Et forsonende blikk på hele kunstnerskapet

Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Mange har de største kunstopplevelsene når de er barn. Antagelig fordi kunstverkene markerer et blikk på verden som er annerledes enn de voksnes vanlige blikk på verden. Et av kunstverkene jeg ble fascinert av som liten, var Andante av Harald Sohlberg. Mest, tror jeg, fordi det var så tomt, at det ikke skjedde så mye i det. Vi ser et kystlandskap i intenst blått, men det er ingen dramatiske hendelser i det hele tatt. Det eneste vi kan skimte, er en seilbåt langt der ute på havet. Likevel gav det meg en enorm ro. Det gav meg også en enorm nysgjerrighet, et slags overskudd, fordi det materialiserte noe som var verdt å se, selv om det ikke var noe bestemt å se. Det gjorde meg så interessert at jeg overtalte min far til å se mer kunst, se mer Sohlberg. Jeg ble ikke skuffet.

Oversikt og blindpunkter
Jeg er ikke skuffet nå heller, der jeg går rundt i Nasjonalgalleriets Sohlberg-utstilling. For jeg har aldri sett så mange Sohlberg-verk under ett, noen sinne. Det er det nok ikke så mange andre som har heller. Det som er fint med denne utstillingen, er – naturligvis – at vi lettere ser denne fantastiske kunstnerens prosjekt, hva han ville gjøre synlig eller vise oss. Men det som er enda bedre, er at vi ser blindpunktene hans. Svakhetene. Og prosessene som leder frem mot mesterverkene han er mest kjent for.

Eksempelvis er hans to–tre mest kjente malerier fra Røros akkompagnert av en rekke mindre kjente malerier fra bergverksbyen. Noen av dem er skisser og studier, mens andre er malerier i hvert fall ikke jeg har sett før. Noen er til og med ganske svake, men det svekker ikke kunstopplevelsen. Ikke i det hele tatt, må jeg si, for hva er vitsen med å se en utstilling med utelukkende sterke verk? Nei, jeg vil se hvor kunstnerne har gått feil, der de kopierer seg selv, der de nøler eller bare rett og slett bommer. Det enkelte mesterverket er en utkrystallisering av en lang prosess, og det er på mange måter denne veien frem mot de fremragende maleriene som er det mest interessante.

Mesterverkets kontekst
Det mest fremtredende trekket ved Sohlberg er hans lasering av lerretene, at han legger lag på lag med maling med en underliggende lysfarge som dermed utfolder seg i et dunkelt landskap. Dette grepet, som går igjen i svært mange av bildene hans, gir en nesten svimlende effekt når det virkelig fungerer. Bare se på et maleri som Sommernatt (1899), hvor solen etterlater seg et hvitaktig lys over åskammen som er så intenst at det overgår ethvert faktisk lys: Det er abstraksjonen av lys, det er lys som noe overjordisk og på samme tid svært så jordisk.

Men så er det alle disse verkene rundt som ikke er så slående, ja, til og med ganske dårlige, som kunstverk. Og de gir en helt annen bakgrunn for det transcendente øyeblikket med mesterverket.

Hele kunstneren
Kanskje vi kunne si at det gir det en mer menneskelig touch? Eller er det fordi de gir oss et innblikk i veiene mot det sublime verket mange kjenner så godt at dette fungerer så godt? Antagelig begge deler. Jeg gjenkjenner det, som de fleste kan gjøre, fordi vi ser hele mennesket, og ikke bare det vellykkede. Og det gir innsikt og varme til presentasjonen.

Uansett er kombinasjonen av alle verkene av Sohlberg – eller i hvert fall de fleste av dem, også de dårlige – en helt suveren presentasjon av en kunstner som utvilsomt er blant Norges beste. Når jeg går rundt i denne utstillingen, faller noen brikker på plass i meg selv også, for den lille gutten som så mange av disse maleriene for nesten 40 år siden, er fortsatt med.