Opphold og forhold i arbeid og fritid

Gustav Vigeland, Mann og kvinne, 1901. Blekk på papir.

Det er i hovedsak den andre kroppens nødvendighet som blir understreket i denne lille skatten av en utstilling, som tar utgangspunkt i et tidsrom på fem år (1897–1902), da Gustav Vigeland i tre perioder er involvert i restaureringsarbeidet i Nidarosdomen. En oppgave som ikke helt var midt i blinken, skal man tro pressemeldingen – og det tror jeg man skal i det tilfellet her – og som i ettertid fremstår som en forstyrrelse mer enn noe annet. Men, hvem går gjennom livet uten å bli forstyrret? Kjære vene, jeg får bare unntaksvis være i fred lenger enn et kvarter, og må tilbake for å se denne utstillingen tre ganger før jeg har fått med meg alt, enda den ikke er veldig stor. Vi har et relieff, eller en vegg egentlig, med en sentral skikkelse som hviler hodet i hendene, omgitt av en flom menneskekropper på alle kanter. Vi har daterte deler av brev, nedtegnet fra 1900 til 1901, og – nydelig presentert i hver sin monter, slik at man ser dem ovenfra og ned; de tegninger denne situasjonen avfødte, og som presenteres som «erotiske». Det er i grunnen utilstrekkelig som beskrivelse, men det er tynt med brukbare begreper for det som løper ut fra en genuin driftsbasert lyst, og Vigeland har på denne tiden så vidt bikket 30 der han sitter og studerer gotikk, langt hjemmefra, og åpenbart med tankene et helt annet sted enn i Nidarosdomens hjørner og kroker. «Erotisk» blir for tynt, og porno altfor døvt; dette er inderlige, personlige tegninger som i første rekke formidler det som virkelig teller. Det faktiske poenget med både det å gi og få oralsex. Ikke at Vigeland på noen måte er eksplisitt eller går over anstendighetens grense – en grense som var en tanke mer stram i 1901 – men man trenger ikke være veldig voksen for å skjønne hva som er greia her. Så kan man selvfølgelig dvele litt ved hvor stort sidesprang fra gotikken det kan være, sett i lys av vår samtidige goth-kultur som ikke akkurat undertrykker seksualiteten i sin vampyriske malstrøm av nettingstrømper og stramme korsetter – men som en effekt av det å være involvert i å skulle restaurere en domkirke for to århundreskifter siden blir det jo et understatement. I dagene som gått siden, har høyre hjernehalvdel konsekvent tvunget venstre hjernehalvdel tilbake til dette rommet. Det er ikke for å overdrive jeg sier utstillingen er en liten skatt – det ligger livsnødvendig informasjon nedfelt i disse strekene, og kurateringen er en nytelse i seg selv. «Nå er det vår», tenkte kunstkritikeren, den første uken i november, og forlot åstedet med en mørk glød i blikket og følelsen av å være ung og sterk.