Moderne par i kunsten

Lee Miller Leonora Carrington og Max Ernst, Lambe Creek, Cornwall, England, 1937.

Det fins mange berømte par i den moderne kunstens historie; Frida Kahlo og Diego Rivera er ett av dem, Alexander Rodchenko og Varvara Stepanova et annet. En stor utstilling på The Barbican Art Gallery i London forsøker å belyse hvordan de påvirket hverandre og hvordan grensen mellom det personlige og det kunstneriske ble visket ut.

Det fins mange berømte par i den moderne kunstens historie; Frida Kahlo og Diego Rivera er ett av dem, Alexander Rodchenko og Varvara Stepanova et annet. En stor utstilling på The Barbican Art Gallery i London forsøker å belyse hvordan de påvirket hverandre og hvordan grensen mellom det personlige og det kunstneriske viskes ut.

Modernismens historie fremstilles iblant som en strøm av bevegelser og visjonære individer, men mange kunstnere var partnere både privat og på det kreative plan. Det er disse som er tema for utstillingen Modern Couples: Art, Intimacy and The Avant Garde, som vises på The Barbican Art Gallery i vinter. Emma Levigne har vært medkurator for utstillingen.

– Da modernismen var startfasen, skjedde det noe svært interessant. Man begynte å sette spørsmålstegn ved den tradisjonelle kvinnerollen.Og plutselig dukket det opp kreative enheter av par som både levde og arbeidet sammen, noe som gjorde det mulig for kvinner å gjenoppdage seg selv og skape sin egen identitet. Likevel har mange kvinnelige kunstnere i slike parforhold blitt overskygget av mannen, og vi har ønsket å løfte kvinnene og deres innsats frem i lyset.

Dette er en stor og kompleks utstilling. Den omfatter 40 kunstnerpar, deriblant Pablo Picasso og Dora Maar, Hanna Höch og Raoul Haussmann, Man Ray og Lee Miller, Frida Kahlo og Diego Rivera. Emma fortsetter:

– Utstillingen handler ikke om å gjenforene «verk av mann og kone», for her har vi også med homofile par, foruten løsere forbindelser og hemmelige elskere og elskerinner. Disse parene har i viktige stunder hatt en nærmest porøs, smittsom fantasi.

Usynlig kunstnerhånd

Jean Arp og Sophie Taeuber traff hverandre i 1915 da han hadde en utstilling i Zürich. Hun hadde da mange års studier i design og kunsthåndverk bak seg. Han arbeidet med maleri, skulptur og objekter, men hadde også begynt å å lage verk i tekstil – ganske uvanlig ettersom dette ble assosiert med kvinner. Emma forteller:

– Etter kort tid ble de et par og begynte å samarbeide. Da dadaismen oppsto i Zürich i 1916, ble de to ble toneangivende i bevegelsen. I verkene de skapte i dada-perioden, ser man en sterk vilje til «å få kunstnerens hånd til å forsvinne», til å stikke hull på myten om kunstneren som et ensomt geni. Man skulle samarbeide, skjære ut biter av papir og annet materiale og applikere dem inn i et ferdiglaget rettvinklet rutesystem. Paret hadde hver sin signatur; hun hadde et geometrisk, abstrakt uttrykk, mens hans stil var mer organisk.

De arbeidet tett sammen til 1943, da hun døde av kullosforgiftning etter lekkasje i en komfyr. Han ble helt knust, skrev dikt til henne og utførte det han kalte «gjenskapelser»; verk basert på hennes kunstverk for å holde minnet om henne levende.

Alexander Rodchenko og Varvara Stepanova var sentrale skikkelser innenfor den russiske konstruktivismen, som fra 1917 støttet den nye Sovjetstaten frem til bevegelsen falt i unåde under Stalin og ble erstattet med sosialistisk realisme. De traff hverandre på en kunstskole i 1910, og var siden uadskillelige. Emma forteller:

– De hadde to studioer, nærmest verksteder, og inspirerte hverandre. I begynnelsen konsentrerte de seg om maleri og skulptur, men gikk mer og mer over til design av alt fra bokomslag, plakater og fotografier til arkitektur, porselen, konstruktivistiske klær og mye annet. Tidligere var det han som ble ansett som den sterkeste kreative drivkraften, noe som nå er revurdert. Stepanovas arbeid med scenografi og teaterkostymer var av stor betydning for konstruktivismen – og rent praktisk var det hun som passet på å holde økonomien i orden for dem begge.

Portrett på glassplater

Dora Maar er kanskje mest kjent som «den gråtende kvinnen» i Pablo Picassos malerier. Da de møttes i 1935, hadde hun allerede gjort karriere som fotograf og produsert en serie bilder som i dag anses som surrealistiske mesterverk, blant annet ett der en hånd stikker ut av et skjell. Emma fortsetter:

– Dora Maar inspirerte Picasso til fordypet interesse for fotografi, og de utviklet en teknikk med å risse inn portretter på fotografiske glassplater. Hun fotograferte også hele prosessen mens han malte Guernica, og det hjalp ham til å fullføre arbeidet.

Likevel oppga hun fotograferingen noen år senere, og ble først og fremst Picassos muse. Så forlot han henne. Det førte henne inn i en dyp krise og påfølgende behandling med elektrosjokk. De siste årene av sitt liv levde hun nærmest som en eremitt, og som hun sa til en venn: «Etter Picasso, bare Gud».

Claude Cahun og Marcel Moore argumenterte sterkt og modig i samtidsdebatten. I 1930 skrev Cahun: «Bland kortene. Maskulin? Feminin? Det avhenger av situasjonen. Nøytrum er det eneste som passer for meg.»

Claude Cahun het egentlig Lucy Renée Mathilde Schwob, men byttet til det kjønnsmessig mer tvetydige navnet. Som Claude Cahun ble hun kjent for sine fotografiske selvportretter der hun ikler seg ulike personligheter for å underminere forestillingen om gitte kjønnsroller. I tenårene traff hun Suzanne Malherbe som tok navnet Marcel Moore og ble hennes partner. Emma forteller:

– Cahuns bilder viser henne i en mengde roller; som dandy, pilot, dukke, vamp, og hun anses som en forgjenger for Cindy Sherman. Bildene ble regissert i samarbeid med Marcel Moore, både iscenesettingen og selve fotograferingen.

Modernismen, en liten verden

Utstillingen omfatter også en gruppe verk av surrealistene Max Ernst, Leonora Carrington og Dorothea Tanning. Emma fortsetter:

– Max Ernst og Leonora Carrington møttes i 1937 og skulle bli sterkt påvirket av hverandre. Han var tysk, hun engelsk, og de hadde en felles lidenskap for legender, magiske og esoteriske verdener, med monstre som hybrider av mennesker og dyr. De åpnet dørene til hverandres kulturelle arv, fylt av folketro, myter og litteratur.

Tilværelsen deres ble snudd opp ned etter at annen verdenskrig brøt ut. Ernst ble først arrestert av franske myndigheter som «fiendtlig utlending», senere av den tyske okkupasjonsmakten som «skaper av degenerert kunst». Han lyktes med å flykte til USA, hvor han giftet seg med kunstsamleren Peggy Guggenheim. Carrington flyktet først til Spania og bosatte seg senere i Mexico City. Ernst skilte seg fra Guggenheim og giftet seg med DorotheaTanning i 1946. De bosatte seg i Arizona hvor de begge ble inspirert av det øde landskapet og indianerkulturen.

Det var nære forbindelser mellom mange av parene i utstillingen. Vi får blant annet se et portrett av Picasso og Carrington, tatt av Lee Miller, som hadde et personlig og kreativt forhold til Man Ray fra 1929 til 1932. Lee Miller var en fremgangsrik fotomodell i USA, men måtte nærmest flykte til Paris etter å ha latt seg fotografere til en annonse for sanitetsbind. Det ble nok ikke oppfattet som noe en anstendig kvinne skulle ha befatning med. I Paris ble hun assistent for Man Ray, og snart ble de også et par. Emma forteller:

– Hun kunne mye om fotografiske teknikker, men han snudde opp ned på forestillingene hennes om hvordan skape et fotografi. Snart begynte de å eksperimentere sammen, laget scenarier inspirert av Markis de Sade og brukte mørkerommet som et slags forsøkslaboratorium.

Lee Miller ble lei av Man Rays forsøk på å begrense hennes selvstendighet. Hun dro tilbake til New York og åpnet et eget studio. Han på sin side prøvde å slette alle spor etter henne. I en serie voodoo-inspirerte bilder veksler han mellom nostalgi for tapt kjærlighet og et ønske om hevn.

Spirituell dimensjon

De engelske kunstnerne Barbara Hepworth og Ben Nicholson opplevde abstrakt maleri og skulptur som en slags frihetens bastion mot fascismen, ifølge Emma.

– De ble et par i 1932 og delte hennes studio, som også fungerte som utstillingslokale. Ifølge Henry Moore hadde Hepworth allerede da høy anseelse for sin direkte skjæreteknikk i en tid da modellering og støping var normen. Hepworth og Nicholsons verk er utpreget selvbiografiske og speiler tankene deres om spiritualitet og estetikk og derigjennom relasjonen til form og materialets overflate. Den spirituelle dimensjonen ble stadig viktigere, spesielt for Hepworth, og skulpturene hennes synes å bestå like mye av åpne rom/tomrom som av selve materialet.

Det mest berømte paret i utstillingen er nok Frida Kahlo og Diego Rivera, som også er omtalt i tidligere utgaver av KUNST. Jeg har selv besøkt Kahlos vakre hus i Mexico City, som er bevart akkurat slik det sto da hun døde. Kjøkkenveggene hadde hun dekorert med to store turtelduer som bakser mot himmelen, under står navnene «Frida» og «Diego». Virkeligheten var mindre lyrisk, og de skilte seg i 1939 på grunn av utroskap på begge sider, ifølge venner.