På vegg: Fra silketrykkserien Hard Edges, Cloudy Cities. (2012) Fra venstre: Variations on a Dark City #3, #2 og #1 (2012). Skulptur: Horizontal Doubt #5 (2019). Bronse og sort grantitt. Foto: Vegard Kleven.

Uten budskap og uten «narrativ» klatrer 42-åringen Espen Dietrichson mot toppen blant samtidens norske skulptører. Forstå det den som kan.

Aktuell

Espen Dietrichson
19. jan – 31. mar 2019
Haugar Vestfold Kunstmuseum

Når Espen Dietrichson viser rundt i sin utstilling på Haugar Kunstmuseum, tre dager før åpning, snakker han om «den der» og «de der borte». Det er hans største utstilling hittil. Verkene har navn, men de adlyder dem knapt. Navnene forteller ikke om minner, steder eller metafysiske betraktninger, men er ofte rene beskrivelser av objekter, lys og rom. En av skulpturseriene hans heter for eksempel Segment of Segment, Opened from Open (#1 til #8).

Man forestiller seg en litt tørr type, muligens. Men Espen Dietrichson ler ofte og hjertelig, og på de rette stedene. Han snakker stadig om «fascinasjon». Humoren har bare ingen plass i det han skaper. Ingen andre slags narrativer heller.

Kanskje det er derfor den utsendte reporteren griper til halmstrået, til rommet med silketrykk i Hard Edges, Cloudy Cities-serien. Her er noe vi lett kan se hva «er»: en rekke bearbeidede fotografier av bygninger fra litt her og der i verden, men alle fra omtrent samme epoke, den teknokratiske 1970-tallsbrutalismen. Bakgrunnen er alltid overskyet. De er oppløst i svevende geometriske fragmenter, som byggeinstruksjoner beregnet på verdens største Lego-entusiast, eller kanskje omvendt, fanget midt i en eksplosjon?

– Bildene viser kanskje et tiendedels sekund av et forløp, et konstruert øyeblikk som dreier seg om skulpturen på den ene siden og billedrommet og flaten på den andre. En grammatikk som handler om tyngde, balanse og ubalanse. Dette er ting jeg har utforsket både i skulpturer, akvareller og i disse silketrykkene.

Skulle du egentlig vært arkitekt?

– Nei, arkitektur handler om noe annet. Jeg fikk et godt innblikk i det da jeg arbeidet tett sammen med arkitekt Espen Surnevik for å utsmykke Våler Kirke. Arkitektur er å skape en scene for en type handling, om hvordan mennesker skal bevege seg gjennom bygget. Skulptur eller kunst har ingenting med det å gjøre i det hele tatt, men med det personlige, individuelle uttrykket.

Nye Våler Kirke i Hedmark er representert i utstillingen med både tegninger, fotos og modeller, men bør nesten oppleves i virkeligheten. Kirken har mottatt et prisdryss siden åpningen i 2015 (selv om Morgenbladets Gaute Brochmann synes den er blitt for lys, og preges av en estetikk fra «smykkekunst og urmakeri»). Dietrichsons dekorasjon, som består av vindusslisser og speil rundt en sentral solskulptur, fører tankene til et helt ikonisk norsk maleri: Edvard Munchs sol i Universitetets aula, en stråleglans som fyller hele rommet. Her koster kunstneren på seg en aldri så liten fortolkning likevel; slik han opplever det, handler kirkeutsmykningen om «håp», sier han.

Espen Dietrichson. Foto: Timothy Greenfield-Sanders.

Utsmykning i Våler kirke. Foto: Vegard Kleven.

Annonse

Klipp til Tønsberg, en bitende kald januardag. På slaget tolv prøver Domkirkens klokker å spille Johann Sebastian Bach, og forteller samtidig at jeg er noen minutter for sent ute til avtalen min på Haugar (for øvrig et smykke, dette museet også). Et interessant apropos helt ut av det blå. Grunnen til at Bach og folk som ham rakk å skrive så vanvittig mye musikk, er at mange av komposisjonene var «tema med variasjoner». Goldberg-variasjonene er vel de mest kjente. De brukte stoffet sitt om og om igjen.

Hundre år etter inntraff de romantiske komponistene, de som skulle føde sitt Verk, noe helt unikt, dristig og nytt! — i så store smerter som mulig, kan det virke som.

Ikke uventet sympatiserer Espen Dietrichson med Bach og den gjengen.

– Det å resirkulere sitt eget materiale, sine egne tanker, er en fantastisk måte å skape et bedre verk.

Er du en god, gammeldags modernist?

— Det kan tenkes. Jeg har ikke tro på begreper som inspirasjon, for eksempel. Jeg tror på å gå til atelieret og begynne å arbeide. Så, på et eller annet punkt, forstår man at man har hatt en god idé en gang, gjerne for et par måneder siden. Gode arbeider kommer frem gjennom mye arbeid. Slik oppstår serier av arbeider, ting som er skapt i en fortettet periode og derfor har et slektskap.

Utstillingen på Haugar inneholder stort sett ting fra de siste ti årene. Du virker enormt produktiv?

– Jeg tenker at det å se arbeidene i sammenheng med hverandre, gir meg ny energi til å lage flere ting. Energien til å jobbe kontinuerlig har vært konstant de siste fem-seks årene, siden jeg kom frem dit hvor jeg befinner meg nå. Jeg har absolutt ikke et ønske om å skape noe unødvendig, da. Man må ha en følelse av at dette trengs i verden.

Akvareller bak bra venstre: The Faint Light #11, #2, #9 og #13 (2017-2018). Skulptur foran: Light Bends Around an Unknown Axis #5 (2019). Foto: Vegard Kleven.

Espen Dietrichson er født i Stavanger og oppvokst i Arendal. Etternavnet har danske og tyske røtter. Han er barn av sekstiåtter-foreldre, mor og far var henholdsvis lærer og advokat.

Fra åtte/ni-årsalderen var Espen særlig opptatt av fugler. Han var med i en ornitologisk forening og dro ut i skogen for å finne sjeldne fugler, rett og slett samle på dem. Han begynte å tegne fuglene («veldig vitenskapelig», hevder han) i naturlige eller konstruerte omgivelser.

Med puberteten tok rockmusikken over. Espen spilte gitar og var på slutten av nittitallet med i flere grupper et sted i progrock-terrenget, men vil ikke ut med hva de kalte seg – navnene var «mislykka», sier han med en latter. Nå har han ikke gitar lenger, men musikken er fremdeles med.

– Jeg tror at mye av det jeg lager, har røtter i musikk, sier Espen. – Innfallsvinklene til bildene er ikke narrative, de har ingen fortellinger. Det er mer nærliggende å tenke seg en klangbunn som har med det musikalske å gjøre. Det er noen komponister jeg hele tiden kommer tilbake til og får inspirasjon fra, som Arvo Pärt.

Ja, hva er det med billedkunstnere og Arvo Pärt? Snakker vi om en slags Pärt-kult på Kunstakademiet?

– Jeg vet ikke. For meg var det ikke noen akademi-greie, i hvert fall. Kanskje det er en stor del av billedrom i det han lager. Jeg har nesten alltid musikk på når jeg arbeider. I det siste har det spesielt vært Sjostakovitsj’ 14. symfoni. Jeg er typen som spiller én plate og hører den helt i hjel. Jeg liker repetisjonen, å gå tilbake og oppdage nye små ting.

Segment of Segment, Opened from Open #8. (2018). Bronse og granitt.

Skulptur foran: Vertical Stretch #1 (2019). Bonse. Akvareller bak fra topp: The third Place #4 og The Third Place #3. (2018). Foto: Vegard Kleven.

Er Arnold Haukeland et viktig navn for deg?

– Ja, Haukeland er nær kunsthistorie som er veldig relevant for meg. Det er interessant at vi forbinder Haukeland med ting han skapte i løpet av en 20-årsperiode, ikke mer. Før det var han nemlig figurativ. Han vendte om, kan vi kalle det, da han var på min alder, og skapte seg en posisjon som den viktigste abstrakte skulptøren i Norge. Jeg har dyp respekt og fascinasjon for Haukeland. Solskulpturen på Høvikodden (1970) er en klar favoritt, men også den serien som står langs Frognerkilen (Dynamikk).

Opererer du med en egen, privat definisjon av abstrakt kunst?

– Vel, for meg er det i hvert fall ikke en ideologisk posisjon. Det handler om en fascinasjon for et billedrom eller en komposisjon der jeg ikke prøver å danne noe narrativ. Et rent blledrom som ikke gestalter noe utenfor seg selv, men uttrykker en essens. Så fins det selvfølgelig mange forskjellige essenser …

– Da jeg bodde i Paris for ti år siden, var jeg ofte i Louvre og gikk opp i annen etasje for å se fransk maleri. Jeg ble opptatt av Delacroix og sjøbildene hans. Hva var attraksjonen ved dem? Jeg mener at det er de abstrakte kvalitetene som er styrken, selve punchen i bildene. Rommet, energien, bevegelsen. Eller man får øye på en kornåker som skiller seg ut fra alle andre bilder av kornåkre. Hvorfor det? Hvor er kloa som gjør bildet så bra? Det er i hvert fall ikke kornet. Åkeren er bare et bildemiddel.

Espen Dietrichson er representert av Galleri Haaken i Oslo. Utstillingen på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg kan besøkes frem til 31. mai, og heter Echoes in the Diagram.

– Ja, he-he, det er en abstrakt tittel, sier Espen Dietrichson.

– Jeg liker systemer. Det å jobbe med klassiske komposisjonsprinsipper, både fargekomposisjon og volumkomposisjon. Det fascinerende med å sette opp en slags maskin for produksjonen av verket, et eget lite samlebånd. Det spennende er hvordan man sender en idé inn i maskinen, og så kommer det noe ut i den andre enden. Neste gang blir det noe helt forskjellig, nesten som om det var et spøkelse inni maskinen. Men det er jo jeg som har laget det hele, dette spøkelset, med mine egne hender, og man kan lure på hva det er … dette blir jo veldig abstrakt igjen, da.

Installasjon: Walls, Cities, Darkness, Forest, Night. Valnøtt, oljemaling og utstoppede fugler. Bildene bak har samme tittel. Foto: Vegard Kleven.