Foto: Bjørn Wad

Når billedkunstneren Håkon Bleken nå fyller 90 år, feires det med et stort retrospekt på Henie Onstad Kunstsenter – Do not go gentle. Redaktør Lillian Reif har tatt en prat med jubilanten om kunst, litteratur og «den helsikedes klossen av en flerbrukshall» på Øya i Trondheim.

Aktuell

Do Not Go Gentle
9. november–24. februar 2019

I forbindelse med Håkon Blekens 90-årsdag, presenterer Henie Onstad Kunstsenter en stor retrospektiv for å hylle en av Norges mest fremtredne malere.

Første gang jeg så Håkon Bleken var på Glyptoteket i København. Et museum med en betraktelig samling Rodin-skulpturer og malerier av franske impresjonister, med en palmehage og springvann, en riktig oase for kunst og kunstnere. I stedet for å gå opp og presentere meg (hvorfor skulle jeg nå det? Nordmenn i København er tross alt noe av det minst eksotiske man kan møte på) så gjør jeg noe kanskje litt ufint: Jeg begynner å følge etter ham. Jeg vil se hvilke verk denne mannen som har vært med på å forme Kunst-Norge i nesten syv tiår, er interessert i. Dessverre for denne artikkelen husker jeg ikke hvilke verk han stoppet ved og ga ekstra oppmerksomhet, bortsett fra skulpturen Kysset av Rodin, der han stod tett med sin følgesvenn og hvisket noen ord. Men det jeg husker, er at jeg spurte min følgesvenn: Hvor gammel er Håkon Bleken, egentlig? Hun tenkte seg om, så bort på mannen som uvitende var blitt gjenstand for vår oppmerksomhet, og svarte: Jeg tror han er noen og seksti.

To år senere står jeg på trappen hans i Trondheim. Mye må ha skjedd siden jeg så ham sist, for nå er jeg her for å intervjue ham i forbindelse med hans nittiårsjubileum.

Huset som ligger og ser utover Midtbyen i Trondheim, er stort og luftig og fungerer både som atelier og hjem for Bleken. Bilder, maling og pensler står pent plassert langs vegger og på bord. Det eneste innslaget av bohemsk kaos er stabler med bøker som står rundt sittegruppen. Jeg plasserer meg trygt ved en stabel klassikere og nipper til vinen jeg har fått. KUNST er her for å snakke om den store retrospektive utstillingen han skal ha på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum, og ikke overraskende er mannen som sitter foran meg ikke helt som andre nittiåringer. En billedkunstner som har blitt regnet med i kunstkretser de siste seksti årene. Som har brukt hele sitt liv på å male.

Men hva tenker han selv om å være maler?

– Det å skape kunst er jo stort sett irrasjonelt, så det er jo jævli vanskelig å snakke om. Det er faktisk det, altså. Det er et spill som foregår mellom deg og lerretet. Det er derfor jeg bruker jævla mye collager. For å slippe å male på en hvit flate. Det er jo det forferdeligste av alt. Alle mine kollegaer gjør et eller annet med flatene før de setter i gang å male. Lars Tiller lot studentene male på flatene, og så ryddet han opp etterpå. Håkon Grønlien klistret opp bilder og utklipp som hadde med kunst og krig og prostitusjon å gjøre på lerretene mine, og jeg brukte alle sammen etter tur. Så det er en mengde tilfeldigheter ute i verden, og mange av disse kan brukes hele tiden. Det er det som er så fantastisk med Picassos uttalelse: «Jeg leter ikke, jeg finner.»

Uten tittel, 2006. Olje på lerret. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.

Annonse

Visumet til USA ble innvilget i 1957, og dette ble starten på noen høyst kreative, men tøffe år. Hun hadde allerede kontakt med kunstneren Georgia O’Keeffe, som hun regnet som et forbilde. Både fordi hun likte maleriene hennes, men også fordi hun beundret måten O’Keeffe hadde lyktes med å etablere seg i en mannsdominert kunstverden. Hun ordnet seg et studio i New York og tok opp noen kunstfag på universitetet. Men familien hadde problemer med å sende penger fra Japan, og hun ble tvunget til å leve på et økonomisk minimum. Den store, kalde loftsleiligheten hun bodde i hadde knuste vinduer, og hun spiste bare det billigste som var å få tak i, som poteter, løk og fiskehoder fra søpla til fiskehandleren. Sulten og kulden fortrengte hun ved å male.

Men hun kom raskt inn i varmen til det avantgardistiske kunstmiljøet og laget en serie malerier hun kalte Infinity net paintings, inspirert av egne syner. Lerretene var dekket av utallige ensfargede, gjentakende løkker på bakgrunner i kontrastfarge. Det største av dem var ti meter langt. Den åpenbart ekstremt tidkrevende, repeterende, nærmest tvangspregede prosessen med å lage disse verkene vakte stor interesse.

På starten av 1960-tallet innledet Kusama et ikke-seksuelt forhold til den dobbelt så gamle kunstneren Joseph Cornell. «Jeg mislikte sex og Cornell var impotent, så vi passet godt sammen», skal hun ha sagt. Frykten for det mannlige kjønnsorgan fikk utløp i en serie skulpturer hun kalte Sex Obsession, hvor hun dekket møbler, klær og andre hverdagsgjenstander tett i tett med myke fallosformer i tekstil. Som om de grodde ut overalt.

Men det hun ble mest beryktet for, var performancekunst. Inspirert av hippiebevegelsen begynte hun å arrangere happenings med navn som Body Festivals og Anatomic Explosions på offentlige og lukkede steder i rundt om i byen, hvor det foregikk nakendansing, kroppsmaling og orgier. Den mest kjente performancen fant sted på The Museum of Modern Art i august 1969, kalt Grand Orgy to Awaken the Dead at MoMa, der nakne mennesker gikk rundt i bassenget i skulpturhagen etter Kusamas instrukser. Mer enn én gang grep politiet inn og stanset disse opptredenene.

Kusama fikk mye oppmerksomhet, men ikke nødvendigvis på den måten hun ønsket. Tabloidene skrev mer om henne enn kunstmagasinene, og på et tidspunkt var hun så forbundet med sex at pornobladet Kusama Orgy tok navnet hennes. Det var også laber interesse for å ta inn kunsten hennes på gallerier og museer, en ekskludering som kan skyldes både den utenlandske opprinnelsen og det at hun var kvinne.

Den mentale helsen ble også gradvis verre. Da kjæresten Cornell døde i 1972, utløste det et alvorlig psykisk sammenbrudd. Hun har fortalt at ambulansen kom hver kveld fordi hun hadde så mange angstanfall, og at hun følte seg fullstendig distansert. Kusama valgte å reise tilbake til Japan i 1973 og etterlate det meste av kunstverkene sine, som senere enten ble ødelagt eller forsvant. Og da Kusama forlot New York, forlot hun også rampelyset og ble nesten glemt.

Figurer rundt et bord, 1965. Olje på lerret, 59 x 110 cm. Henie Onstad-samlingen. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.

Men det er jo klart det er noe som driver en. Og det er ikke nødvendigvis det å ha et talent. Man må ha noe annet også, som ikke er definerbart. Dette andre. Og hvor det kommer fra, det er ikke enkelt å si.

Han blir sittende og fundere en stund.

– Kunstnere som Lars Tiller og Frans Widerberg, de har malt i samme stil hele tiden, bare utviklet og perfeksjonert den samme stilen. De har bare blitt bedre og bedre. Mens jeg har variert mer. Jeg trøster meg med en uttalelse av Max Ernst i Basel Zeitung, han hadde stilt ut i Basel: «Ein Maler ist verloren wenn er sich findet.» En maler er fortapt når han finner seg selv. Det er en uttalelse etter min smak, hahaha.

Hvordan arbeider du?

– Jeg arbeider fullstendig ulovmessig. Når jeg står opp om morran, går jeg først en tur i marka, enten alene eller sammen med noen. Så kommer jeg hjem og begynner å male. Men jeg maler ikke hver dag, si jeg maler annenhver dag. Men det er jo en fordel å bo sammen med bildene sine, da får man gjort mye mer. Nå for eksempel, når jeg sitter og snakker med deg, ser jeg på det bildet der – Bleken peker mot et uferdig lerret – og der ser jeg noe jeg vil rette på, noe jeg ikke er fornøyd med.

– Føler du at du har hatt en slags hovedmotstand som kunstner?

– Nei, ikke egentlig. Jeg trenger ikke noe mer motstand enn det å være kunstner. Hovedmotstanden ligger i de generelle ting, for eksempel at man ikke er teknisk god nok. At man hele tiden må streve etter en bedre teknisk kvalitet. Så oppstår det formale problemer, der er det ofte stor motstand.

Hvordan da, tenker du?

– Ja, altså hvordan man skal løse et bilde, sånn rent teknisk. Kunsten som sådan byr på problemer; det er alltid vanskelig å komme i gang. Har man først kommet i gang, går det greit. Man vil utsette det fordi det er så jævli vanskelig.

Han smiler: – Men det er jo jævli morsomt å male når man først er i gang. I det hele tatt er det å være kunstner et interessant arbeid.

Jobber du stort sett med prosjekter?

– Jeg har ikke så mye sånne utsmykkingsprosjekter, det orker jeg heller ikke lenger. Men det å ha en utstilling er jo et prosjekt, da. Med denne utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter er det i hvert fall mye å arbeide mot. Et par år har gått med forberedelser til dette. Først den siste tiden har kuratorene Caroline Ugelstad og Lars Finborud kommet inn i utvelgelsen, og de er jo veldig hyggelige og flinke folk.

Du må ha hatt en kjempeproduksjon. Hvordan har det vært å velge ut bilder fra en så lang karriere?

– Hehe, en kjempeproduksjon har jeg vel ikke. Men det gjelder vel å finne de beste fra hver periode. Det er jo morsomt å ha folk å jobbe sammen med, da, de ser jo ofte klarere enn det jeg selv gjør. Så har vi lånt bilder fra museer og private samlere. De eldste verkene mine har jeg jo selv. Nei, det har i grunnen vært artig altså, å jobbe sammen med dem, å se ting litt utenifra. Se sine egne verk fra et annet ståsted.

Foto: Bjørn Wad

– Når du nå har sett tilbake på din egen karriere, er det noen høydepunkter du vil trekke frem?

– Ja, det var nok helt klart min periode da jeg underviste arkitekturstudentene i form og farge på NTH fra 1960 til 1970. Det spesielle med NTH-tiden var jo undervisningen, og det er jo jævli morsomt å undervise folk.

Han ler mens han skjenker vin til oss.

– Jeg kom jo til NTH som maler og var nesten helt grønn, for ikke å si nesten helt ødelagt av kunstakademiet i Oslo. Der var det ikke mye å lære, altså.  Herregud for en tid. Du trenger ikke nevne navn. Så da jeg kom på høyskolen og begynte å undervise, fikk jeg fantastiske  kollegaer som Lars Tiller, Ramon Isern, Halvdan Ljøsne og Roar Wold, alle de var jo der. Og vi arbeidet jo sammen. Underviste sammen, og så gikk vi tilbake til kontorene våre og arbeidet med egne ting. Det var en fantastisk tid. Og da forsto jeg at jeg bare måtte kassere alt jeg hadde lært og få litt tak på det det egentlig vil si å male. At et maleri først og fremst er en flate hvor du skal løse problemene innenfor rammene av lerretet. Det skal balansere, det skal være rom, det skal stå i forhold til hverandre. Rytme, farger. Uten at man trenger å fortape seg i litterære ting. Noe jeg i aller høyeste grad gjør nu, men det ville jeg ikke vært tjent med å gjøre da. En absolutt litt uromantisk tilnærming. Det var først og fremst et spørsmål om å få et balansert, harmonisk hele.

Men du sier du likte å undervise?

– Ja, veldig. Jeg lærte jo så masse av studentene. Å være en god underviser har med en persons åpenhet og slike ting å gjøre. Studentene lærte meg for eksempel å tegne med kullblyanter. Det hadde jeg ikke gjort før, og det ble på mange måter en åpning inn til noe annet for meg. Jeg lærte noe av alle kollegaene på NTU, og kanskje spesielt av Lars Tiller. Han var en meget konsekvent og fin flatemaler som løste disse problemene med rom og avstand, volum … Roar Wold som hadde en fantastisk sans for fargen. Ramon Isern som hadde et lekent forhold til kunsten. Så jeg lærte litt av alle sammen, men jeg lærte først og fremst av å korrigere studenter.

Hvordan da?

– Når du korrigerer, er du nødt til å finne ord – i stedet for å bare sitte og føle er du tvunget til å sette ord på ting. Det må man når man har studenter. Det er krevende og uhyre givende. På samme måte som å skrive. Da må man jo finne ord som er bevisstgjørende.

Og kunstnerfellesskapet deres ble jo kjent som Gruppe 5. Følte du at det var dere som satte kunst-agendaen i Trondheim på den tiden?

– Ja, vi gjorde faktisk etter hvert det. I begynnelsen var det ikke særlig gjenklang fra publikum. Men det kom etter hvert, for Arne Holm og Lars Tiller ble jo medlemmer av styrer i kunstforeninger og slike ting, så vi fikk jo mange fine utstillinger. Det var en fin tid. Den fineste tiden i mitt liv sånn rent karrieremessig.

Dette fellesskapet gjorde at jeg oppdaget en ny verden både utenfor og i meg selv. Det var fantastiske kollegaer å ha, man er tross alt et sosialt vesen. Så den tiden var meget givende sosialt også. Men etter 1970 forandret miljøet på høyskolen karakter, og vi gikk forskjellige veier.

– Ble tiden med Gruppe 5 et slags springbrett for egen karriere?

– Ja, det var jo først og fremst kulltegningene som jeg fikk mitt gjennombrudd med. I 1971 på Kunstnernes Hus i Oslo. Det hadde jo en direkte sammenheng med min undervisning og det som studentene holdt på med på høyskolen. Gjennombruddet kom med kulltegninger. Så kom maleriet etterpå. Og mye av det jeg gjorde hadde en gjenklang fra høyskoletida. Der hadde jeg lært det formale og flatemessige. Og det rytmiske. Det rytmiske som går i blodet og som man blir aldri kvitt. Selv om jeg skulle ønske å bli kvitt det, sitter det i kroppen. Det var tross alt i ti år av mitt liv jeg holdt på å male på den måten.

Søvnen, kulltegning, 1971. Eies av Nasjonalmuseet, Billedkunstsamlingene. Foto: Nasjonalmuseet / Dag Andre Ivarsøy.

Madonna tar av seg glorien I, 1978. Collage og olje på lerret, 160 x 200 cm. Eies av Nasjonalmuseet, Billedkunstsamlingene. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.

Hvor viktig er tilbakemeldinger fra kunstverdenen?

– Det er viktig. Men det er også selvfølgelig avhengig av hvem som melder. Da kunstkritiker Tommy Olsson ga meg en kritikk som var formidabel, la jeg merke til at det betydde ganske mye, både for meg selv og andre kollegaer. Harald Flor var en god kritiker. Erik Egeland i Aftenposten var også meget god. Lotte Sandberg er virkelig god, altså. For meg betyr kritikken ganske mye, særlig når den kommer fra kompetente folk.

Men du går ikke i kjeller’n hvis du får dårlig kritikk?

– Hehe, jeg kan jo bli litt lei meg, men jeg maler jo videre for det. Det viktigste er å holde på. Det har jo hendt at jeg har fått dårlig kritikk. Jeg stilte ut i juni-utstillingen i Kunstnerforbundet, og Håkon Stenstadvold skrev: Bleken er en tung og hjelpeløs figurmaler. Jeg hadde et landskapsmaleri med også, men det syntes han var veldig fint, da. Nei, man må tåle kritikk, altså.

Han tenker seg om.

– Joda, det er synd å bli refusert. Synes ikke det er noe morsomt. Men man må bare forsøke å gjøre det bedre. Og det finnes mange dumme kritikere, da. Men den feilaktige formen for kritikk er når kritikeren snakker om det bildet de ønsker seg, i stedet for å ta for seg det de faktisk har foran seg. Man kan for eksempel ikke forvente at en som skriver bøker skal skrive noe som passer for kritikeren. Det er helt latterlig. Ja, det finnes mange dumme kritikere. Bare tenk på hva Edvard Munch fikk gjennomgå, det er jo helt utrolig. Ble skjelt ut i Aftenposten hver dag i tyve år. Det er jo ingen liten påkjenning.

Har du levd kunstnerlivet?

– Nei, ikke i noen særlig grad. Det ble slutt med bohemtiden i generasjonen før meg. Olaf Bull og de folka der, de var morsomme nok til å være bohemer, men det er ikke fullt så morsomt når folk bare er fulle. Olaf Bull var jo ikke bare en strålende lyriker, han var jo en vanvittig morsom fyr, altså.

Kunstnerne er jo blitt mer straighte nå, er de ikke? 

– Det finnes ikke noe levende kunstmiljø, det er som om tiden er blitt for trett. Det er en likegyldighet som ligger over tiden som jeg misliker sterkt. Kunstnere er veldig selvopptatte. Et brennende engasjement mot «den urett som ikke rammer deg selv», det er ikke til stede. Bohemlivet er det ikke så mye igjen av, og det skal man kanskje være glad for, men på en annen side var det ganske mange morsomme folk i det miljøet.

Du er jo kjent for å ha et samfunnsengasjement. Du kjempet for at Bakklandet i Trondheim ikke skulle rives, og vant. Er det noe spesielt som opptar deg om dagen?

Det er akkurat som om det tennes en gnist i Blekens øyne!

– Det er dette jævla Trondheim spektrum som de driver og bygger nede på Nidarø som etter min og mange andre av byens beboeres mening er en stor ødeleggelse! Det er altså et overgrep mot et vakkert grøntområde ned mot Nidelven, som egentlig skulle vært vernet.

Snakker du om den klossen av en bygning som man ser fra husene her?

– Ja, du reagerte på den du også! Det har vært demonstrasjonstog og skriverier, og likevel gir politikerne bare faen! Arbeiderpartiet har gjort mye bra her i byen altså, men dette er AP på sitt verste. Tenk på alt det man kunne gjort på det grøntområdet, bygget en skulpturhage for eksempel. Han fnyser. – Skrekk og gru! Nå blir det håndball og fiskemessehall. Dette kan du skrive så mye du vil om! Gjerne hele artikkelen, hahaha!

– Du har vel blitt regnet som en venstreradikaler. Var du kommunist?

– Kommunist har jeg vel aldri vært, men jeg har stort sett alltid sympatisert med venstresida. Men jeg gjør det i mindre og mindre grad. For jeg synes venstresida gjør mange feil. For eksempel å legge ned trikken her i Trondheim. Det er det dummeste de har gjort her. Jeg synes fortsatt politikk er interessant, men jeg synes ikke partipolitikk er like interessant. Vi er kommet inn i en tid da enhver sak må bedømmes for seg. Man kan ikke låse seg fast til hva et parti mener. Man kan ikke følge partiet i en retning lenger. Det synes jeg blir helt feil. Men stort sett befinner jeg meg på venstresida.

Fra Havna, 2018. Foto: Dag-Asle Langø / Henie Onstad Kunstsenter.

Litteratur har også vært viktig for deg.

– Ja, det har det i grunnen vært, altså. Jeg har jo alltid lest mye.

Hva er det du leser?

– Alt mulig. Nu leser jeg intet mindre enn Hunden fra Baskerville. Jeg gikk forbi et antikvariat, og så fant jeg den. Kjenner du den?

Er ikke det Sherlock Holmes?

Han nikker og ler. – Conan Doyle. Jævla morsomt å lese om London på den tiden; miljøskildringene, tåka og stemningen i gata. Det synes jeg er gøy.

Vi blir sittende og snakke om litteratur, om Joseph Brodsky og hans bok om Venezia, om Thomas Mann og de store klassikerne som har formet oss. Om likheter i det å skrive og det å male.

Det har blitt skrevet mange bøker om deg. Men du har også illustrert mange bøker?

– Ja, jeg har illustrert Ibsen, Askildsen, Hamsun. Babettes gjestebud.

Det var nok Hedda Gabler og Askildsen som var forholdsvis vellykket. Dr. Faustus har jeg ikke illustrert, men har bare vært opptatt av boka.

Hvordan påvirker litteratur deg?

– Av og til kan det være direkte bilder, men det er mest stemninger. Karakterer og kvaliteten og språket. Tidskoloritten. En maler og en dikter har jo håndverket til felles. Håndverket i et forfatterskap må også være ganske viktig. Kunne tingene. Slik at man kan la være å bruke det. Bare la det ligge.

Vi går over til et av de store bildene som står lent opp mot veggen. Det er avisutklipp av alt mulig forskjellig som er limt opp på lerretet, men påfallende mye reklame. Jeg spør om det ligger en samfunnskritikk i det.

– Nei. Alt som er limt opp på collagene mine er helt tilfeldig. Jeg har jo en viss intuisjon da, men beregner bare bitte lite grann. Men stort sett er det vaskehjelpa mi som klistrer opp utklippene for meg.

Vaskehjelpa? 

Bleken smiler fornøyd.

– Ja, det er hun som gjør det. Så retter jeg litt på det hun har gjort, og så maler jeg oppå det. Må nesten si at vaskehjelpa Marit er amatørmaler, så hun er ikke helt uten peiling. Hun gjør det fint, hun. Papiret har så lett for å krølle seg når man limer det opp på lerretet, men hun glatter det så fint ut.

Hva tenker du om håndverket i norsk malerkunst om dagen? Er det forsvunnet?

Han tygger på ordet:

– Håndverk. Håndverket er og har vært uhyre viktig for min del. Egentlig er nesten alt jeg gjør håndverk, trenger ikke mye talent hvis du har godt håndverk. Da får du mye gratis. Men det jo greit i de tilfeller det oppstår noe annet som er verdifullt i stedet for håndverket, men det er det jo bestandig vanskelig å avgjøre.

Jeg synes det er mye som er i fullstendig oppløsning i våre dager. Også håndverket. Derfor er det jo morsomt å se folk som Nerdrum da, som har håndverket helt inne. Sverre Koren Bjertnes. Folk som kan tingene. Leonard Richard. Bjørn Ransve. Jens Johannessen. Det er mange fine malere i Norge. Har vært, i hvert fall.

– Når vi er inne på de store … nå blir jo du regnet som en av de store malerne i Norge. Er det noe du forholder deg til?

Håkon ler hjertelig.   

– Skal du smigre meg nå! Nei, altså hvis det er sånn det er, så liker jeg jo det godt, selvfølgelig.  Hvis folk liker bildene mine, så er jeg jo glad for det. Men jeg ville jo antagelig ha malt selv om ingen hadde likt dem. For jeg synes det er såpass morsomt og givende. Men jeg synes jo det er allright å ha et ettermæle som er bra. Jeg har jo tross alt brukt hele livet mitt på dette.

– Føler du noe press? At du må skape et mesterverk hver gang du setter penselen til lerretet?

– Nei, jeg gjør ikke det. Men jeg har ikke slått av på kravene. Tvert imot. Av en eller annen grunn har jeg evnen til å fornye noe inni meg selv. Og ikke bare i maleriet. Og igjen må jeg sitere Picasso: «Det viktigste er ikke hva man gjør, men hvem man er.» Alt er jo et selvportrett, vet du.

– Alt som er limt opp på collagene mine er helt tilfeldig.  Jeg har jo en viss intuisjon da, men beregner bare bitte lite grann. Men stort sett er det vaskehjelpa mi som klistrer opp utklippene for meg, sier Bleken. Her foran to av sine collager hjemme i atelieret i Trondheim. Foto: Bjørn Wad.

Hvem er du da?

– Hehe, det tror jeg andre kan få lov til å bedømme. De fleste mennesker, hvis de har et visst omløp i hue, kommer til det spørsmålet – hvem er jeg? Det er jo nesten umulig å besvare. Det blir jo så komplekst. Man blir jo sett som en annen enn den man selv ser seg som. Du er avhengig av hvem som ser. Hvem er man i alt det der? Ikke lett å si. Man er jo et resultat av hvem man har møtt og hva man har gjort, ikke sant.

– Når du ser tilbake – er det noe du ville gjort annerledes, andre valg du ville tatt?

– Det er det jo sikkert. Men da ville jeg også vært en annen. Da skal jeg sitte og spekulere på hvem jeg kunne vært, og da blir det vanskelig. Det er et paradoksalt spørsmål, for da ville jeg vært en annen enn den jeg skal bedømme. Det er ikke noen valg jeg synes er plagsomme. Jeg er glad jeg ble maler. Det kan jeg takke min mor for. Faren min var imot det, men moren min hadde sans for kunst og kultur. Jeg fikk mye gratis der. Alle mennesker er ikke like i den forstand at vi har like muligheter. Vi er fortsatt et klassesamfunn. Derfor er sånne aviser som Klassekampen viktige. De er gode på å skrive om kunst. I motsetning til de andre avisene. Aftenposten burde jo forstå at de har en forpliktelse til å skrive om kunst. Det er jo en helt vesentlig avis, men har ikke egen kunstkritiker engang.

Har du blitt sikrere som maler?

– Ja, det har jeg, tross alt. Og det skyldes at jeg høster fruktene av det å gå tyngste motstands vei. At jeg ikke har gitt opp hele tida. Jeg tar større sjanser også. Gir mer blaffen. Det er ofte en stor fordel. Hvis man har noen bånd å løsrive seg fra.

Vi må løsrive oss fra samtalen. Håkon Bleken har en avtale, og han tilbyr å kjøre meg ned til sentrum. Han bærer bagasjen min ned til bilen, og mens han manøvrerer oss gjennom Trondheims gater, må jeg stille det helt åpenbare spørsmålet:

Hva er planene fremover?

Han trenger ikke tenke seg om.

– Fortsette å male. Fortsette å bli bedre teknisk. Men jeg har lyst til å reise mer. Reise i Europa. Venezia, København, Roma. Jævli mange steder jeg har lyst til å besøke igjen.

Vi tviler ikke. Blekens arbeidslyst og opprørske sinnelag har åpenbart ingen øvre aldersgrense, så hvorfor trekke seg stille tilbake? Tvert imot har nittiåringen gjort den walisiske poeten Dylan Thomas’ ord til sine: «Do not go gentle into that good night, old age should burn and rave at close of day.»

Og idet han slipper meg av foran hotellet får jeg en klem, og jeg tenker at neste gang jeg ser ham på Glyptoteket, skal jeg gå opp og hilse og faktisk spørre hvilke verk jeg skal se.

Stillheten etterpå III. 2008. Olje på lerret, 200 x 400 cm. Eies av Sparebank 1.  Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.