Når villdyret våkner

THE BLACK PANTHER RETURNS, South Africa, 2019. 

Fotograf David Yarrows helt spesielle blikk for ville dyr og urfolk, har sikret ham en plass som en av verdens beste kunstfotografer. Nå er han aktuell med en ny bok og utstilling på Galleri Fineart i Oslo.

ET ELLER ANNET STED I VERDEN (KUNST): Sist gang jeg møtte David Yarrow til et intervju, satt vi ved et cafébord på The Thief i Oslo. Denne gangen er det litt annerledes. David er stadig vekk på den andre siden av jordkloden, og et møte før hans store utstilling på Galleri Fineart blir vanskelig å få til. Men vi lever i en moderne tid, og jeg sender ham spørsmålene mine på mail og får tilbake en lydfil med hans svar. Det er assistent Alex som spør, og i bakgrunnen hører vi fuglekvitter og klirrende glass. Kanskje sitter han ved et cafébord nå også, et sted i Afrika eller Asia. Jeg må huske å spørre ham neste gang vi møtes.

David har, siden vi snakket sammen for to år siden, nådd ut til et enda bredere internasjonalt publikum. Hans tid brukes nå til fotooppdrag i fjerne strøk og utstillingsåpninger rundt om i verden.

Yarrow begynte sin fotokarriere som sportsfotograf og tok så et opphold for å jobbe med finans, men drømmen om kunsten ga ikke slipp. Han bestemte seg for å følge hjertet og har reist verden rundt på heltid og tatt bilder av ville dyr og urbefolkninger. Han er av disse personene som utstråler en kinetisk positiv energi, og man kan lett se ham for seg ute i bushen mens han ligger altfor nær en elefantflokk som kommer marsjerende forbi. Han bruker aldri telelinse, og det er ikke få ganger han har hatt nærkontakt med ville dyr for å få akkurat det blinkskuddet.

I litt mer siviliserte former tar han også bilder av supermodeller som Cara Delevingne og Cindy Crawford, men noe av det viktigste han gjør, foruten å skape fantastisk kunst, er å bidra til Tusk Trust, en organisasjon som jobber med å ta vare på truede dyrearter. Vi spør ham om akkurat dette.   

David Yarrow er kjent for å gå tett på dyrene han fotograferer.

– En viktig del av ditt arbeid går ut på å være dyreverner og miljøforkjemper. Er det positive utviklingstrekk på disse feltene som du har lagt merke til siden du begynte?

– Ja, nå skjer det en forandring av den kollektive bevisstheten, og det er alltid en forutsetning for at noe virkelig skal skje. Den nye bevisstheten må omsettes til handling. Så jeg tror at stadig flere nå er oppmerksomme på temaer som klimaforandring, bærekraft, ulovlig kommersialisering av villmark, dyrehabitater som går tapt, og krypskyting. Denne oppmerksomheten gir utmerket grobunn for pengeinnsamlinger og for endring. Reelt sett har det bare skjedd marginale forandringer. Det fins både gode og dårlige nyheter. De dårlige er at planeten vår blir varmere, noe vi ser i de rekordvarme somrene, issmeltingen og skogbrannene i Sibir. Jeg tror ikke det er tvil om at 2019 vil bli det varmeste året noensinne. Det er heller ikke noen tvil om at krypskyting fremdeles er et problem, og det er befolkningsveksten og landrydding i enkelte deler av Afrika også. Den gode nyheten er at vi har besøkt områder i Afrika hvor det ikke har vært krypskyting i noen år, fordi penger fra dyrevernaktivister har utkonkurrert inntektene fra krypskyting. Så jeg ser positive tegn, men vi har store utfordringer foran oss.

 – Det kommer en ny, stor bok fra deg nå. Hva kan du fortelle om den?

– Man er selv sin største og verste kritiker. Vi kikker oss alltid over skulderen og studerer andre bøker i samme sjanger, fordi vi vil forsikre oss om at denne boka er på nivå med det beste på markedet av omfattende fotobøker i denne spesifikke sjangeren. Jeg mener at layouten er flott, trykkvaliteten er god, faktisk svært god, strukturen er fin og formatet er stort. Jeg mener dette er et stort skritt fremover sammenliknet med hva vi har levert tidligere, og jeg synes arbeidet mitt kommer godt frem. For meg er et av de viktigste aspektene ved denne boka at den inneholder omtrent 65 000 ord tekst. Hvert bilde presenteres sammen med en fortelling på rundt 300 ord, enten sammen med bildet eller sist i boka. Vi har prøvd å gjøre boka så informativ som mulig, samtidig som den er en kunstbok.

 Hva var høydepunktene i 2019 for deg?

– Jeg antar at du ikke sikter til cricketkampen mellom England og Skottland på Murrayfield? Jeg tror at det var reisen til de to områdene der jeg så langt aldri har fått til noe skikkelig: Rwanda og Rajasthan. Begge er krevende områder å arbeide i, og jeg fikk tatt fine bilder av gorillaer og tigre. De er store dyr, og det å få tatt mitt livs bilde av en tiger – det var et høydepunkt! Et annet høydepunkt var å samarbeide med Cindy Crawford, og i det hele tatt å se at virksomheten vokser og trives.

 Du har vært så lenge i bransjen nå at du har satt en standard som mange unge fotografer prøver å følge. Men hvem er dine rollemodeller, hvilke fotografer er det som inspirerer deg?

– Det er flere filmskapere enn fotografer, egentlig. Mine helter er folk som Steven Spielberg, Ridley Scott og Martin Scorsese. Jeg ser opp til mange fotografer innenfor alle slags sjangere. Jeg er ikke en villmarksfotograf selv, men av de som arbeider innen den sjangeren, må jeg si Peter Beard – fordi han først og fremst var kunstner og deretter villmarksfotograf. Selv om han kjente Afrika og dyrelivet der som sin egen bukselomme. Innen foto generelt kan jeg ikke peke på noen bestemt helt – det fins sportsfotografer jeg beundrer, det fins nyhetsfotografer og motefotografer. Til syvende og sist handler kanskje spørsmålet om hvilke bilder jeg selv har skaffet meg? Jeg eier et foto av Herb Ritts, som nå dessverre er død. Jeg eier et bilde av Peter Beard og et av Jim Lee. Jeg har en Markus Fattinger også. Så favorittene gjenspeiles vel av hva jeg selv eier av kunst. Men for å gå tilbake til utgangspunktet: Steven Spielberg er helten.

RAJASTHAN, 2019.

– Du setter stadig nye salgsrekorder. Hvordan påvirker dette arbeidet ditt?

– Jeg tror ikke at det påvirker arbeidet i seg selv, men det påvirker mulighetene jeg har til å gjøre modige investeringer. Noen uttalte en gang at dersom du vil bli en bedre fotograf, må du plassere mer interessante ting foran kamera. Og når det er metoden, er det opplagt at mulighetene til å fotografere interessante ting blir større når pengeflyten er god.

– Hva ser du for deg at du skal gjøre de neste fem årene? Kommer du fortsatt til å være på den afrikanske savannen, eller er du i arktiske områder og knipser ville dyr?

– Å ja, det tror jeg, men det dukker stadig opp nye muligheter. Jeg gjorde nettopp et stort moteopptak for Harper’s Bazaar i Kalahari-ørkenen. Så dukker det opp tilbud som ikke interesserer meg. Det er ganske utmattende å skulle gjøre de samme tingene igjen og igjen. Men samtidig – hele tiden lærer man nye triks, man skaffer seg ny informasjon og bedre tilgang. Jeg tror at det å være relevant må være en kjerneverdi for en hvilken som helst fotograf, og jeg ønsker alltid at det jeg gjør skal være relevant. Derfor dro jeg for eksempel nylig til Nord-Korea, og jeg håper at jeg skal kunne gjøre tilsvarende ting fremover.

– OK, siste spørsmål: Hvilke håp har du for fremtiden, både som fotograf og som miljøforkjemper?

– Som miljøforkjemper håper man bare at bevisstheten om det som foregår i verden skal spre seg, og at det til syvende og sist skal bli bedre. Som fotograf håper jeg at jeg skal bli dyktigere, få respekt fra kollegene mine, sprenge nye grenser slik at jeg kan skaffe penger fra eksterne interessenter, at arbeidet mitt vil bli globalt anerkjent og etterlater seg en arv. Å få tatt et godt bilde eller to, og få lov til å gjøre mer av det jeg gjør nå.

Lydopptaket er slutt. Fuglekvitter, klirrende glass, en lattermild assistent og Davids rungende, varme stemme etterlater et tomrom. Plutselig var man ikke i fjerne strøk, men på et kontor på Tjuvholmen i Oslo. Jeg gleder meg til å spørre ham hvor han faktisk var da han svarte på spørsmålene. Og om han virkelig tror at vi kan redde verden med kunst. One picture at the time. I mellomtiden får jeg se på bildene hans. Det er faktisk ingen mager trøst.

SQUAD, Amboseli Kenya, 2019. – To find two of the world’s remaining 20 big tusker elephants side by side was a huge privilege and I felt a responsibility to get it right. Tim and Craig are colossal mammals and dominated a formidable front line of big bulls that morning in Amboseli. To be so close to two of the biggest elephants in the world and photographing from the ground up was as intense a 30 seconds in the field as I can remember.

THE BREAK UP, Utah, USA, 2018