Majestetisk håndverk

Foto: Jacob Buchard

Hva er det som kjennetegner verkene på denne utstillingen? Størrelsen. Den majestetiske formen, den rike paletten som breier seg ut i rommet og tar plass.  

Jeg har lenge vært fascinert av det overdimensjonerte i Torbjørn Kvasbøs arbeider: Som kveiler fra de mørkeste dyp av havet snor de seg opp gjennom det keramiske legemet, som holder fast på dette episke objektet. Det er som om jeg får øye på steder og vesener gjennom disse verkene som mennesker aldri ellers ville fått øye på. Det er, i ordets opprinnelige forstand, noe episk ved disse verkene, som intensiveres gjennom den langvarige insisteringen på kveilformen. Men så transformeres den maritime rammen gjennom andre assosiasjoner: Jeg ser lange stankelbein, insekter forstørret til majestetiske dimensjoner. Jeg blir stående ved et par slike «bein», som ser ut som om de har rustet, og som vokser over i et industrielt preg med sin mørknede ham. De ligger på røffe paller som kasserte rør eller bortglemte, enorme insektbein.  

Like ved kan jeg se Kari Dyrdals tekstiler, som er like monumentale. Jeg blir mest fascinert av bildet av valser, altså innsiden av en maskin, siden det mekaniske og vevearbeidets prosesser kommenterer og fletter seg inn i hverandre på så finurlig vis. Selv om dette er digitalvev – altså er det maskiner som vever – er det likevel den ene tråden over den andre, noe som manifesterer en taktilitet som bærer med seg det menneskelige aspektet i vevnadsarbeidet selv om det er maskiner som står for selve vevingen. I denne tekstilflaten hvor maskin møter tekstiltradisjonens humanisme fremkalles et sanselig bilde som sporer grensesnittet mellom menneske og maskin: Hvor begynner det ene og hvor slutter det andre? Kan vi i det hele tatt trekke noen tydelige skiller? Foran Dyrdals vakre tepper tenker jeg i hvert fall at dette er det optimale stedet å reflektere over disse spørsmålene.  

Marit Tingleffs fat – jeg må nesten kalle dem det, selv om de utfordrer formatet radikalt – breier seg i rommet i likhet med verkene til Dyrdal og Kvasbø, de er så å si en horisont i seg selv der de flater ut som en slags vegg i rommet. Men flatene, «innsiden», av fatene er vare, delikate, ekspressive fortellinger som rommer både følelsesmessige forløp og langstrakte geografier. Jeg henger meg opp i de ekspressive skvettene som gir feste for det maleriske i fatene: De deler opp billedflaten og beretter om kroppen som står bak disse massive formene, hånden som beveger seg i rommet avbildes gjennom disse bevisst skjødesløse strekene i landskapet. Jeg liker spesielt godt et av de enkleste fatene som drar tankene i retning Peder Balkes maritime landskap, men uten tydelige landskapslinjer: Det meste overlates til fantasien selv om de små krusningene innover mot sentrum av billedflaten opprettholder tanken om vilter sjø.  

Jeg elsker denne type episk, majestetisk håndverk, helt enkelt.  

Foto: Jacob Buchard