Gjennom ilden

Fotokunstneren Christian Houge ser på sitt siste kunstprosjekt som en feiring av livet og naturen. Hans eksepsjonelle fotografier i serien Residence of Impermanence er skapt under flere performancer med brenning av utstoppede dyr.

Det er en iskald vinterdag i mars. Jeg befinner meg på Økern, en bydel i Oslo som er blitt spart for boligbyggernes gentrifisering, og som fremdeles bærer preg av å være et rent industriområde. Jeg står foran et industribygg  med et skyhøyt tårn. Jeg har ikke gått meg vill. Jeg er her for å bevitne noe helt unikt. 

Tidligere samme dag hadde det tikket inn en sms fra Christian Houge: Om jeg hadde lyst til å være med på en helt spesiell kunstopplevelse?

Dette virket som en av disse invitasjonene man bare ikke kan si nei til.

Jeg kaster meg i en drosje, og tjue minutter senere står jeg i en industrihall som kan minne om en sirkusmanesje; her er det eksotiske dyr, flammekastere, fargerike paneler og mennesker som løper rundt med masker foran ansiktene. Forskjellen er at dyrene er utstoppet, flammene er ødeleggende og maskene er gassmasker. Christian vinker fra den andre siden av rommet. En assistent kommer og gir meg en innretning til å putte foran munnen.

– Her, ta på deg denne, sier hun og blunker. – Vi skal snart begynne. Det kan fort bli litt mye røyk og gasser her inne. Jeg tar den nølende på. Noen gir et klarsignal, og en prektig løve som har stått i sentrum for alles oppmerksomhet, får en væske påsmurt av Christian. Så går han bak et kamera, stiller inn og går tilbake til dyret. Denne gangen har han med seg en flammekaster. Han retter den mot dyret, flammene skyter ut og dyret tar fyr. Ilden stiger tilsynelatende ukontrollert til værs. Christian er med hele veien. Tar bilder. Slukker der det trengs. Tenner på mer der det trengs. Det er en voldsom seanse.

Brenningen er emosjonell å bevitne. Dette en gang så prektige dyret går bokstavelig talt opp i flammer rett foran øynene på oss. Jeg vet at ingen lider. Jeg vet at denne løven har vært død i mange herrens år og gått i arv gjennom flere generasjoner. Jeg vet at det jeg så brenne bare var et tynt lag av skinn spent rundt en menneskeskapt figur. Likevel får jeg en reaksjon, som om jeg nettopp hadde sett et levende dyr bli tilintetgjort.     

Litt sjokkert og full av spørsmål får jeg til slutt dratt Christian til side og bort til den improviserte sittegruppen. Han har sot i ansiktet og smiler oppglødd, tar en stor slurk av kaffen og lener seg tilbake. –Jeg er klar! sier han.

Kunstneren med et siste farvel til dyrene før de brennes.

Jeg har tusen spørsmål, vil ha ham til å fortelle meg om dette unike prosjektet: hvordan det å brenne utstoppede dyr blir til kunst. Jeg vil vite hva han selv føler ved å ødelegge disse en gang levende skulpturene. Jeg vil vite om dette er moralsk riktig, og jeg vil vite alt som har med dette kunstprosjektet å gjøre.

Men det første først. Hvor kommer denne ideen fra?

Christian svarer uten å nøle

– Det finnes en eksklusiv butikk i Paris med verdens beste utvalg av utstoppede eksotiske dyr. Den har eksistert i 177 år, og har blitt ansett som en egen institusjon av byens innbyggere. I 2008 ble stedet utsatt for en stor brann, og så å si alle dyrene gikk opp i flammer. Jeg fikk se det utbrente interiøret med noen forkullede dyrerester og ble tiltrukket av symbolikken i møtet mellom menneske og natur. 

Houge tørker seg i ansiktet. Smilet blir erstattet av noe tankefullt.

– Jeg har en livslang kjærlighet til dyr som begynte da jeg var barn og som har fortsatt gjennom hele livet. Jeg har et spesielt minne om en utstoppet, liten krokodille på kontoret til faren min. Et ekte rovdyr som hadde blitt dyttet full av vatt etter sitt møte med mennesket. Det fylte meg med ærefrykt og nysgjerrighet. Kunne man gjøre slikt mot dyr? Dyr var jo med meg i alt: som kjæledyr hjemme, til selskap, til trøst, i filmer og fortellinger, og jeg undret meg alltid over hvordan vi speilet oss i dyrene. Jeg følte rett og slett en slags nærhet til dyret, som nesten kan beskrives som en spirituell tilnærming. Jeg følte at de eier noe vi mennesker ikke har tilgang til, en dypere innsikt som vi mennesker er for korrupte til å få kontakt med.

En assistent kommer og skjenker Farris til oss. Christan takker henne. Ser på meg.

– Man skal være litt forsiktig med å bruke denne type ord når deg gjelder dyr, det kan fort virke mot sin hensikt. Men mennesket har, til alle tider,  brukt dyr som symboler på spirituelle overganger i religion og  mytologi. Men vi i den industrialiserte verden har mistet denne kontakten og ser på dyr først og fremt som en forbruksvare.

Han tenker seg om. – Hele mitt kunstnerskap har jeg utforsket det samme temaet: Hvordan mennesket forholder seg til naturen og dermed oss selv. Jeg er jo blitt litt besatt av å forsøke å forstå, se sammenhenger, komme til bunns i dette komplekse forholdet vi har til naturen.

Han blir avbrutt av en assistent som vil at han skal se på bilder av den siste brenningen. Det gløder fortsatt i løven; skal de fortsette å ta bilder? – Ja, sier Christian, – vi fortsetter til det slukker. Han forsvinner.

Etter en stund kommer han tilbake, unnskylder seg for avbrytelsen. Vi kommer tilbake til dette ordet som er så lett å misbruke, men som Houge likevel har så sterke følelser for: spiritualitet.

– For meg handler denne serien om liv og preservering. Det er en avslutning og en begynnelse på samme tid. Det er også en påminnelse om vår egen forgjengelighet, noe som igjen er blitt nærmest tabu. De utstoppede dyrene har vært fanget og gjort om til menneskeskapte objekter, og ved å brenne dem i en rituell handling skaper jeg en fortsettelse av livets hjul og, på en måte, setter dem fri.

Han nærmest gløder når han snakker. – Mest av alt føler jeg en enorm frigjøring når jeg setter fyr på dyrene. Det ligger et vemod der, og det er klart det blir en emosjonell opplevelse når man står ansikt til ansikt med et dyr som en isbjørn, sjiraff eller en løve som jeg har fått et forhold til over flere år. Jeg har hatt dem hos meg fysisk, og det gjør hele opplevelsen veldig personlig. Disse dyrene har hatt en enorm kraft i sin levetid og en historie vi aldri kommer til å få innblikk i. Dyrene ser deg rett inn i øynene, og når de går opp i flammer, føles det nesten som om jeg står til ansvar for hele menneskeheten og våre handlinger.

Cobras and Mongoose, 2018

Møtet mellom naturens skjørhet og menneskets ego har vist at breer smelter, havet stiger, utrydningstruede arter forsvinner og skoger dør. Går vi mot en egen utryddelse som art? Det er slike spørsmål jeg blir konfrontert med i denne prosessen.

Han dra seg over fjeset, legger gassmasken på bordet. – Katarsis, som jo betyr renselse, er et ord som har dukket opp gjennom hele arbeidet med serien.  I mange kulturer er det jo vanlig å brenne de døde, det er en måte å sette sjelen fri, en måte å få dem renset for dette livets byrde og slippe dem videre. Jeg tenker at det er noe av det jeg gjør her med dyrene.

Christian må tilbake til løven, men først må jeg spørre ham om den fysiske prosessen under brenningen. Har han kontroll på det endelig uttrykket?

– Det vakre i dette er at jeg ikke kan ha full kontroll over hva slags portrett som blir skapt. Jeg føler det er dyret selv som avgjør det endelige uttrykket. Det er en veldig vanskelig teknisk prosess å fange noe så flyktig som flammer. Det å legge så mye arbeid i noe som er over på noen få minutter og som man ikke kan forutsi, er jo litt av kunsten i dette: nemlig det å slippe kontroll. Jeg fanger et unikt øyeblikk som aldri kan gjenskapes. Dette er en påminnelse om livets forgjengelighet.

Christian må tilbake til prosessen. Jeg trasker tilbake i sørpa mot Oslo sentrum: oppglødd, vemodig og fortsatt full av spørsmål. Vi er ikke ferdig snakket.

Så går det noen måneder. Plutselig tikker det inn en ny sms fra Houge: Om KUNST vil være med til Sveits og lage reportasje mens han tar bilder på en isbre? Skal han brenne dyr på en isbre, lurer vi på. Nei, men det er en isbre som er i ferd med å dø. Han skal ta bilder av den. Dette virker igjen som en av disse invitasjonene man bare ikke kan si nei til.

En uke senere står vi med bena litt skjelvende på det som en gang var den mektige Rhone-isbreen i de sveitsiske alper. Vi har fått en guide til å lede oss ut på steder vanlige turister ikke får lov til å gå, steder med bresprekker og skjulte huler. Vi føler oss som oppdagere i en fremmed verden. Men vi er ikke her for å bli forført av brevandring eller for å følge i sporene til de gamle romantiske malerne. Vi er her for å dokumentere en isbres siste pust. Det som gjør denne breen så spesiell, er ikke at den er i ferd med å forsvinne, det gjør isbreer over hele den nordlige halvkule. Det som er så spesielt, er at de lokale innbyggerne har dekket den med hvit filt for å dempe smeltingen om sommeren. Det er rett og slett en isbre som er pakket inn i stoff. Hadde det ikke vært for at det var så himla tragisk, ville jeg tatt innover meg følelsen av å stå midt oppi noe mektig og vakkert, en forførende hvit verden skapt i en synergi mellom menneske og natur. Stedet er som en kunstverk i seg selv. Houge skal ta bilder av disse vakre og forføreriske draperingene som ligger rundt breen som en litt skitten brudekjole. Som om Moder Jord er bruden som har falt over ende og ikke klarer å reise seg igjen.

Menneskets inngripen i naturen har gått som en rød tråd gjennom Houges kunstnerskap gjennom de siste tjue årene: Han har levd i nærkontakt med ulver og skapt en bildeserie der han speilet mennesket i dette myteomspunne dyret. Han arbeidet over mange år med bilder av menneskets inngripen på Svalbard med serien Arctic Technology. Her utforsket han klimaspørsmålet gjennom teknologiske installasjoner i et urlandskap. Som en kontrast til menneskets utadvendte søken tok han for seg Frøbanken på Svalbard; her handler det om å beskytte de viktigste frøene i verden hvis klimakrisen eskalerer.

Motsetninger er en drivkraft i Houges arbeid; sammenstillingen av motstridende elementer. Motstridende følelser. Sammenstillingen av det vakre og det groteske, av det mektige og det tragiske, det ødeleggende og livgivende. Motsetningen mellom liv og død. Mellom flammer og is.

Noe av det som fascinerte Houge i utgangspunktet, var referansen og symbolikken til et likklede og derav tittelen på serien hans, Death of a Mountain.

Vi tar en pause midt ute på breen. Drikker varm gløgg. Christian snakker om kunstneren Christo som pakket inn enorme bygninger i stoff.  Han omskapte disse bygningen fra å være monumentale, tradisjonsrike institusjoner til å bli noe den enkelte kunne omdefinere i sitt eget bilde. Om hvordan denne isbreen helt klart kunne minne om hans verk. Bare at her er det overmakten som pakker inn undermakten og ikke omvendt. Og vi snakker om de brennende dyrene og hvordan alle hans prosjekter er bundet sammen av denne røde tråden som handler om mennesket og naturen.

– I arbeidet mitt stiller jeg spørsmål om hvordan vi kan jobbe mot en bærekraftig fremtid, og hvordan jeg med min kunst kan påvirke vårt forhold til naturen gjennom dialog.

– Du vet, det er viktig for meg å ta tak i det hierarkiet som mennesket har plassert seg selv øverst i. Det har handlet om menneskets besettelse med å overvinne naturen og dyrene. Utstoppede trofédyr er tradisjonelt noe som har tilhørt borgerskapet, en fysisk måte å vise vår overmakt på.

Han drar frem telefonen sin og viser bilder fra brenningen tidligere. – Jeg vet ikke om du la merke til det under brenningen, men bak de utstoppede dyrene hang det House of Hackney-tapeter, eksklusive håndlagde tapeter som er et sikkert symbol på borgerskapet. Ved å brenne disse fysiske representasjonene av en institusjon som har utspilt sin rolle, tenker jeg for eksempel på imperialistiske ideer som har vært med å bygge opp den kulturen vi har i dag. 

Men hva blir kunstens rolle i dette?

– Jeg har holdt på med det som internasjonalt kalles Enviromental Art gjennom hele kunstnerskapet mitt. I arbeidet utforsker jeg hvordan vi mennesker speiler oss selv i naturen. Jeg stiller spørsmål gjennom konseptene mine og ønsker å skape en indre og ytre dialog hos betrakteren. Jeg ønsker at du skal møte deg selv.

Tilbake i Oslo. Dialogen med Houge fortsetter, og vi blir invitert til å hilse på de nyeste tilskuddene i familien: en isbjørn og en sjiraff.

Christian stiller seg opp ved siden av isbjørnen, holder den i poten. De ser ut som to venner der de står. I morgen skal den bli en del av en performance og sendes videre ut i evigheten.

– Jeg forstår at det er mange som stiller spørsmål rundt dette, men jeg har helt bevisst holdt kortene tett til brystet når det gjelder hva dyrene skulle brukes til i kunstprosjektet. Men når jeg kjøper et slikt dyr, tar jeg det ut av markedet og plasserer det i en setting som ikke oppfordrer til gjentatte kjøp, og markerer for min egen del at vi har kommet til et veiskille. Jeg så akkurat en reportasje fra Kenya der ulovlig elfenben for åtte hundre millioner kroner ble lagt i en stor haug og brent. Det ble en symbolsk handling, og som skulle sende et signal til de som selger og kjøper denne typen varer. 

Ved at jeg kjøper og brenner disse dyrene skaper jeg en dialog, en reaksjon, og, som vi har snakket om, iverksetter en slags frigjørelse av dyret.

Fawns burnt, 2018

Christian Houge plasserer seg inn i en lang kunsttradisjon med sitt søkelys på motsetningen mellom menneske og dyr og ønsket om å skape en dialog. Vi har brukt dyr i kunsten helt fra de første hulemaleriene, via maleri og skulptur som har foreviget jaktscener, til stilretninger hvor dyret har symbolisert menneskelige egenskaper. Damien Hirst la ei ku og hennes kalv på glass, fanget dem i formalin til evig beskuelse. Dyrene er med oss hele tiden, i det vi spiser, i det vi kler oss i, i vårt følelsesliv og i kunsten. Vi begynner å snakke om den berømte performance-kunstneren Joseph Beuys. Om hans performance I like America, and America likes Me, der kunstneren tilbrakte tre dager med en amerikansk prærieulv i et galleri på Manhattan.

– Jeg er veldig inspirert av Beuys og hans arbeider, og spesielt hans kommentarer på USAs behandling av urbefolkningen. Hans kontakt med prærieulven ble et symbol på at vi faktisk kan skape en symbiose med naturen, og at det finnes helbredelse og mulighet for gjenskapelse av noe som har blitt slitt i stykker. Serien min om ulver, Shadow Within, ble vist på Hosfelt Galleri i San Fransisco i 2015 sammen med bildematerialet og filmen om Joseph Beuyes og hans møte med prærieulven. Det var en stor ære for meg å bli satt i sammenheng med en av de viktigste kunstnerne i vår tid.

Residence of Impermanence er navet på utstillingen du skal ha på Galleri Fineart. Kan du fortelle hva du legger i tittelen?

– Den har en dobbel betydning. Det utstoppede dyret har blitt lagt over en menneskeskapt form, ikke sin egen, som midlertidig residens/bosted, mens naturen og den kloden vi er heldige nok til å eksistere på, ikke nødvendigvis er en permanent levende organisme, med tanke på vår frakoblede mentalitet og manglende forståelse av bærekraftig utvikling.

Har du forandret deg under arbeidet med dette prosjektet?

– Jeg har helt klart blitt mer bevisst på både forbruk og den kulturen jeg har vokst opp i. Jeg ser med optimisme på den yngre generasjonen som er mye mer våkne enn det min egen generasjon var. Det er unge folk som begynner å stille krav til hvordan vi forvalter det som skal bli deres fremtid. Bare i løpet av de siste hundre årene har vi mistet mye av vår nærhet til naturen og dyrene, og dette må vi skape en dialog rundt hvis vi skal utvikle oss i riktig retning.

Christian ser unnskyldende på klokka. KUNST tar hintet. Han venter flere journalister, og om noen timer kommer NRK Dagsrevyen som skal filme brenningen av isbjørnen. Christian følger oss til døra, bak ham får vi et siste glimt av isbjørnen og sjiraffen. Arktis og Afrika. De skal brennes og føres sammen til noe større enn et menneskelig trofé. Det er noe vakkert i det. Men også noe veldig vemodig. Uten tvil.   

Gallerist Tonje Buer:
–Christian Houge har en enestående evne til å la seg besette, og med uendelig pasjon gå inn i og bli ett med sine prosjekter. Han våger å stille vanskelige spørsmål, ta viktige standpunkt og bruke voldsomme virkemidler i sin formidling. Houge er en fotografiets feinschmecker, en estetiker på sin hals, fra hans valg av papir til innramming. Alt er utsøkt vakkert og av høy kvalitet. 

Utstillingen vil inneholde et bredt utvalg fotografier av eksotiske så vel som domestiserte dyr, satt sammen med elementer fra hans performancer – som svidde tapeter og skulpturelt utbrente dyr. Det vil bli vist film og lansert bok under utstillingen. Residence of Impermanence er en utstilling du ikke kan se med hendene i lommen, den vil garantert berøre deg og engasjere deg på mange plan. Jeg er stolt over å få være med på å presentere denne utstillingen, og gleder meg vilt til at vi skal åpne dørene! 

Owl burnt, 2018