Livet er en film uten manus

Foto: Karin Beate Nøsterud

Når du samler arbeider fra nesten 40 fotografer og sprer dem ut over Henie Onstad Kunstsenter under en så tørt saklig tittel som «Norsk dokumentarfotografi», kan det saktens ende opp på flere måter, avhengig ikke minst av hvilke fotografer det er snakk om, men tittelen alene destabiliserer alle forventinger man kan tenkes å ha. Helt først, det er langt mer sexy enn det høres ut som, og jeg innrømmer gjerne at jeg forventet meg en sorthvit odyssé gjennom utsatte geografiske områder og alvorlige barn med blikket inn i kamera. De er også her, men det kan se ut til at det ofte er enten eller når det kommer til kombinasjonen «norsk» og «dokumentarfotografi». Mye her er veldig norsk, Hardangervidda, bunader og fisk – men det kan se ut til at det strikt dokumentariske er fokusert på andre steder; Øst-Europa, Russland osv. Så er også de beste arbeidene tilfeldigvis de som er hverken eller, hvor det egentlig holder med å kalle det «fotografi». Katinka Goldbergs kosmologiske ansamling av notater, hundre år gamle fotografier og et svært stjernekart hvor alt oppløses til partikler som oppløses til partikler. Eller Marie Sjøvolds kartlegging av gråsonen mellom søvn og dypere søvn – hvor det trekkes litt i tvil hvorvidt vi egentlig noen gang virkelig sover, og om det ikke bare er bevisstheten som forflytter seg til langt mer interessante steder. Typiske eksempler på avvik innenfor denne sammenhengen, norsk er det bare by association, og du skal tyne begrepet «dokumentarisk» langt for å få det til å passe. Camilla Jensens serie Quantum Leaps befinner seg og i en egen sfære i denne mønstringen, hvor registreringen av den egne kroppen er blitt underkastet så mange prosesser at fotografiet nærmer seg maleri, og hvor alt befinner seg i bevegelse. Bildene er røffe og med ekstreme kontraster, på den måten en printer som trenger mer blekk skriver ut et bilde i sorthvitt og ikke gidder bry seg med gråtoner, men nettopp derfor også nesten vektløst poetiske i uttrykket. Du vet at øyeblikket er forbi med én gang, du vet du vil våkne opp også fra denne drømmen. Jeg kan bare gjette hva ambisjonen bak er, og det er virkelig en fyldig utstilling dette, men det er noe typisk med denne effekten; det er det som skurrer i sammenhengen som er det virkelig interessante. Det er bestandig sånn, når jeg tenker meg om. Det ville fort blitt uutholdelig hvis ikke det ukonvensjonelle var til stede for å så tvil rundt det konvensjonelle.

Foto: Camilla Jensen