Objekt for forskning- hvor lenge? (1999) Foto: NNKM
Hva skjer når samfunnet undertrykker sitt urfolk? Usynliggjøring og vitale mangler i kunstsamlingene, mener Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM). De jobber aktivt mot en pågående kolonisering av samisk kultur. Mens situasjonen benektes, taler tallene klart: Nasjonalmuseets samling inneholder mindre enn 0,5 % samisk og kvensk kunst.
Frem til 29.09.19 presenterer NNKM sin samling av Rose- Marie Huuvas verk i Tromsø. Kunstneren speiler blant annet konsekvensene undertrykkingen av samer har fått. Gjennom fornorskningsprosessen som startet på 1700 tallet, jobbet staten målrettet mot å eliminere samisk språk og kultur.
– Er dette et tilbakelagt kapittel, eller pågår koloniseringen enda?
– Samisk kultur, levesett og kunst er systematisk usynliggjort over så lang tid, at det samiske for ofte er fraværende i samfunnet. Det krever bevisst og aktiv innsats å reversere koloniseringen. Vi tar dette på største alvor, men jobben er krevende siden de fleste individer og institusjoner i Norge ikke er klar over situasjonen, eller benekter den, sier Jérémie McGowan, direktør for NNKM.
En forbudt kultur
Rose-Marie Huuva (f. 1943) fra Kiruna i Sverige er billedkunstner, duodji-utøver og forfatter.
Sapmi er et geografisk område med samisk befolkning som strekker seg over nordlige deler av Norge, Sverige, Finland og Russland. Samer har tradisjonelt vært et nomadisk folk som har forflyttet seg på tvers av landegrenser. Den kulturelle tilhørigheten i Sapmi oppleves ofte sterkere enn den nasjonale.
Samer i hele Sapmi har møtt statlig, brutal assimileringspolitikk: Tvangsflytting av små barn, forbud mot samisk språk og joik, tvangskristning, vold og forfølgelse.
Selv om den norske stat har beklaget kolonialiseringen, er konsekvensene i dag at kunnskap om, og spor av samisk kultur og historie er fraværende i samfunnet. Å minimalisere samisk kulturhistorie fra skolepensum har vært en effektiv del av undertrykkingen, med usynliggjøring og kunnskapsløshet som resultat.
Ved Nordnorsk Kunstmuseum er alle skilt tekstet på norsk og nordsamisk. Hvorfor er ikke dette standard overalt i Norge, spør McGowan.
Huuva jobber med med et bredt spekter av teknikker og uttrykksformer.I front: «Gienna». Foto: NNKM
Gravplyndrede hodeskaller
Rose Marie- Huuva har gjennom et langt kunstnerskap engasjert seg som en tydelig stemme for samiske rettigheter. Hun har blant annet kjempet for tilbakeføring av samiske hodeskaller som svenske myndigheter benyttet i rase-biologisk forskning. Også Norge har drevet med lignende forskning.
Verket Objekt for forskning – hvor lenge? (1999), refererer til disse overgrepene: 15 bokser med hodeskaller, hvilende rundt en haug av jord. I den 15. boksen mangler hodet. Verket og tittelen er en tydelig protest, samtidig spiller arbeidet på et variert register. Hodene av tovet ull er stillferdige i seg selv, men samlet i sirkelen utgjør de 15 boksene et massivt, visuelt uttrykk. Raseriet og fortvilelsen er tydelig kommunisert gjennom den krenkende gravplyndringen fra boks nr 15.
Huuva informerer og protesterer
– Huuvas spekter av formidlingskanaler gjør at hun både informerer, protesterer og skaper et rom for undring og debatt. Verket Objekt for forskning – hvor lenge? er et diskusjonstema når skoleklasser har omvisning. Denne delen av historien er ofte ukjent, kunstverket bidrar som direkte historieformidling. Samtidig reises spørsmål ved vedtatte sannheter rundt vitenskap som objektivitet, sier
Direktøren peker på at rasebiologisk forskning bygger på svært tvilsomt empirisk og etisk grunnlag. Vitenskap er ikke alltid nøytral, den kan benyttes politisk, som rasisme og kontroll.
Huuva er utdannet tekstilkunstner og arbeider med skulptur, installasjon og objekter, ofte laget av organiske materialer som skinn, hår og jord. Gjennom eksperimentering i materialer, som reinskinn, har hun utviklet metoder som gir unike uttrykk. Dette bidrar til brede referanserammer. En veksling mellom det tydelige og underlige.
Skulpturen Naa er laget av reinskinn, men uttrykket kan minne om metall, stein eller keramikk. Assosiasjonene glir mot en beskyttende hule, eller et gjemt mørke. Ro og uro på samme tid.
Rose Marie Huuva ved Nordnorsk Kunstmuseum. Foto: Isak Dalsfeldt
Detalj fra «Objekt for forskning- hvor lenge?» (1999) Foto: NNKM
Mangler et samisk kunstmuseum
I 2017 gikk NNKM sammen med RiddoDouttarMuseat og lagde en performance som omgjorde NNKM til Sámi Dáiddamusea, et samisk kunstmuseum,- hvilket mangler i Norge. I etterkant av prosjektet donerte Huuva noen av sine mest sentrale verk til de to museene, som en anerkjennelse av arbeidet med å løfte samisk kunst.
NNKM fikk syv verk, forklarer McGowan, og spesifiserer at i donasjonen lå det også en kritikk fra Huuva mot svenske museumsinstitusjoner, som hun ikke fant verdig en donasjon.
– Hva betyr Huuvas donasjon for NNKM?
– Vi er utrolig takknemlige! Donasjonen er enormt viktig fordi samlingen er kunstmuseets kjerne. Huuvas gave innebærer også en forpliktelse – en påminnelse om at det er vår oppgave å fortsette med avkoloniseringsarbeid på NNKM i mange år fremover.
Lav andel samisk kunst hos Nasjonalmuseet
I hvilken grad er kunst av Nordens urfolk egentlig representert på nasjonalt nivå?
Ved Nasjonalmuseet er Hanne Marie Willoch behjelpelig med konkrete tall fra deres samling: Av totalt 3719 Nordiske kunstnere er bare 0,48 % samiske/ kvenske. Totalt finnes 58488 nordiske verk, av disse er bare 0,29 % av samiske/ kvenske kunstnere.
– Tallene er lave. Ligger det feilmarginer i statistikken?
– Vi må ta forbehold om at noen kunstnere ikke er registrert med nasjonalitet, men det er få, opplyser Willock.
Visning av kunst er politikk
Ved NNKM er man bevisst på at kunstformidling også har politisk betydning:
– Et kunstmuseum har stor makt, hvem er det man representerer, hvem utelukkes. Koloniseringen av samisk kultur preger alle samfunnsinstitusjoner. I et nasjonalt museumsperspektiv er det en lang vei å gå før nasjonens urbefolkning er godt nok representert, konstaterer McGowan.
Asjas. Foto: NNKM