Høstutstillingen 2018

Foto: Kaja Møller-Hansen

Høstutstillingen på Kunstnernes Hus, også kjent som Statens Kunstutstilling, er i år den 131 i rekken. Som en av de best besøkte utstillingene i norsk sammenheng er det forventet over 20 000 publikummere i løpet av de fem ukene utstillingen står, frem til 14. oktober.

– Høstutstillingen er i særstilling som kollektivutstilling med åpen innsendelse og vurdering på anonymt grunnlag. Juryen velges for to år av gangen av medlemmene i NBK (Norske Billedkunstnere). Dette skaper dynamikk og mulighet til fornyelse, forteller Anders Kjellesvik, leder for den nasjonale jury ved Høstutstillingen.

Fokus på kvalitet og variasjon i uttrykk har vært viktig i juryens vurdering av arbeidene til de til sammen 1 919 søkerne. 110 arbeider av 82 kunstnere og kunstnergrupper har kommet gjennom nåløyet og pryder nå veggene, gulvet og henger i taket på utstillingslokalene til Kunstnernes Hus.

Flere etablerte kunstnere trekkes mot utstillingen

Kjellesvik forteller at populariteten og anerkjennelsen til Høstutstillingen har variert siden oppstarten. Selv mener han at nivået på årets utstilling er på høyden med det beste fra de seneste årene, noe han også har fått inntrykk av gjennom kollegaer og andre fagpersoner.

Hva er egentlig klisjéen om den utskjelte Høstutstillingen? Blir den undervurdert?

– Populariteten og anerkjennelsen til utstillingen har naturligvis variert i flere perioder siden oppstarten. Blant annet på  90-tallet hadde utstillingen et brokete rykte og mange anerkjente kunstnere lot være å søke. Det var ikke uvanlig at utstillingen var omdiskutert og til tider utskjelt, både internt i bransjen og blant kritikere. Det virker som flere og flere ferske og etablerte kunstnere trekkes mot utstillingen og selv ønsker delta. Dette er i så fall veldig positivt. Jeg opplever ikke at utstillingen er undervurdert i dag, men den vil nok fortsette å leve med sitt sagnomsuste renommé en god tid, forteller Kjellesvik.

Det virker som flere og flere ferske og etablerte kunstnere trekkes mot utstillingen og selv ønsker delta. Dette er i så fall veldig positivt.

Ayatgali Tuleubek, The Invisible Handjob of the New Economy (2017). Videoinstallasjon.

Alternativt blikk på det etablerte

Individet i møtet med naturen, åndelighet, psykologiske og klimatiske problemstillinger er noen av tendensene juryen opplevde som gjennomgående i arbeidet med å velge ut kunstverkene. Flere av verkene har politiske undertoner og representerer et samfunnsmessig alternativ. Dermed blir de besøkende på Høstutstillingen invitert til å utfordre måten de tenker på.

– Jeg vil tro at denne opplevelsen forteller noe om tiden vi lever i og hva som opptar kunstnere i dag. Samtidig er det store bildet både sammensatt og med en enorm spredning. Det er flere analytiske og utforskende arbeider, med utgangspunkt i individet og det nære. Atmosfæren er ofte mer stillfaren enn ekspressiv. Flere arbeider tar tak i klimaspørsmål og samfunnsmessige utfordringer, direkte eller indirekte, gjennom et humoristisk eller dystopisk språk. Natur brukes hyppig som grunnlag for flere verker; motivmessig, visuelt eller med sin fysiske inntreden på Kunstnernes Hus. Verker som omhandler tro og åndelighet er også gjennomgående hos mange, forteller Kjellesvik.

Han trekker frem det iscenesatte og performative arbeidet til Amelia Beavis-Harrison (Definition of terms), videoverkene til Karou Calamy (HAJAR) og Franciska Eliassen (Imellom / Blue borders) og installasjonen til  Damian Michal Heinisch (Førtifem) som eksempler på verker som tar tak i aktuelle politiske problemstillinger.

– På tross av politiske undertoner er verkene samtidig fullstendig åpne for individuell tolkning, legger han til.

Martin Stråhle, Painted by a free spirit (2018). Tekstilverk. Jord, sand, kull, og leire på bomullsverk, 650 x 650 cm.