Bjertnæs er aktuell med stor retrospektiv utstilling på Haugar Vestfold kunstmuseum. Foto: Øystein Thorvaldsen

Sverre Koren Bjertnæs er grenseløs og rastløs. Slikt blir det kaleidoskopiske kunstopplevelser av.

Aktuell

27. april – 8. september 2019
IKKE ALT SOM HAR VÆRT, SKAL VÆRE MED VIDERE
Haugar Vestfold Kunstmuseum

13.–27. juli 2019
Galleri Fineart Kragerø

29. august–15. september 2019
Galleri Fineart

DITT UTTRYKK ER ANDRES INNTRYKK, står det med store bokstaver i vinduet til en kopisjappe i Stoltenbergs gate i Tønsberg.

Uvilkårlig sperrer man øynene opp. Kanskje fem minutter har gått siden jeg forlot mylderet av uttrykk i Sverre Koren Bjertnæs’ store retrospektive utstilling i Haugar Kunstmuseum. Myriader av bilder kverner i hodet. Plutselig får jeg for meg at Allkopi-kjeden retter en skarp advarsel til Sverre, ja, egentlig til alle kunstnere: «Hold deg til greia di, slik at vi skjønner hvem du er. Da vil det gå deg godt.»

Dette budskapet har Sverre fullstendig ignorert. Det første man ser av den anerkjente figurative maleren denne våren, er to svarte, geometrisk-abstrakte stålskulpturer ute i borggården. Er han rastløs av legning?

– Det kan godt tenkes jeg er rastløs, sier Sverre. – Men som menneske forandrer man seg fortere enn man tror. Jeg dyrker ikke kontinuitet som en kvalitet i seg selv. Det verste ved det er vel at enkelte kan mistenke at du ikke har noen kjerne.

 – Jeg liker å se kunstnerskapet mitt som ubeskytta. Jeg lar meg forme av folk jeg møter og synes det er greit å lage dårlige ting innimellom. Som et levd liv, liksom. Ting som bommer og ting som treffer, det går opp og ned. Jeg har ikke noe behov for å beskytte den merkevaren man etter hvert blir presset inn til å bli.

Skal man være så ond å opprette en bås og en «isme» også for den som ikke vil holdes fast, som søker og leker seg videre, er ordet eklektisisme fint å ty til. Det faller på plass da Sverre like før vi skilles forteller at han har sans for en tysk kunstner som het Martin Kippenberger. Kippenberger, den kanskje villeste av alle de «Neuen Wilden» i Berlin på 1980-tallet, nektet seg veldig lite. Sverres skulpturer av froskeguder, som han har fått lagd av treskjærere på Sri Lanka, er opplagt påvirket av ham. Dessuten spilte Kippenberger trommer i et håpløst punkeband. Sverre Bjertnæs har også sånt på samvittigheten.

– Vi var så uheldige å havne på samme klubbscene i Trondheim som Motorpsycho en kveld. Det var litt ødeleggende.

Han har fremdeles trommesett hjemme. Smaken går i retning av sytti- og åttitallsmusikk, men med Bob Dylan som absolutt ledestjerne. Han tilstår også begeistring for Steely Dan, noe som i punketiden tilsvarte å gå med en lapp med «Spark meg!» festet på ryggen. Tommy Olsson hater Steely Dan.

En gang var det forbudt å høre på rock. Da var Sverre Bjertnæs vidunderbarn og Nerdrum-maler. En stund var han lite lysten på å snakke om denne tiden, men nå er det visst ikke så farlig lenger.

– Vidunderbarn er dine ord. Det er ikke sikkert at alt jeg gjorde var så vidunderlig. Men jeg kom tidlig i gang. Jeg hadde læretid i tolv-trettenårsalderen med Tore Bjørn Skjølsvik. Så fikk jeg kontakt med Odd Nerdrum og ble med i hans skole et års tid. Det var en stor opplevelse, men også dogmatisk på et vis. Jeg tilegnet meg masse verdifull teknikk. For øvrig synes jeg fortsatt Odd Nerdrum er et slags mirakel og setter kunstnerskapet hans veldig høyt. I hvert fall er han noe av det mest originale i Europa, en så usedvanlig annerledes kunstner som du ikke finner i noe annet land.

– Da jeg gikk videre, ble det sett på som et brudd med den skolen, noe som er litt unødvendig. På min måte har jeg fulgt opp det jeg lærte. Jeg driver med figurativt maleri, et slags opprinnelig figurativt maleri. Jeg har selv hatt folk rundt meg som har lært å bli selvstendige kunstnere. Ingen forbinder dem med meg, og det er jeg egentlig glad for å se.

Maleriet til venstre: Natten vi snakket om alt, 2016, olje på lerret, 260 x 370 cm. Foto: Øystein Thorvaldsen

Tiden på Kunstakademiet innebar en nyorientering, samtidig som Sverre var en av de få som nøt fordelene av eksperimentet med en linje for figurativ kunst. Blant kunstnere som gikk på akademiet samtidig som ham, finner vi Anders Eiebakke, Morten Viskum, Gard Eide Einarsson og Lotte Konow Lund. På denne tiden slo konseptualismen for alvor igjennom i norsk kunstliv. Det var rart å være en klassisk orientert maler midt oppi dette, ideenes seier over håndverket i kunsten. Men uten den kollisjonen ville han ganske sikkert ikke ha vågd seg på å lage video, eller abstrakte skulpturer, eller til og med et møbel — en sjeselong eller analysebenk med innbydende linjer, helt til man oppdager at den er lagd av vanvittig store mengder tre og står som et slagskip i rommet.

– Idealet var ikke en dyrkning av kontinuitet og identitet, forteller Sverre.

– Snarere var det vel slik at de kunstnerskapene som var veldig kontinuerlige, ble sett litt ned på og betraktet som kommersielle. Slik snakket man om Frans Widerberg, for eksempel. Dette har snudd; i dag blir de kontinuerlige kunstnerskapene satt veldig høyt igjen.

Den retrospektive utstillingen har fått navnet Ikke alt som har vært skal være med videre, etter et av de nye maleriene som vises. Sammen med kurator Tone Lyngstad Nyaas har Sverre brukt bortimot to år på å planlegge og sette sammen utstillingen. Alle verkene er innlånt fra museer og private, kun i Norge. Å hente inn bilder som er vandret utenlands, ble for komplisert. Flere av tingene har han likevel ikke sett på mange år. Han trodde det skulle være «mye verre enn det faktisk er å se dem igjen».

Det er et slags tivoli de to har lagd. Man kan bli svimmel av å gå rundt der.

Sverre er veldig ung til å være «retrospektiv», bare 43 år. Kunstnerskapet som er utstilt, strekker seg over 25 år, og istedenfor å følge en kronologi er det snarere lagt opp som en scenografi. Rom med forskjellige stemninger, ulike farger, et helt blått værelse med blå bilder, rom som ligner installasjoner veksler med kjølige, nøkterne rom der bildene får snakke uavbrutt. Mange av salene har fått nytt gulv, og det er lagt bare halvveis, som på en byggeplass.

Ideene om iscenesettelse og scenografi er produkt av hans andre ekteskap, sier Sverre. Hanna-Maria Grønneberg er skuespiller. Hun er også avbildet flere ganger, blant annet i monumentalbildet Den natten vi snakket om alt, der hun er gul av hommage til Paul Gauguin og hans metafysiske Tahiti-malerier.

Forfatteren Arne Lygre er en annen scenekunst-inspirator. Hans enakter Du finnes ble fremført i borggården under utstillingsåpningen sent i april. Stykket har en naken inderlighet som Sverre setter pris på, som han håper vi skal oppdage i hans verker også.

«Håper» fordi han aldri sier ting rett ut. Han opererer ikke med klare narrativer eller påtvungen intimitet, men med noe han kaller å «lade» kunstverket. Å investere det personlige:

– I hvert fall må jeg kunne si at et verk er laget av en nødvendighet, at man har risikert noe. Det er det jeg selv liker å se når jeg ser kunst. Ikke bare fremvise en masse interessant informasjon, det blir risikofritt.

Foto: Erik Munsterhjelm

Samarbeidet med Bjarne Melgaard er en annen milepæl i Sverres kunstnerliv, representert med et eget rom i utstillingen. Gulvet er det samme som da de stilte ut sammen første gang, i Galleri K.

Egentlig begynte det med at Melgaard var den første som vågde seg på en separatutstilling med Sverres bilder, da han drev et galleri i Oslo som het Norsk Anarkistisk Fraksjon. Der viste han tenåringsprosjektet til Sverre fra slutten av 1990-tallet, store fotorealistiske lerreter av ungdommer i puberteten.

– Jeg kom ut av Nerdrum-skolen med et veldig historieorientert syn på maleri. Dette plagde meg litt, fordi maleriet også har en historie som maktverktøy. Kirken, kongehus og politiske ledere har til enhver tid brukt malerier for å understreke makt. Så jeg ville bruke det språket til å fortelle om folk som er maktesløse og latterliggjorte, fjortiser rett og slett. Jeg holdt på med tenåringer og barn i en femårsperiode. Det ble en form for samklang mellom meg og dem — jeg kom ut av noe annet og forsøkte å lage meg en identitet, en klar parallell til hva puberteten gjør med oss.

Så begynte de å lage ting sammen. «Bjarne & Sverres kunstverksted» høres nesten sitcom-aktig ut, som de to svenske skraphandlerne som irriterte livet av hverandre på begynnelsen av 1980-tallet. Det oppsto i Brooklyn. Der hadde Bjarne atelier, og han inviterte Sverre dit.

Det ble 5–600 arbeider til slutt. «Blir du ikke litt lei deg når Melgaard maler digre peniser over dine vakre motiver?» spurte Dagsavisen. Ganske riktig dukker det opp en og annen penis, men det er mer ved dette, en oppvisning i lekenhet, synergi og spontan visuell kraft.

– Det hadde ikke gått hvis vi ikke hadde total tillit til hva den andre holdt på med, forteller Sverre. – Vi satte oss aldri ned og diskuterte ideer eller noe, bare begynte og lot det ta den retningen det tok. Første del av samarbeidet handlet om at vi gikk inn i personlige ting, slik som rusmisbruk og personlige forhold. Så kom det til referanser til forskjellige forbilder, typisk dadaister og beatpoeter, og til slutt satt vi med en kjempekollisjon av referanser og personlige fortellinger. Man kommer ut av et slikt samarbeid med større frihet. Alene er man låst til sin egen historie, man tenker at det må være en sammenheng mellom det du gjør nå og det forrige du gjorde. Her er du fristilt.

– På en måte oppstår en slags tredje kunstner, som verken er Bjarne eller meg.

Noe paradoksalt er det over Sverre Bjertnæs. Han virker sjenert og en smule introvert, slik det ofte er med folk som tidlig utvikler rusproblemer. Men vi har ikke snakket sammen mange minutter før jeg har fått navnet på den første og andre kona hans, og på førstekonas barn, og allerede har han hentydet til alkoholisme og rehab-opphold flere ganger. Jeg har ikke stilt spørsmål om noe av dette. Er det en terapeutisk refleks? Eller er pressefolk han møter stort sett mest interessert i disse tingene, slik at han har lært å komme dem i forkjøpet og «by på seg selv», som de kaller det?

– Så hvor ille var det?

– Temmelig ille. Jeg var innlagt syv ganger. Jeg hadde en form for alkoholisme som var nesten uhelbredelig. Det gikk fra morgen til kveld i ukevis, med delirium og sykdom og det hele. Jeg har ikke noen moralske fordommer mot rus, jeg tenker tvert imot at rus sikkert kan være bra hvis man har legning til å tåle det. Det er en utfordring å aldri ha noen forandring i hodet også. Nå har jeg stått opp og lagt meg 3500 dager med det samme hodet — jeg kan se at det hadde vært fint å ikke gjøre det, men alternativet er så totalødeleggende at det ikke er noen mulighet. Det jeg har fått ut av dette, er ikke så mye russituasjonen i seg selv som opplevelsen av å være en outsider og havne blant outsidere, på Blåkors blant narkomane. Å bli sett på med det blikket er en erfaring jeg setter pris på.

Nozinan, 2004, olje på lerret, 120 x 190 cm.

Etter hvert finner vi mange spor etter denne kampen. Nozinan er tittelen på et helt grønt maleri, delt inn i to paneler. Nozinan er et kraftig antipsykotisk middel, en riktig slugger av en pille. På høyre side stirrer Narcissus ned i sitt tjern. På venstre side ser vi en japansk neseape.

Apedop? foreslår vi.

– Ja, apedop. Pillene er grønne, dersom du ikke visste det, svarer Sverre.

På en hel vegg henger 28 solnedganger, malt i olje. 28 døgn er et standardopphold på en rusklinikk, forteller Sverre. Disse bildene er malt 28 kvelder på rad. De henger ikke i rekkefølge, men ellers er de malerilærling-aktige små bildene konseptkunstverk godt som noe.

Et annet verk som har sammenheng med at han ble rusfri for ti år siden, er et stort maleri han kaller Treet. Det forestiller en bokhylle som samtidig er et slektstre, en form for genetisk selvangivelse hvor åndelige og kjødelige røtter forgrener seg til nåtid. Blant familieportrettene på fjerde hylle gjenkjenner vi Munchs Livets dans og et portrett av Bob Dylan. Øverst er hyllene glisne med tomme billedrammer, og på toppen ligger hodene til to smilende crash test dummies.

Og etterpå, er det slik at du har opplevd en tomhet?

– Nei, jeg kan ikke si det. Det interessante er at du vinner små seire hele tiden. Først en dag, så en måned, så et år. Nå er det en interessant brytning igjen, for nå er det gått ti år, og da kan jeg kanskje kjenne en slags tomhet igjen. Da må man skaffe seg et problem å løse, noe som kan vinnes. Skriveprosjektet mitt handler veldig mye om det, tror jeg.

«Skriveprosjektet» er en liten selvbiografi i bilder. Ikke Sverres egne, men de bildene han omgir seg med til daglig. Han har en liten kunstsamling nå. I stua henger 24 bilder som hver for seg forteller en historie om hvor han har vært og hva han har tenkt. De er av Nerdrum, Picasso, Munch, Mapplethorpe og mindre kjente kunstnere. Han ser for seg en liten bok i en fortettet novelleform, kanskje 100 sider, og har en dialog med forfatteren Vidar Kvalshaug om det.    

Sverre blir kjøligere. Jeg antar at han merker det selv og er utviklingen bevisst: Fargene blir roligere, motivene mindre dramatiske. Vi skal nok ikke satse for mye penger på hvor denne haren hopper, men for øyeblikket holder han på med å gjenoppdage den norske malerkunsten. Spesielt tidligmodernistene: Arne Ekeland, Sigurd Winge og slike. Og dette har han spennende og sympatiske tanker om:

– I min generasjon er det et sånt overordnet mål at alt skal bli internasjonalt. Man kan ikke se om et verk av en ung kunstner er lagd i Beijing, New York eller Stockholm. I Norge har vi egentlig en veldig kort maleritradisjon, så alle malerne er relaterte, i korte linjer. Helt frem til Håkon Bleken, som er den siste. Jeg vil gjerne koble meg på det der igjen. Ved å holde på lokaliteten kan vi holde på noe særegent og ekte.

Samarbeid. Bjertnæs og Melgaard har hatt flere samarbeid etter at de for første gang stilte ut sammen på Galleri K i Oslo i 2012. Foto: Øystein Thorvaldsen

Blått rom. Malerier fra ulike epoker med skulpturen Avholdsmenn, 2018–19, i midten. Foto: Øystein Thorvaldsen

Ikke alt som har vært, skal være med videre, 2018, olje på lerret, 210 x 640 cm. Foto: Øystein Thorvaldsen