Størrelsen, vet dere. Størrelsen!

Foto: Astrup Fearnley Museet

Sett bort fra en hang til særskriving, både når det gjelder museets navn og utstillingens tittel, er det ikke så mye å irritere seg over her akkurat. Olav Christopher Jenssen er bestandig morsom å forholde seg til, og det mener åpenbart museet og – det er jo ikke lite de har i samlingen når de makter å lage et retrospektiv i det formatet her. Utstillingen er ikke bare fyldig, men strekker seg helt fra tidlig 1980-tall og frem til nå. Det ville være et understatement å si at konsekvensen i kunstnerskapet blir tydelig; Jenssen har underveis malt seg frem til noen vel definerte oppholdssteder, og dem kommer han hyppig tilbake til, selv om det har gått et tiår eller to. Det gjelder så vel metode som koloritt – gjentatte ganger er han innom kombinasjonen jenteromsrosa og limegrønn, og gjentatte ganger lar han fargene bre seg ut som utemmede, ville buskas. Andre ganger kan det være svære flater, eller striper, eller et uregjerlig gridmønster, men uansett balanserer det som oftest er det bare er et lite hint om organisering på randen til å kollapse inn i uoverskuelig kaos. Noe annet som er konsekvent – i hvert fall i dette utvalget, og alle andre sammenhenger jeg har sett det i underveis – er størrelsen; det er svære saker dette her. Selv om der er unntak, en serie mindre bilder er til stede og bekrefter det jeg har merket meg tidligere; de utgjør liksom et parallelt forløp. Noen ganger eksisterer de som kommentarer, eller parenteser, i forhold til de større arbeidene. Andre ganger sklir de ut i noe langt mindre organisert, og befinner seg på kanten av en gråsone mellom assosiativ skribling og abstrakt barnetegning. Det er helt klart at formatet har en del å si, altså, og det er litt som forholdet mellom LP og singler: De episke tingene som strekker seg ut over 20 minutter kontra den lettfordøyelige popsangen på 3.20 min. På samme tid viser Galleri Riis en samling nyere arbeider, som på den ene siden blir en naturlig satellitt i forhold, men som på den andre makter å være langt mer sprikende enn denne vareopptellingen fra museets kjeller, hvor arbeidene spenner over et tidsrom på nesten 40 år. Men det er ikke til å ta feil av, og det er på en måte sånn dette her fungerer: Selv om det er direkte gjenkjennelig hele veien, så lønner det seg å være glad i overraskelser – og sånn sett er det å anmelde noe av Olav Christopher Jenssen litt som å analysere poengene til en ståoppkomiker; det er og blir morsommere å se det enn å lese om det. Men det er ganske morsomt å skrive om det og, da.