Landskapsrebellen

To the river. 40 x 50 cm. Olje på lerrret. 2019. Foto Jens Hamran

På kunsthøgskolen ble landskapsmaleriene til Ingeborg Stana oppfattet som reaksjonære. Men hun holdt på sitt konsept, og 30 år senere høster verkene nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Stana er landskapsrebellen som jakter på eksistensielle motsetninger mellom horisont og skyer, på lerret.

Lidenskapen for arbeidet har ikke avtatt med årene. I høst er kunstneren aktuell både i bokformat og med ferske verk. Med en fornyet interesse for natur som kunstnerisk tema ses hele Stanas produksjon innen maleri, grafikk og kortfilm med et nytt blikk. Referanserammene hos publikum er endret.

Fra nasjonalromantikk til miljøkrise
Landskapsmaleriet som tidligere representerte det nasjonalromantiske, minner i dag betrakteren om hva menneskeheten gjør mot naturen gjennom forsøpling og forurensning. Samtidig er det store forskjeller på hvordan bildene tolkes, forteller kunstneren:

– Gjennom kunst åpnes et refleksjonsrom. Folk ser forskjellige ting i bildene mine. Der den ene ser en avgrunn, ser en annen optimisme. Fellesnevneren er at i dag ses min kunst i et miljøperspektiv.

– Ser du selv også naturen på en annen måte i dag?

– Klimakrisen er bekymringsfull. I bildene mine har kontrastene i fargepaletten blitt tydeligere, men motivene har egentlig ikke endret seg mye gjennom 30 år. Men blikket mot bildene er endret, de ses helt klart i en annen kontekst.

Åpne landskap, flyktige skyer og horisonter er gjennomgangsmotiver i Stanas bilder. Men selv om kunstneren tegnet seg gjennom grunnskolen, var ikke det å bli kunstner noe den unge jenta egentlig vurderte. Da hun utdannet seg innen restaurering i Firenze, så lærerne Stanas kunstneriske potensial og oppfordret henne til å søke kunstlinje:

– Jeg startet på det statlige kunstakademiet i Firenze. Der ble grunnlaget for klassisk maleri lagt. Men jeg ville fordype meg mer i samtidskunstens perspektiver og søkte meg derfor til Kunsthøgskolen i Oslo.

Foto: Bjørn Wad

Legg bort penselen!
Møtet med det norske kunstmiljøet ble ikke konfliktfritt. Kunstneren beskriver 90-tallet som fokusert på teori og konseptkunst. Det å jobbe med klassisk maleri og naturmotiver ble sett ned på, som gammeldags og tannløst.

– Arbeid med estetiske problemstillinger ble oppfattet som reaksjonært og en hån mot den dominerende tendensen i samtidskunsten. Men jeg har alltid sett spenningsfeltet mellom kunsthistorien og samtidskunsten som spesielt interessant, noe jeg ville utforske. Som nyutdannet kunstner i 1996 ble mitt prosjekt møtt med skepsis i Norge, mens Europa tok imot landskapsmaleriene med åpen interesse.

Siden har det blitt en rekke separat- og gruppeutstillinger i Europa.

– Du nektet å endre kurs på grunn av motstanden du møtte i Norge. Var du en rebell som holdt fast i det klassiske maleriet?

– Ha, ha, ja det stemmer nok! Jeg var trygg på mitt ståsted fra starten, selv om kunstakademiet anbefalte meg å pakke bort penselen for godt. De provoserte meg, min motprotest var å være tro mot mitt konsept. I dag tenker jeg at kritikken skjerpet meg og gjorde prosjektet tydeligere. Det å betrakte omgivelsene åpner for en grunnleggende selvrefleksjon. Hvem og hva er vi i forhold til naturen.

Refleksjonsrommet
Kunstneren smiler, men det ligger et alvor i stemmen, det er krevende å bli nedvurdert. I dag er Stana glad for anerkjennelsen hun opplever, også her hjemme.

– Hvordan klarte du stå i den motstanden du ble møtt med?

– Jeg er sta. Stana-slekta kommer fra Hardanger, vi er en gjeng med stabeiser. Landskapet der er dramatisk med stupbratte fjell og dyp fjord.  Naturen er kontrastfull og spektakulær, men også farlig og lunefull med sine orkaner og skred.

Kunstneren reflekterer over at mennesker blir preget av å leve i slike omgivelser:

– Det å gi seg er ikke et alternativ. Ikke før man eventuelt blir fysisk flyttet eller utslettet av naturkreftene. Det er min holdning til livet.

Spontant fremstår Stanas malerier som beroligende og vakre med den duse fargepaletten som himmelen ofte byr på. Kunstnerens klassiske bakgrunn med renessansens harmoniske komposisjoner er tydelig. Linjer som skaper liv og dybde.

Samtidig ligger det en spenning i motivene. Noen ganger er perspektivene litt motstridende; ligger betrakteren gjemt i lyng og mose ved skogstjernet, eller svever vi inn mot horisonten fra skyene?

I et av Stanas nyeste malerier, To the river, møter vi et rolig elveleie. Men den intense fargepaletten kan vekke tanker som at jorden brenner. At fare truer. Eller er det solens vitale kraft som får landskapet til å gløde?

– Kan du beskrive hvordan du jobber med spenningen i et maleri?

– Ofte bruker jeg to perspektiver i bildet samtidig. Noe som egentlig ikke hører sammen naturlig. For eksempel et dybdeperspektiv og en flate som egentlig utelukker hverandre. Da skapes en slags alternativ verden i verket, noe litt utopisk. Fast grunn og avgrunn blir flyktige størrelser. Jeg ser på landskapene som et speil av det menneskelige. Det er dette jeg kaller refleksjonsrommet.

– Du beskriver naturen som massiv og kompromissløs, men samtidig sårbar og midlertidig.

– For noen år siden fulgte jeg en forskergruppe i deres arbeid på Svalbard. Situasjonen der er så åpenbart kritisk med isen som smelter og hele økosystemet som trues. Også på Vestlandet ser jeg tydelige endringer. Isbreen Folgefonna som jeg har sett på som stabil og massiv fra jeg var barn, har krympet tydelig de siste årene. Fjellet er blitt mer porøst og ras går hyppigere. Det vi mennesker oppfatter som stødig og massivt, tåler ikke alt. Det er skremmende når grunnelementer blir flyktige.

In the Pathless Woods I! 40 x 50, olje på lerret. 2019. Foto Jens Hamran

Boklansering
Denne høsten lanseres en bok om Ingeborg Stanas kunstnerskap. Sammen med en rekke illustrasjoner fra kunstnerens repertoar presenteres ulike perspektiver på kunstnerskapet gjennom tekster av kunsthistoriker Jørgen Bakke, forfatterne Erlend Loe, John Erik Riley, Nikolaj Frobenius og filosof Espen Hammer. Stana forteller at arbeidet med boken har representert et spennende tilbakeblikk på egen kunstkarriere:

– For å finne et representativt utvalg av verk har jeg gått tilbake i skissebøker og studert egen produksjon fra starten. Prosessen har medført at jeg ser tre epoker i eget kunstnerskap: Den første, som nyutdannet, kaller jeg den estetiske perioden. Da jobbet jeg mye med et historieperspektiv. Neste fase kaller jeg den eksistensielle perioden. Her er verkene preget av prosesser og hendelser som livet byr på. Som død og sorg. Når livet selv blir en hovedmotstander, glir kunst og bearbeiding over i hverandre. Den økologiske fasen er den tredje, som handler om å være kunstner i en større sammenheng. Bildene ses her oftere i lys av miljøforandringer og økologiske perspektiver.

– Kan publikum vente seg flere kunstneriske faser fra Ingeborg Stana?

– Jeg jakter hele tiden på det perfekte uttrykket. Den motivasjonen er like sterk som før og drar meg videre mot nye muligheter og betraktninger innen landskapsmaleriet.

An Eden for That Dim Lake. 90x 120 cm. 2019. Foto Jens Hamran