Et solid bristepunkt

Spenningstilstand 4 (Kube), Spenningstilstand 5 (Sfære), Spenningstilstand 6 (Tetraeder), 2016, Gummi, tre. Foto: Humle Rosenkvist

Røffe treskulpturer. Tilsynelatende robuste men også sårbare med noe som kan overstrekkes og svikte. Robert Julian B. Hvistendahl speiler energi og spenning. Utstillingen Konstruerte miljøer ved Alta Kunstforening 9.3.–30.3.19 undersøker blant annet individets behov for frihet versus fellesskapets krav om struktur og konformitet.

Indre og ytre spenning                                                                                          
– Jeg er opptatt av spenning og friksjon. Både på et emosjonelt plan, men også i samfunnet. Skulpturene er en visualisering av den underliggende energien i enhver sosial struktur.

Dette forklarer kunstneren som opprinnelig kommer fra Farsund, helt sør i landet. Etter å ha fullført mastergrad ved Kunstakademiet i Tromsø i 2017, forble basen i nord. I tillegg til egen kunstnerisk praksis jobber Hvistendahl både som tekniker ved Tromsø Kunstforening og som kurator for det kunstnerdrevne visningsrommet Kurant.

Balanserende, mekanisk og sårbart
Fellesnevneren for Hvistendahls skulpturer er et røft uttrykk som minner om bygningskonstruksjoner. Ofte med et balanserende element, noe mekanisk. Alltid med et sårbart moment.

Som at en stein balanserer mot en sukkerbit. En mekanisk løsning som avhenger av gummistrikkens stabilitet. Eller en menge bordtennisballer i system som ikke tåler et vindpust.

Skulpturene presenteres i et slags øyeblikk av harmoni. Det punktet der alle deler samarbeider og balansen opprettholdes. Man bare aner kollapsen, når strikken ryker. Om sukkerbiten eksponeres for fukt og går i oppløsing.

Ingen systemer er sterkere enn sitt svakeste ledd, heter det. Så melder spørsmålet seg om målet bør være indre kontroll og tilpasning, eller om sårbarheten i strikken kanskje representerer en vital kilde til dynamikk og utvikling. En kraft til å endre retning.

Spenningstilstand 7. (Vakuum) 2016. Vann, glass, gummistrikk, tre. Mixed media. Foto av kunstneren.

Sosiale strukturer   
Skulpturene speiler både hvordan individet hanskes med motstridene behov og følelser, men også samfunnets behov for å oppdra sine borgere. Hva som kan utspille seg når noen ikke kan eller vil fylle sin tildelte rolle.

Hvistendahl ser den grunnleggende drakampen i alle nivåer av eksistensen. Det er dette han definerer som sosiale strukturer:

– Et individ er en sosial struktur, det er også en familie, en by eller et folk. Tidligere begrenset jeg definisjonen til å handle om det menneskelige, men etter å ha arbeidet med prosjektet en stund har jeg utvidet betydningen.

Kunstneren forklarer at sosial struktur nå omfavner hele den fysiske verden. Som individets frihetstrang versus lovlydighet i samfunnet. Dynamikken er også åpenbar i naturen. Selv på mikronivå kan man se atomenes samspill som en sosial struktur, også hele kosmos med alle stjerner og planeter er innordnet i et spenningsforhold til hverandre:

– Fellesnevneren er energi. Det ligger en ladning mellom alt og alle. På et punkt utløses spenningen og det skjer en endring.  Kanskje kollaps og kaos, det kommer an på hvordan man betrakter det.

Bak fasaden                                                                                                     
– Kan du beskrive prosjektet Konstruerte miljøer?

– Jeg interesserer meg for kontrastene mellom hvordan ting tilsynelatende fungerer og hva som finnes bak fasaden. Skulpturene presenteres som rammeverk, avkledt fra all stafasje. En visualisering av indre spenning.

– Skulpturene er bygget opp av blant annet treverk, stein, sukker, glass og gummi. Kan du si litt om materialbruken?

– Jeg leter etter materialer som fremhever funksjonen og prosessen. Jeg bruker for det meste restmaterialer, treverket kommer fra ofte fra gamle paller. Miljøaspektet ved gjenbruk er positivt, men ikke min viktigste drivkraft. Derimot interesserer det meg å gi materialene en ny funksjon eller betydning.  En revitalisering.

Når maskineriet kollapser                                                                                 
Et av verkene som har en innebygget mekanikk er Suspensjonsmekanisme. Vann pumpes fra nedre beholder til øvre. Så drypper det ned i en glassbeholder i midten der en flytebøye stiger i takt med vannstanden. Når vannet når et visst nivå drar bøya ut en propp i beholderen. Slik roteres vannet og mekanismen uten stopp. Verket gir fra seg en dryppende og tømmende lyd mens væsken sirkulerer.

– Er verket en slags evighetsmaskin? Et bilde på samfunnsmaskineriet?

– Hehe, ja på en måte. En evighetsmaskin på strøm, selv om ingenting kan forbli over tid. Ironisk nok sviktet systemet under en utstilling. Gummistrikken mellom flytebøya og proppen ble overstrukket og for lang, da gikk hele systemet i stå. Vannet rant ut over gallerigulvet og det ble litt styr. Egentlig ble prosjektet ekstra tydelig da. Når en komponent når bristepunktet og ikke fyller systemets forventninger, skjer noe nytt. Ofte noe uventet.

Spenningstilstand 2 ( Binær, selvdestruktiv), 2016, Gummi, stein, sukker, tre.110 x 30 x 80 cm. Foto: Morten Pedersen