Utrettelig eksperimentering

Helen Frankenthaler ble regnet som en av de betydeligste malerne i amerikansk etterkrigstid. Hun arbeidet med abstrakt ekspresjonisme og post-malerisk abstraksjon. Nå viser KODE i Bergen hennes nyskapende og dristige tresnitt.

«Kunsten har sin egen vilje, det har ingenting å gjøre med smaken som hersker i øyeblikket eller hva som forventes av deg.»

Helen Frankenthaler (1928-2011) utalte disse ordene i forkant av en retrospektiv utstilling i 1989. Da var hun 61 år gammel og hadde allerede hatt en suksessfull karriere i førti år, og hun ga seg ikke som kunstner før hun døde 83 år gammel.

Frankenthaler kom fra en jødisk overklassefamilie på Manhattans fasjonable Upper East Side. Hun ble tidlig oppmuntret til å ta utdannelse og valgte å studere kunst. Først studerte hun ved Dalton, hvor Rufino Tamayo underviste henne, og senere på Bennington College under Paul Feeley. Hun studerte senere under Wallace Harrison og Hans Hofman, men hennes store åpenbaring som kunstner ble møtet med Jackson Pollocks kunst. Det var den kjente kunstkritikeren Clement Greenberg som introduserte henne for Pollock, og hun har beskrevet møtet med hans kunst som en følelse av å ha kommet hjem: ”Alt var der. Jeg ønsket å bo i dette landet. Jeg måtte bo der, og mestre dette språket.”

Hennes særegne sans for form og farge og trangen til å eksperimentere med forskjellige teknikker, ga henne velfortjent plass som en fremtredende figur i den andre generasjonen av abstrakte amerikanske malere. Hun hadde også en nøkkelrolle i overgangen fra abstrakt ekspresjonisme til det såkalte color-field-maleriet på 1950 tallet.

Frankenthaler fortsatte å være nyskapende gjennom hele sin seksti år lange karriere. Hun er kanskje spesielt kjent for sitt originale arbeid med laveringer og flak av tynne pigment på ubehandlet lerret, som hun deretter fortynnet med terpentin, med målet å skape gjennomskinnelige strukturer som skulle forenes med tekstilet. Denne teknikken kalte hun “soak stain”.

Foto: Dag Fosse/KODE © 2019 Frankenthaler Foundation/BONO

Årsaken til sin suksess, mente hun selv, var at hun aldri var redd for å prøve og feile: ”Du må vite hvordan du bruker ulykken, hvordan du gjenkjenner den, hvordan du kontrollerer den, og hvordan du kan eliminere den, slik at hele overflaten ser ut og føles som om den ble skapt på en gang”.

Og med den innstillingen eksperimenterte hun seg frem til nye banebrytende utrykk innen papirbasert kunst.

Selv om hun er mest kjent som maler, hadde hun likevel stor interesse og kjærlighet for det grafiske arbeidet.  Og særlig likte hun å jobbe med tresnitt, noe hun begynte med i 1973 og fortsatte med resten av karrieren. Hun følte trang til å tøye grensene for hva som var mulig å gjøre i tresnittprosessen, og har fått mye av æren for å ha fornyet tresnittet og regnes for å være en av uttrykkets mest nyskapende utøvere.

Utstillingen Helen Frankenthaler – Woodcuts: Prints and Proofs på KODE samler 23 av hennes betydningsfulle arbeider fra tidlige verk som East and Beyond fra 1973 til det aller siste tresnittet hennes, Weeping Crabapple fra 2009, samt 25 prøvetrykk og originalmalerier på treplater som hun brukte til å lage en rekke av motivene.

Kurator for utstillingen er Dana Høegh. Den står til 21. april i KODE 4.