man lenge samhandlet på tvers av landegrenser. Grenseområdet mellom Norge og Russland har samhandlet tett i flere hundre år. Pomorhandelen var viktig fra midten av søttenhundretallet frem til 1917. Da utviklet man et samarbeidsspråk, Russernorsk som besto av ca 200 ord. Dette er bakteppe for Malin Lin Nordströms (1984) verk, Moja på Tvoja, som er vinner av juryens pris.

Verket er en tekstbasert installasjon. En publikasjon med Russernorske strofer er sentral. Alle ord som omhandler handel er luket ut, da er det essensen av det å forstå hverandre som står igjen. Verket har også en lydkomponent, der frasene er innlest av en person fra Nord-Norge og en person fra Arkhangelsk. De avspilles med en stemme i hver høyttaler, som om de snakker med hverandre med en slumpmessig logikk.

I prisbegrunnelsen heter det: «… Juryens pris går til et verk som er dokumentarisk og poetisk lekent på samme tid… Verket er dagsaktuelt til tross for sin historiske relevans og bakgrunn.»

Moja på Tvoja, ( audiovisuell installasjon), Malin Lin Nordström. Foto: Bodø Kunstforening

Historie som forsvinner
Helt frem til i dag, til tross for varierende politisk spenning, har den kulturelle utvekslingen mellom Finnmarksregionen og Russland vært sterk. Men det multikulturelle nord har også en side som handler om diskriminering, identitestyveri og rasisme. Fornorskningsprosessen mot samer og kvener var brutal. I dag kjenner mange ikke til sitt minoritetsopphav, fordi folk ble frarøvet sin kulturkunnskap og språk, de lærte å skamme seg over samisk og kvensk identitet. Dermed er tap av kultur også noe som reflekterer seg i dagens nord-identitet, noe Christin Løkke (1970) tematiserer i Naust i nord (leire).

Løkke bearbeider sporene fra sin sjøsamiske historie, en bakgrunn hun ikke ble kjent med før hun var voksen. Naustet som bestefaren bygde var enkelt men avgjørende for å kunne overleve det harde fiskerlivet. Som mange andre hus og kulturmarkører i nord, forfaller byggverket som ikke blir tatt vare på. Resultatet er vage minner, spor og historier som holder på, -eller allerede har, forsvunnet.

Naust i nord formidler det sårbare, men også det seige og sterke. En historie som insisterer på å bli løftet før de siste bjelkene gir etter for godt. Det falleferdige bygget er også et typisk syn i dag for en landdel som opplever paradokset med fraflytting og økende masseturisme. Verket er lavmælt men åpner for en dialog om hvilke verdier og historier som skal definere det moderne nord.

Horisont og kunstpolitikk
Øystein Pålsønn Lønviks (1992) verk Glimt (korpus, drevet messing) har et monumentalt uttrykk som lar tankene gli mot de store linjene i landskapet. Horisontens tilsynelatende stabilitet mot erosjonens seige men kompromissløse endringsprosess. Den majestetiske naturen i nord, med rike naturressurser er tydelig truet av forsøpling og miljøkrise. Det skjøre mot det faste, det klare mot det tvetydige er fint balansert i Lønviks arbeid av rene linjer og organisk struktur.

Grethe Winther-Svendsens (1953) verk DUO (betong og porselen) briljerer i sin enkelthet, samtidig som det er åpent og tvetydig. Den hvite porselensflaten hviler mot betongfundamentet. Assosiasjonene går mot det arktiske landskapet, snø og is. Men også mot det åpne emosjonelle rommet. Frihet, som også kan virke overveldende og skummelt i en nærmest uendelig horisont med få holdepunkter. I det hvite finnes to forhøyninger. Kanskje to skapninger som har funnet et fellesskap, eller aner vi konturene av det feminine? En kvinne som står skjult bak et hvitt slør, bare avslørt av brystenes konturer. Sett i lys av samtidens kunstdebatt der kvinnelige kunstnere tenderer til å forsvinne både lønnsmessig og i gallerisammenheng, kan Duo også ses som en underfundig kunstfeministisk kommentar som treffer presist i tiden.

Glimt (korpus, drevet messing), Øystein P. Lønviks. Foto: Bodø Kunstforening

​