Gå mot lyset

Dan Flavin, untitled (for Ad Reinhardt) 2h, 1990 © 2019 Estate of Dan Flavin / Artists Rights Society (ARS), New York. Courtesy David Zwirner & Peder Lund.

Det er noe tidløst over lysrør, selv om de bare har vært med oss i litt over hundre år. Det er også noe selvfølgelig over deres tilstedeværelse, slik de aller fleste hverdagsgjenstander over tid blir noe man tar for gitt og utvikler en blind flekk i forhold til. Eneste unntak er når de begynner å knitre og blinke, i et siste desperat forsøk på å få vår oppmerksomhet. Selv når de kommer i forskjellige farger og dermed radikalt forandrer et rom med rødt, grønt eller gult lys – enten det nå er i fotolaboratoriet, diskoteket eller partnerbytteklubben – er det ikke noe man vanligvis reflekterer altfor mye over. Det er sannsynligvis ikke hele forklaringen på hvorfor det er litt desorienterende å tenke på arbeidene av Dan Flavin på Galleri Peder Lund som noe fra fortiden, og det at kunstneren selv for lengst er borte, men det gjør sitt til at det øyeblikkelige inntrykket faktisk er at man forholder seg til noe fra vår samtid. Arrangert på måter som enten understreker de skulpturelle aspektene eller mer betoner selve lyset de gir fra seg – det blå, gule, rosa, og så videre – blir det i første rekke vanskelig å tenke seg at noen av dem er like gamle som meg (og jeg er gammel, skal dere vite), men samlet innenfor gallerirommet blir det også tydelig hvor vanskelig slikt er å formidle som en helhet. Som selvstendige arbeider er de isolert sett overbevisende på samme måte som et maleri av Mark Rothko umerkelig kan feste seg på hornhinnen og bli noe man utvikler et avhengighetsforhold til. De unndrar seg ikke sjelden statusen som objekt, som noe du kan kjøpe og ta med hjem, siden armaturen bare er et verktøy for å formidle det som ikke lar seg gjøre å putte i lomma. Litt på samme måte som en videoprojeksjon i første rekke er en immateriell affære. Men det gjør det da også vanskelig å samle flere arbeider av denne typen i det samme rommet, uten at – for eksempel – en kunstkritiker (men det kan like så greit være en fysioterapeut) usøkt kommer til å tenke på en gang vedkommende var på Elkjøp for å handle noen lyspærer. Det kommer bare opp fra bakhodet og blir hengende i bevisstheten – jeg kan virkelig ikke noe for det, men jeg nedkjemper det så godt jeg kan, slik jeg blokkerer assosiasjonene jeg får til IKEA av det aller meste av minimalisme. De tingene som klarer seg best her, er ganske enkelt de som er plassert lengst unna noe annet, og man aner hvor potensielt magisk dette faktisk er hvis man konsentrerer seg om ett verk av gangen. Når midlene er så pass begrensede, men effekten så definitiv – det er virkelig bare lysrør her – blir det også viktigere enn ellers hvordan de plasseres. Noen er svært nær gulvet, andre høgt oppe på veggen, og siden det dreier seg om hvor lyset kommer fra, ville det jo blitt radikalt annerledes hvis man flyttet rundt på dem. Det har selvsagt også noe å si hvor man plasserer seg selv i rommet, men sånn er det jo i de aller fleste sammenhenger. Jeg liker det her. Det er veldig fine ting.