Natalia Goncharova, Self-Portrait with Yellow Lilies 1907-1908. Oil paint on canvas, 775 x 582 mm. State Tretyakov Gallery, Moscow. Purchased 1927 © ADAGP, Paris and DACS, London 2019 

Natalia Goncharova, Bathers 1922. Oil paint on canvas, 260 x 199 cm. State Tretyakov Gallery, Moscow. Bequeathed by A.K. Larionova-Tomilina 1989 © ADAGP, Paris and DACS, London 2019 

«En dag kikket jeg på en blomstermønstret duk på et bord. Da jeg så opp, dekket det samme mønsteret taket, vinduene og veggene, og til slutt hele rommet, kroppen min og universet. Det føltes som jeg hadde begynt å utslette meg selv, bare rotere rundt i uendelig tid og rom, og bli redusert til intet.»

Aktuell

Natalja Gontsjarova vises på Tate Modern 6. juni–8. september 2019

Mye har skjedd på Tate Modern etter at Frances Morris inntok sjefsstolen i januar 2016. Det mest iøynefallende er at institusjonen ser på kunsthistorien i et nytt perspektiv og at stadig flere kvinnelige kunstnere vies store utstillinger. I juni åpner en retrospektiv utstilling med Natalja Gontsjarova (1881–1962), som sammen med flere andre kvinnelige kunstnere hadde en sentral posisjon i den russiske avantgarden på begynnelsen av 1900-tallet. 

Tate Modern viser en av de største utstillingene av Gontsjarovas verk noensinne, forteller kurator Matthew Gale.

– Vi har villet vise hele bredden i hennes kunstnerskap. Gontsjarova arbeidet ikke bare med maleri, men også med bokillustrasjon og motedesign, og hun designet kostymer og dekor til Sergej Djagilevs berømte ballettensemble Les Ballets Russes. En stor del av verkene har aldri før vært vist utenfor Russland.

Natalja Gontsjarova ble født i Nagaevo i 1881. Faren var en fremstående arkitekt. Da hun var ti år, flyttet familien til Moskva. Matthew fortsetter.

– Hun viste tidlig sitt kunstneriske talent. I 1901 begynte hun å studere skulptur på Instituttet for maleri, skulptur og arkitektur i Moskva, og gikk senere over til maleri. Her traff hun kunstneren Mikhail Larionov som ble hennes livsledsager, og snart delte de hjem og atelier.   

I Vest-Europa ble Moskva ansett som litt av en bakevje. Men egentlig fantes det tydelige forbindelseslinjer. Blant de aller første samlerne av kubistisk kunst finner vi russerne Ivan Morozov og Sergej Sjtsjukin. De åpnet sine hjem for unge kunstnere for at de skulle kunne studere verkene på nært hold. Vasilij Kandinskij hadde bosatt seg i München i 1896, men hadde fortsatt nær kontakt med hjemlandet, som han returnerte til i 1914. Unge russiske kunstnere ble også inspirert av de italienske futuristene under ledelse av Filippo Tommaso Marinetti, som i bevegelsens manifest av 1909 hevdet at kunsthistorien var «dødvekt» og ga sin hyllest til maskinalderen.

Natalia Goncharova, Cyclist 1913, Oil paint on canvas, 780 x 1050 mm. State Russian Museum. © ADAGP, Paris and DACS, London 2019. 

Eselhalen
Gontsjarova fikk innpass i de viktigste kunstsalongene i 1903 og vakte raskt oppmerksomhet. Da Sergej Djagilev skulle arrangere en stor gruppeutstilling med russisk kunst i Paris i 1906, tok han også med verk av Gontsjarova. Utstillingen ble en sensasjon og ga Djagilev muligheten til å lansere ballettensemblet Les Ballets Russes tre år senere. Ensemblet vakte enda større oppsikt enn utstillingen, og ga nytt liv til en kunstform som mange hadde betraktet som utdatert.

De unge russiske kunstnerne ble påvirket av tendensene i vestlig kunst, men de brukte innflytelsen til å skape noe eget. Gontsjarova lot seg inspirere av impresjonisme og fauvisme, men i verkene hennes fra 1905 til 1910 merkes også en sterk dragning mot russisk folkekunst, populære trykk og sågar broderi, og resultatet ble en slags nyprimitivisme. Matthew fortsetter.

– Sammen med flere andre studenter sluttet Gontsjarova på instituttet i Moskva i 1910 etter å ha blitt kritisert for alfor sterk påvirkning fra Vesten. De dannet kunstnergruppen Ruter knekt og holdt en stor utstilling vinteren 1910–11. Utviklingen skjedde nå i rasende fart. I 1911 stiftet hun og Larionov en ny gruppe, Eselhalen, der målet var å bryte tvert med vestlig innflytelse og skape uavhengig russisk samtidskunst.

Eselhalen viste bare én utstilling, i 1912, og den falt ikke i god jord hos kirke og myndigheter. Gontsjarovas religiøse maleri Evangelistene hadde et nyprimitivistisk uttrykk som ble oppfattet som krenkende og blasfemisk. Maleriet ble konfiskert av politiet, og nå satte myndighetene Gontsjarova og Larionov under konstant overvåkning.

Ikke-objektivitet i kunsten
Myndighetene fikk nok et påskudd til å overvåke paret og deres likesinnede.

I desember 1912 organiserte russiske futurister seg i en gruppe. De skrev et eget manifest, En ørefik til den offentlige smak. De russiske futuristene var, på samme måte som de italienske, fast besluttet på å frigjøre seg fra fortiden, noe som ga seg uttrykk i litteratur, kunst og teater, samt i en film der Gontsjarova medvirket. Medlemmene pleide også å male seg i ansiktet med tegn, merkelige hieroglyffer og blomster, og trafikken stanset opp når nymalte Gontsjarova og Larionov tok seg en tur ut på gatene i Moskva.  

Med utgangspunkt i futurisme og kubisme utviklet Larionov et nytt visuelt språk, basert på en fargeteori fra 1800-tallet og de nyeste vitenskapelige fremskrittene, deriblant røntgenstråling. Han kalte det rayonnisme. Ideen var å skape kunst bortenfor abstraksjon, tid og rom, og manifestet han skrev i 1913 var den første russiske diskursen om ikke-objektivitet i kunsten.

Rayonnismen var et avgjørende skritt i utviklingen av abstrakt kunst i Russland. Gontsjarova bidro med sitt, og i 1912 viste paret sine første rayonnistiske malerier. Parallelt malte hun også en serie mer futuristiske bilder, blant annet det berømte Syklisten i 1913. Matthew fortsetter.

– Gontsjarova fikk tidlig høy anseelse i utlandet. Hun deltok på en utstilling i London, så på to i Tyskland sammen med kunstnergruppen Der Blaue Reiter og Kandinskij i 1912 og på høstsalongen i Berlin i 1913.

Gontsjarova og Larionov hadde banet ny vei for den russiske kunsten, og fikk følge av Kasimir Malevitsj, leder for suprematistene, og konstruktivistene med Aleksandr Rodtsjenko og Varvara Stepanova i spissen – bevegelser som etter revolusjonen i 1917 gikk i det nye regimets tjeneste og satte sitt preg på omgivelsene med alt fra plakater, bokomslag og propagandafilmer til innredning og arkitektur. Men da revolusjonen brøt ut, hadde Gontsjarova og Larionov forlatt Russland og bosatt seg i Paris.

Natalia Goncharova, Peasants Picking Apples 1911. Oil paint on canvas, 1045 x 980 mm. State Tretyakov Gallery, Moscow. Received from the Museum of Artistic Culture 1929© ADAGP, Paris and DACS, London 2019.

Russere i eksil
Det som gjorde det mulig å flytte til Paris, var at Sergej Djagilev ga dem  oppdraget med å designe kostymer og dekor til Les Ballets Russes. Djagilevs ambisjon var å skape «totale» kunstverk, det vil si at hvert element skulle være av høyeste klasse, og forestillingene tok Paris med storm. Kombinasjonen av danserne Anna Pavlova og Vaslav Nijinskij, Igor Stravinskijs musikk og kostymene og dekoren skapte til og med en eksotisk trend i Paris, innenfor både hjeminnredning og mote. Med sine mange talenter var det ikke overraskende at Gontsjarova fikk forespørsel om å å være motedesigner for den chice butikken i galleri og designhuset Maison Myrbor. Hun designet klær med broderi og applikasjoner inspirert av russiske folkedrakter, like praktfulle som hennes orientalsk-inspirerte arbeider for Les Ballets Russes.

Gontsjarova og Larionov hadde utstillinger i Europa, USA og Japan på 1920-tallet. Men Sergej Djagilevs død i 1929 var et hardt slag, spesielt for henne. De var russere i eksil, de hadde forstått og støttet hverandre i mange år, og nå var han borte. Djagilev balanserte ofte på randen av økonomisk ruin med sine forestillinger, men fikk det likevel til å gå rundt. Oppdragene fra ham hadde gitt henne økonomisk trygghet. Matthew fortsetter.  

– Hun fortsatte å male, men viet stadig mer av sin tid til bokillustrasjon og arbeider for ballett og teater. I 1938 ble hun fransk statsborger. Gontsjarova og Larionov levde nå meget tilbaketrukket. På 1950-tallet var de stort sett glemt i den internasjonale kunstverdenen.I 1951 ble Larionov rammet av slag. I 1955 bestemte de seg for å gifte seg, rett og slett for å sikre hverandre arven etter den av dem som først gikk bort.

Rekordpriser og forfalskninger
Gontsjarova døde i 1962, Larionov to år senere. Glemt av omverdenen. Men ti år senere fikk interessen for russisk avantgarde-kunst et nytt oppsving, en interesse som, i likhet med prisutviklingen, bare har økt med tiden. I 2007 ble Gontsjarovas maleri Blåklokker solgt for 6,2 millioner dollar, og året etter satte Blomstene ny auksjonsrekord for en kvinnelig kunstner da det gikk for 10,8 millioner dollar.

Men høye priser virker også lokkende på forfalskere, og den russiske avantgarden har vært spesielt utsatt. I 2013 avslørte tysk politi en forfalskningsring og beslagla rundt 1000 malerier av blant andre «Gontsjarova» og «Kandinskij». Men forfalskninger har sneket seg inn også fra annet hold, forteller James Butterwick, en London-basert kunsthandler som har ledet an i krigen mot forfalskninger av avantgarde-kunsten.

– Jeg vil hevde at Natalja Gontsjarova har vært spesielt hardt utsatt. Ikke bare på grunn av alle forfalskningene som er i omløp, men også på grunn av to store bøker som er utgitt, den ene av Anthony Parton i 2010, den andre av Denise Bazetoux i 2011. Vi snakker om rikt illustrerte bøker, skrevet av akademikere. Og de burde ha visst bedre. For her dukker det opp rundt 150 verk av «Gontsjarova» som ingen tidligere har hørt om. Som mangler proveniens. Det dreier seg åpenbart om forfalskninger. Etter min mening er det verste med dette at det tilsmusser hennes ettermæle. Selv ser jeg virkelig frem mot utstillingen på Tate Modern. Her vises ekte verk, og det er slik vi bør se og minnes hennes kunst.

Natalia Goncharov, Set design for the final scene of The Firebird 1954. Graphite and gouache on paper. Victoria and Albert Museum, London © ADAGP, Paris and DACS, London 2019