Arsenale. Foto: Andrea Avezzù. Courtesy La Biennale di Venezia HD.

Når også Oslo føyer seg i den lange rekken med byer som skal ha sin egen samtidskunstbiennale, kan det være på sin plass med et tilbakeblikk på alle biennalers mor: Veneziabiennalen – og samtidig spørre om denne utstillingsformen virkelig er verdt å kopiere.

OL i samtidskunst.

I løpet av det neste halvåret reiser flere hundretusener kunstinteresserte, kuratorer, journalister, museumsdirektører og samlere til den synkende byen innerst i Adriaterhavet når den 58. Veneziabiennalen går av stabelen. Du er kanskje en av dem selv. Og visst er den vakker, men det var ingen selvfølge at denne gamle og nedslitte italienske byen på påler skulle bli stedet for verdens mest kjente begivenhet for samtidskunst. I diktet Ode til Venezia fra 1818 skrev den engelske poeten Lord Byron at den en gang så mektige byen «of wealth and glory turned to dust and tears». Byrådet i Venezia ante neppe hva de satte i bevegelse da de i 1893 vedtok at sølvbryllupet til kong Umberto I og dronning Margherita de Savoia skulle feires med en biennale for italiensk kunst i den franske hagen Giardini som Napoleon hadde etterlatt, og som italienerne egentlig ikke brukte uansett. Allerede året etter ble det besluttet å holde av plasser i utstillingen til utenlandske kunstnere, og den 30. april 1895 åpnet den aller første Veneziabiennalen med pomp og prakt og med kongeparet til stede. Hele 224 000 besøkende fikk med seg denne første utstillingen, og suksessen var umiddelbart et faktum. Biennaleballen rullet videre, og i 1907 åpnet Belgia den første permanente nasjonale paviljongen. Ungarn, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Nederland og Russland fulgte raskt etter. Dette var starten på det som kom til å bli Veneziabiennalens største særpreg: at hvert land deltar med sin egen utstilling i et eget, fast bygg. Dette, i kombinasjon med utdelingen av såkalte «Grand Prizes» for den beste kunsten bestemt av en internasjonal jury, gjør at Veneziabiennalen ofte har blitt referert til som en slags olympiske leker i kunstverden. Norge, Sverige og Finland gikk for øvrig sammen om et felles visningssted, Den nordiske paviljongen, i 1962. Paviljongen på 446 kvadratmeter i glass og betong er tegnet av den norske arkitekten Sverre Fehn og har en sentral plassering i Giardini. Siden det var en betingelse at trærne i parken skulle bevares, lot Fehn dem stå i rommet og vokse gjennom taket. Biennalen ble etter hvert så populær at det gamle skipsverftet Arsenale måtte tas i bruk for å romme alle utstillingene, og i dag leier flere land uten permanent paviljong seg midlertidig plass rundt i byen, i tillegg til at det arrangeres andre uformelle utstillinger og kunstprosjekter i kirker, palasser, museer og kunstgallerier. I 2019 omfatter biennalen hele 90 land, hvorav fire er med for første gang: Ghana, Madagaskar, Malaysia og Pakistan.

Utstillingen Weather Report: Forecasting Future på Den nordiske paviljongen tematiserer forholdet mellom mennesker og andre livsformer i en tid der klimaendringer truer vår eksistens på jorden. Foto: Finnish National Gallery / Pirje Mykkänen.

Annonse

En ikke-kommersiell pengemaskin.

I tillegg til å gi land anledning til å bruse med fjærene ved å vise sine beste kunstnere (selv om de ikke nødvendigvis behandler dem så bra på hjemmebane), fungerer biennalen også som en stor markedsplass for samtidskunst. Dette var faktisk et av formålene allerede fra oppstarten, og i lang tid hadde biennalen et eget apparat som solgte kunst i kommisjon. Men sånt ble det etter hvert bråk av. Andre kunstselgere ville ha en del av kaka, og venstrevridde studenter beskyldte biennalen for å være «en lekeplass for de rike». Det endte med at biennalen fra 1968 satte en stopper for sin egen salgsvirksomhet. Men den genererer fremdeles inntekter på billettsalg fra rundt en halv million besøkende (noe som åpenbart også kommer turistnæringen til gode) og har store sponsorer i ryggen. Men tross et budsjett på om lag 130 millioner kritiseres biennalen for å benytte seg av mye gratisjobbing, blant annet gjennom praktikantplasser for studenter. Det er dessuten høye kostnader for å delta. Land uten egen paviljong må regne med å bruke i overkant av 4 millioner på leie av lokaler, og utgiftene er enda større for dem som må ivareta sin egen paviljong. Dette byr på utfordringer for mange land, selv de rikeste. OCA (Office for Contemporary Art Norway) har hatt ansvaret for den norske deltakelsen siden 2001, og selv om de får mye støtte fra staten, har de allikevel strevet med å dekke kostnadene de siste årene. Samtidig får de mye kritikk for måten den offentlige støtten prioriteres på, blant annet til leie av dyre lokaler på Grünerløkka i Oslo. Men i noen land har finansieringen og utvelgelsen av kunstnere som får delta, tendert mot det rent korrupte. Det vakte for eksempel stor oppmerksomhet i 2015 da 6 av 8 kunstnere som skulle representere Kenya var fra Kina, valgt ut av to italienske kommisjonærer, og som åpenbart hadde andre interesser enn å promotere kenyansk samtidskunst.

 

Hva med kunsten da?

For hvilken rolle spiller kunsten i slike gigamønstringer, hvor programmet er så stort at ingen får med seg alt, store aktører trekker i trådene og halve moroa (minst) er alle de glamorøse festene som naturligvis hører med? En hel del, kan en heldigvis si. La Biennale di Venezia kan skryte av ikke så rent få legendariske kunstøyeblikk gjennom sin 124 år lange historie. Allerede helt på starten av 1900-tallet ble det stilt ut kunst av store navn som Gustav Klimt og Auguste Renoir. Det ble også et svært viktig sted for å oppdage nye strømninger innen samtidskunsten, spesielt etter andre verdenskrig. Biennalen har blant annet fått æren for å ha skrevet popkunst inn i kunsthistorien da amerikanske Robert Rauschenberg vant Gran Premio i 1964. Det har heller ikke vært mangel på skandaler, som da et verk av Pablo Picasso ble fjernet fra den spanske paviljongen i 1910 fordi en fryktet at det moderne uttrykket ville sjokkere publikum. I 1922 overrasket biennalen med å stille ut skulpturer av afrikanske kunstnere. Studentopprøret i 1968 ble en krise for biennalen og førte til endringer i de offisielle reglene, som det allerede nevnte salgsforbudet, samt en pause i utdelingen av priser frem til 1986. I 1974 ble hele biennalen dedikert til Chile og protester mot generalen og diktatoren Augusto Pinochet. I 1993 måtte den britiske paviljongen midlertidig stenge fordi det lakk formaldehyd fra engelske Damien Hirst sitt verk Mother and Child (Divided) med ekte dyrekadaver, og i 2015 ble det oppstyr da kunstneren Christoph Büchel midlertidig gjorde om en kirke fra 900-tallet til en moské.

Anthea Hamilton. Various works, 2018-2019. Mixed media. Foto: Andrea Avezzù. Courtesy: La Biennale di Venezia.

Debatten raser om den sveitisik-islandske kunstneren Christoph Büchels (f.1966) fremvisning av en båt som sank i Middelhavet i 2015 og tok med seg hundrevis av flykninger i døden. Christoph Büchel, Barca Nostra, 2018-2019. Shipwreck 18th of April 2015. Foto: Italo Rondinella. Courtesy La Biennale di Venezia.

Det knyttes som regel størst forventninger til den kuraterte hovedutstillingen som har blitt arrangert siden 1972, og alltid med en kryptisk tittel. I den 58. biennalen heter hovedutstillingen May you live in interesting times og er kuratert av amerikanske Ralph Rugoff (f. 1957) som er direktør ved det anerkjente Hayward Gallery i London. Utstillingen vises både i Giardini og Arsenale, og inkluderer 79 nålevende kunstnere fra hele verden. Den har ikke noe tema, men Rugoff har uttalt at utstillingen vil inneholde «kunstverk som reflekterer over usikre aspekter ved vår eksistens i dag, inkludert forskjellige trusler mot viktige tradisjoner, institusjoner og relasjoner i verdensordenen etter andre verdenskrig». Frida Orupabo (f. 1986) er den eneste norske som deltar i den kuraterte hovedutstillingen dette året. Orupabo er oppvokst i Sarpsborg med norsk mor og nigeriansk far, og kunsten hennes kretser rundt temaer som identitet, rase, historie og seksualitet. Den nordiske paviljongen tar på sin side opp klimaendringene under tittelen Weather Report: Forecasting Future med finske Leevi Haapala og Piia Oksanen som kuratorer. Her deltar norske Ane Graff (f. 1974) som jobber i krysningsfeltet mellom vitenskap og natur, og tar opp globale helseutfordringer i kunsten sin.

 

Biennale-boom.

Tro det eller ei, men Veneziabiennalen var den eneste av sitt slag i verden fram til São Paulo-biennalen i Brasil ble opprettet i 1951. Siden den gang har det eksplodert. I en oversikt på nettsiden til Biennial Foundation kan en telle nærmere 240 biennaler, og Zurich University of the Arts hevder det finnes om lag 320 verden over. Bare i Norge har vi minst sju: Bergen Assembly, LIAF (Lofoten International Art Festival), Momentum i Moss, Bodø Biennale, Oslo Architecture Triennale, Screen City Biennial og nå sist, Oslobiennalen. Hvorfor har denne utstillingsformen blitt så innmari populær? Suksessen til Veneziabiennalen har åpenbart vært avgjørende. Tenk å kunne oppnå den samme oppmerksomheten, mengden besøkende, de kommersielle mulighetene og kontinuiteten. Takket være Venezia har selve ordet biennale fått verdifulle assosiasjoner, selv om det egentlig ikke sier noe mer enn hvor ofte begivenheten finner sted. Det skjedde også noe med tankesettet i verden etter to horrible verdenskriger på 1900-tallet som gjorde denne typen internasjonale samarbeidsprosjekter mer attraktive, med kunsten som verktøy for «mykt diplomati» mellom nasjonene. Enklere, raskere og billigere reisemuligheter har dessuten åpnet for at stadig flere biennaler på ulike steder kan bli besøkt.

Men vanner alle biennalene hverandre ut? Absolutt ingen har mulighet til å få med seg alt, og det må velges og vrakes i stor skala. Selv om det blir flere arenaer for å vise fram kunst, hvilket i seg selv er bra, er konkurransen om oppmerksomhet og besøk beintøff. Og på samme måte som med alle musikkfestivalene, må de mest populære artistene velge hvilke festivaler de vil opptre på hvert år, og det er naturlig at det blir dem der de sees av flest. De senere årene har det også kommet en ny utfordring for internasjonale kunstmønstringer: internett og sosiale medier. Biennalene var lenge det beste stedet å oppdage ny kunst fra andre land, men nå kan en sitte hjemme i sofaen og gjøre det samme med et enkelt tastetrykk. Kunstnere kan vel så gjerne operere fra hjemstedet sitt og samtidig gjøre internasjonal suksess fremfor å turnere verden rundt med hjelp av dyre agenter. Sist, men ikke minst er det grunn til å være kritisk til alle biennalene i et miljøperspektiv. At store deler av kunstbransjen skal fly på kryss og tvers av kloden for å oppsøke hundrevis av biennaler, er bare ikke bærekraftig. Det er derfor en tanke ironisk at mange biennaler har hatt miljøutfordringene som tematikk de siste årene, når de selv er avhengige av forurensende transportering langveis fra for å overleve.

Amerikanske Arthur Jafa (f. 1960) vant den gjeve prisen Golden Lion for beste deltagende kunstner i hovedutstillingen på den 58. Veneziabiennalen. Jafa er kjent for gripende videoverk som undersøker rase og kultur i USA.

Fanger tidsånden.

Er det dermed sagt at de fleste biennaler bør legges ned eller stanses før de i det hele tatt ser dagens lys? Mange vil nok vise seg overflødige. Og det er kanskje banaliserende, men en kan ikke bare ta navnet biennale og forvente at magien skjer. Organisatorer må tenke nøye gjennom hvordan et slikt arrangement tilfører noe nytt, om det ivaretar kunsten og beriker stedet og den lokale kulturen der det skal foregå. En biennale bør være minst like selvreflekterende som kunsten den viser, og ha fleksibiliteten til å fornye seg i takt med tiden. Veneziabiennalen har gjort det en rekke ganger, men ordningen med nasjonale utstillinger blir stadig kritisert for å være utdatert og er ikke nødvendigvis en modell nyere biennaler har adoptert.

Men gjort på riktig måte har disse regelmessige kunstmønstringene en større verdi. Kurator Rugoff skal ha sagt at «en biennale fungerer som en slags klokke, det er en måte å måle tid på». Og det er ikke bare passiv iakttakelse. Når en ser tilbake på de mange årgangene av Veneziabiennalen, er det tydelig at den var med på å skape kunsthistorie, ikke bare observere den. Alt dette har blitt dokumentert og arkivert av Historical Archive of Contemporary Art i Venezia siden 1928. Den kan også fungere som en nyttig møteplass. Festivalstemningen og den nære kontakten mellom kunstnere, kuratorer, andre bransjefolk og publikum legger til rette for gode samtaler om kunsten som vises og betydningen av den. La Biennale forsetter å ta pulsen på samtidskunsten og kan skilte med både unge kunstnere og et ungt publikum: minst en tredjedel av kunstnerne som deltar i årets hovedutstilling ble født på 1980-tallet, og mer enn halvparten av de besøkende er under 26 år. Så om du vil holde deg oppdatert, våger jeg å anbefale et besøk til Venezia innen 24. november 2019.

 

Kilder
labiennale.org
oca.no
statsbygg.no
ft.com
biennialfoundation.org
frieze.com
theartnewspaper.com
news.artnet.com
kunstkritikk.no