Hummer, elg, esel og kanari

Johan Söderström. #114 Always Already, 2018. Sparkel, eikerammer. Verk i 4 deler à 120 x 85 cm.

Høstutstillingen eller Statens Kunstutstilling er for Oslo-folket hva elgjakta representerer for folk i distriktene. Full av kjedsomhet og skuffelser, men også en fulltreffer nå og da.

I år arrangeres den for 132. gang, og siden 1930 har begivenheten funnet sted i Kunstnernes Hus i Wergelandsveien. Vanligvis velger den kunstnerbaserte juryen ut rundt regnet 100 verk blant noe i nærheten av 5000 påmeldte. Det er et nåløye. Og det er ikke alltid like lett å skjønne hva som har vært kriteriet for å komme igjennom. Ei heller denne gangen.

Personlig synes jeg det kan være noe befriende ved utstillinger som ikke er gjennomkuraterte: At det er noe nærmest vimsete og kaotisk ved opplevelsen. Og hvor man bare aner den røde tråden som snirkler seg sakte gjennom denne jungelen av inntrykk. Og aner noe, det gjør man. Johan Söderströms  TOO LATE gir selvfølgelig assosiasjoner til den krisen verden er i ferd med å ta et kvantesprang inn i, og inntrykket blir ikke mindre av akvarellen til Ingebjørg Hokholt av en litt nølende Greta Thunberg.

Men det er likevel for mye som drar i andre retninger til at vi kan snakke om et klima-tema. Yanir  Shanis foto-diptykk Leave us/Love u$ er rett og slett vakkert på en måte som får deg til å bli stående og være takknemlig for at kunstnere fortsatt beskjeftiger seg med landskap.  Og det er noe rørende og sobert ved Farhad Kalantarys video Standing Still av et esel i karrige omgivelser. Videoen får oss til å tenke på alt vi kan miste, eller vi kan, som jeg velger, å lese det som at dette sta dyret kommer til å greie seg helt fint, for det har eselet bestemt seg for.

Yanir Shani. Leave us / Love u$, 2017. Fotografi, C-print Diptyk 2 stk à 74 x 96 cm

Publikum vet at de får hummer og kanari. Litt for enhver krise og litt for enhver smak, som for eksempel Siri Bråtveits video Clawstalk, om katter og deres mennesker på utstilling, der vi lurer på hvem som egentlig eier hvem.

Jeg blir aldri lei av Høstutstillingen. Man går rundt og nikker, smiler, rynker pannen, rister på hodet, hånler, stønner, krangler, sverger på at «Dette er den beste noensinne!» eller «Hit går jeg aldri igjen!» Mange er mer opptatt av hvem de støter på enn av hva de ser på. Men likevel: Høstutstillingen er en årlig manifestasjon av det som finnes der ute blant norske kunstnere. Uansett hva slags kunstsyn man selv måtte ha: På hvilken måte kan det være uinteressant?