Foto: Ida Fiskaa

Må man selge sjelen sin til djevelen for å skape den perfekte kunst? Tvert om, mener kunstner Maria Pasenau. Hun vil løfte det vanskelige inn i lyset, og med det vise at kunsten, livet og det mørke er forskjellige sider av samme sak. Nå er hun aktuell med utstillingen Pasenau and the Devil på Fotogalleriet. 

Aktuell

MARIA PASENAU
PASENAU AND THE DEVIL
31.08.–12.10. 2019

Fotogalleriet

OSLO (KUNST): Idet jeg kommer inn døren til Fellesverkstedet i Seilduksgata i Oslo, får jeg øye på en sprikende Maria som står på hodet. Det er ikke den virkelige Maria, men en 3D-skulptur av henne i tre som skal være del av en multimediainstallasjon med foto, videoarbeid, en bok og skulpturelle arbeider som skal vises på Fotogalleriet. Hun står med en baufil og runder av trepluggene og ser litt oppgitt ut. 

– Aiaiaiii, jeg trodde jeg skulle blitt ferdig med denne skulpturen nå, men det tar så mye lenger tid enn jeg trodde. Skal vi gå og få noe å spise? Jeg trenger en pause.  

Maria Pasenau (f. 1994) er den nye stjernen på fotohimmelen. Hun er en av de yngste kunstnerne som har blitt innkjøpt til Nasjonalmuseets faste samling da de i våres kjøpte seks av hennes doble fotografier. Hun er også en av de yngste kunstnerne som noensinne har stilt ut på Nasjonalgalleriet. Selv vil hun ikke kjenne for mye på suksessen. 

– Siden jeg var liten, har jeg visst at det var kunst jeg ville holde på med, men jeg er jo helt i begynnelsen av karrieren. Det er veldig skummelt og feil å ta av på noe som akkurat har begynt. 

Vi setter oss på Nighthawk Diner på Grünerløkka og bestiller pulled pork og en øl. Vi snakker om hennes fascinasjon for Amerika og det amerikanske. 

– Jeg er veldig glad i USA fordi jeg har en onkel som bor der og som alltid sendte pakker til familien, og en gang sendte han kaneltyggegummi og grønn ketsjup. Og jeg ble helt WOW, hva slags butikker er det de har der! 

– Og så er lyset så fint i USA. Det er jo helt fantastisk. Det er så gult og sterkt. Her er alt så blått. Og så har de så mye bedre stil på alt. Til og med i matbutikken, med designet på produktene og sånn. 

– Folk trur jo at jeg bare er fotograf, men jeg er jo ikke det. Jeg begynte med tegning og maleri før jeg begynte med foto. Men da jeg kjøpte mitt første kamera etter konfirmasjonen, ble jeg veldig forelska i det å ta bilder. Men jeg vil åpne opp døra for andre ting sånn at folk skjønner at jeg driver med det også. Jeg vil ikke bare holde på med foto. 

Foto: Ida Fiskaa

Foto: Ida Fiskaa

– Sånn som skulptur?
– Ja, jeg liker å gjøre ting som jeg aldri har gjort før. Det var derfor jeg ville jobbe med realistisk skulptur. Men jeg visste ikke noe om hvordan man 3D-scanner og til slutt freser ut en skulptur. Så jeg sjekket på nettet, og der fant jeg en metode som så ganske enkel ut, fotogrammetri. Jeg prøvde meg på det, men lyktes ikke, så jeg dro til noe som heter 3D-service. Jeg satt der naken i et bitte lite rom og skræva mens de scannet meg.  Så tok jeg filen hit til Fellesverkstedet hvor de har en stor CNC-freser som kan frese i blant annet tre. Det tok noen uker å få frest ut hele, siden jeg som første prosjekt ville skrive ut en real size-kopi av meg selv … haha, typisk meg. Men jeg er utrolig fornøyd med resultatet og ville ikke vært det foruten.

Hun tenker seg om:

– Skulptur, foto, installasjon, lyd, dikt og tegning. Alt er jo det samme. Eller det henger sammen. Og så har jeg lagd en video som skal vises på åpningsdagen. 

Marias referanser går like ofte til barndommen som til voksenlivet. 

– Det var bra å vokse opp i Mjøndalen. Jeg synes egentlig det er rart at jeg ikke ble erta. Men jeg ble ikke det. Fordi noen ganger syklet jeg på en enhjulssykkel til skolen og sånne ting.  Men jeg har alltid hatt nære venner. Jeg hadde en såå bra barndom. Men jeg var alltid redd for en masse ting. Jeg måtte alltid løpe når jeg skulle hjem fra venner. Tenkte at det lå noen i hekken som skulle ta meg. Måtte låse døra med én gang så ingen plutselig skulle dra den opp. 

– Så du hadde mye indre drama som barn? 
– Jeg vil heller si at jeg var realistisk. At jeg ikke er naiv. Hun ler. – Det kan jo skje! Jeg hører mye på true-crime podcaster, og det er alltid damer som blir drept av menn. Og det er så irriterende og trist. Bare fordi menn er sterkere og dominerende. 

– Jeg tegnet en masse horror-tegninger og var skikkelig fascinert av det. Jeg fant en skolestil jeg hadde skrevet i engelsken på ungdomsskolen. Jeg var veldig dårlig i engelsk, og stilen handler om en jente som er i New York og som blir leiemorder og dreper en masse folk. Jeg fikk skikkelig dårlig karakter på den stilen, bare 2, men jeg synes historien er fin. Og nå har jeg den med på filmen med animasjon til.

Hun ser oppgitt ut.

– Jeg synes det er dumt at kommentaren fra læreren var at jeg heller burde fokusere på rettskriving enn fortellingen. Jeg er jo opptatt av historiefortelling, og det skulle ikke ha noe å si om det er skrevet riktig eller feil så lenge man forteller en historie. Dette har jeg skjønt i ettertid, og det er også derfor jeg kan skrive på engelsk igjen nå, fordi jeg ikke bryr meg om rettskrivning lenger, men heller historiefortelling. 

Foto: Ida Fiskaa

Vi ser på bilder på skjermen av den nyeste boka hennes, Pasenau and the Devil, som skal være klar til utstillingen på Fotogalleriet i september. 

– Jeg ville at det skulle være få bøker, ikke mer enn 100, fordi innholdet er veldig personlig. Jeg vil ikke at masse folk skal ha dem. 

– Hva har du tenkt rundt boka? 
– Med djevelen tenker jeg alt som har med horror å gjøre og alle de tanker man har om det skumle. Alt jeg synes er skummelt. Være alene for eksempel. Dette halve året her har jeg vært alene, kjærsten min har vært i Berlin, og da måtte jeg se under senga mi hver eneste kveld. 

Hun tenker seg om.

– Eller ikke få svar på telefonen. Det er et klipp der jeg har filmet meg selv hvor hele opptaket er en ringetone, hvor ingen tar telefonen. At du ringer, egentlig hvem som helst, og ikke får svar. Demonene mine. Usikkerheten. Og så er det grinebildene som jeg har vært sykt opptatt av, men som andre, når jeg har snakket om det, bare har feid unna. Jeg synes det er viktig, og de har fått mye plass i boka mi. Åpningen i boka er en serie på 24 bilder av at jeg griner, som stop motion. Det hadde ikke blitt det samme med bare ett bilde. 

– Er det ekte tårer? 
– Ja, så klart. 

Vi blar videre i det som skal bli boka og stopper opp ved noen tekster.

– Jeg har fått en masse bra folk til å skrive tekster i boka. Bjarne Melgaard har skrevet en lang tekst, den er sykt fin. Og her har Cezinando skrevet en sang. Og her er en tekst av  Elise By Olsen, vi var i USA sammen i fjor. Da tenkte jeg masse på denne utstillingen her. Der fikk jeg det for meg at jeg skulle lage en utstilling som het Pasenau and the Devil. Så ble jeg stuck i et hotell i NY ute ved Coney Island, alene fordi flyavgangen var utsatt. Jeg ble så sinnsykt redd. Tenk om noen dreper meg nå, da kan de bare gjemme liket og ingen vil finne meg, jeg begynte med alle sånne greier. Så våknet jeg dagen etter og gikk rundt og det var så øde. Mange av bildene er derfra, da jeg var alene på hotellet. 

Foto: Ida Fiskaa

Bildene er av en naken Maria. Et bilde av en blodig vibrator får henne til å le. 

– Hehe, jeg hadde mensen. 

– Hva tenker du om å være så mye naken på bildene dine? 
– Jeg synes ikke det er noe problem. Jeg synes det bare er enda bedre. Da blir bildene tidløse, da handler det ikke om klær eller stil, det handler bare om akkurat det uttrykket. Og så synes jeg det er digg å være naken. Det er jo sånn du er født. Og så har jeg jo kontroll. Det er jo bare et foto.

– Det har jo blitt gjentatt mange ganger i media at du utfordrer det stereotype skjønnhetsbildet på hvordan man skal se ut. Hva synes du selv om det?  Hvor bevisst er du på det?
– I går var det en dame som intervjuet meg og spurte om sånne kroppsgreier. Og jeg synes det er så kjedelig fordi alle sier det samme. At det er så mye press og sånn. Og så er de så sjokka over hva jeg gjør … jeg vet ikke, jeg. Men da tenker jeg sånn at press, ja – men tar ikke folk egne valg, liksom?  Er de bare roboter som ser på instagram og tenker at sånn skal de se ut? Da er man jo hjernedød, og det trur jeg ikke folk er… Har ikke folk drømmer? Ser de ikke på filmer? Lager de ikke sitt eget liv? 

Hun tar en slurk av ølen.

– Jeg tror også at det er overdrevet, det at alle skal være så perfekte, jeg tror det er mest i media at de snakker om det. Det er ingen i mitt miljø som er sånn.

Vi kommer til et nytt bilde der Maria har sorte øyne og ser ut som en slags naken faun.

– Det jeg synes er befriende, eller som gir meg en styrke, er at det er en naken jente som tar bilde av en naken jente. Det er jo alltid menn som har en obsession av å ta bilde av nakne jenter. Det er jeg så lei av. 

– Det er kanskje litt tidlig å snakke om hva du skal gjøre når du er ferdig med denne utstillingen? 
– Jeg skal i hvert fall fortsette å ha utstillinger. Jeg har ett prosjekt der jeg tar et bilde hver dag. Og så har jeg en diktsamling som kommer i januar. Jeg har lyst til å jobbe med henda mine. Håndarbeid. Noe hvor jeg kan se prosessen.  Jeg liker jo å ha ting sikkert. At ikke ting forandrer seg. Nå er alt veldig usikkert.

Jeg har jo ikke noe kontroll over hva folk vil syns. Jeg må nesten bare se hva som skjer. Hehe, men jeg har veldig lyst på et hus. Kunne godt tenke meg å flytte på bygda. Man må jo bare være glad for alt som skjer. 

Hun tar en stor slurk av ølen. Ser utover gata. 

– Jeg kan jo gjøre hva som helst.