Museumsguide: Trondheim kunstmuseum

Foto: TKM

TKM har Norges tredje største kunstsamling med om lag 5000 verk, og satser i dag sterkt på lokal og internasjonal samtidskunst. Hvert år arrangeres det 10 til 12 utstillinger. Norges største, og en av Europas største kunstpriser – Lorck Schive Kunstpris – deles ut på TKM annethvert år i forbindelse med Lorck Schive kunstprisutstilling.

Trondheim kunstmuseums hovedbygning fra 1930 er en arkitektonisk juvel med førsteklasses beliggenhet, og museet har vakre utstillingssaler med gode proporsjoner. Likevel raser nå debatten om lokalisering. Det foreligger forslag om fusjonering av Trondheims mest sentrale museer: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (1893) og Trondheim kunstmuseum (1997). Spørsmålene er mange: Skal det bygges nytt? Hva skjer med de gamle bygningene? Skal TKMs 1930-bygning utvides, og – med tanke på naboskapet med Nidarosdomen – hvor skal det i så fall bygges nytt?

Lokalisering og sammenslåingsdebatt til side: TKM har i dag sjeldent flotte visningslokaler, en stor samling og spennenende utstillinger. Ta turen til Trondheim!

Bakgrunn
Trondheim er en gammel kulturby, og byen var i middelalderen Norges hovedstad (Nidaros). I dag har byen i underkant av 200 000 innbyggere og er Norges tredje største by. Trondhjems Kunstforening ble grunnlagt i 1845, og kunstforeningens samling og lokaler var utgangspunktet for det som i 1997 ble TKM. I 2009 ble museet en del av Museene i Sør-Trøndelag (MiST).

TKM har nå ansvar for samlingsforvaltningen og kunstforeningens 1930-bygg i Bispegata. I 1997 overtok Trondhjems Kunstforening den gamle bispeboligen, som ligger vegg i vegg med dagens museum. TKM Gråmølna ble opprettet i 2008.

Kunstforeningens historie
Blant de 13 000 innbyggerne som befolket Trondheim i 1845, fantes det kunstinteresserte og stolte trondhjemmere som mente at byen trengte sin egen kunstforening. Pådriverne for denne nye trondhjemske kunstforening allierte seg med den kjente maleren og professoren J.C. Dahl (1788–1857), som var bosatt i Dresden. J.C. Dahl var foreningens spydspiss, og da invitasjonen til stiftingen av en ny kunstforening gikk ut i 1845, oppfordret han «dannede Indvaanere af begge Kjøn i det Nordenfjeldske Norge» (Grimelund, 9) til å tegne aksjer. Foreningens formål var «at vække og udvikle den Kunstsands, der slumrer i saamangen Menneskesjæl, men som Anledning til jevnlig at beskue dygtige Kunstneres Værker allene kan vække til Bevisthed og udvikle til Virksomhed» (Grimelund, 9).

Ideen om en ny kunstforening var hentet fra Tyskland, som fikk sin første kunstforening i München i 1823. Oslo hadde fått sin egen kunstforening i 1836 og Bergen i 1838. Nå trengtes det en kunstforening som kunne vise nordenfjeldsk kunst, altså den kunst som ble skapt nord for Dovrefjell. «Indvaanerne af det nordlige Norge» skulle ikke «staae tilbage» for landets øvrige beboere (Grimelund, 9). Entusiasmen var stor, og hele 220 interessenter tegnet seg på listen over stiftende medlemmer, mot henholdsvis 88 i Oslo (1836) og 165 i Bergen (1838).

Kunstforeningen hadde ingen fast samling i de tidlige år, men det ble arrangert jevnlige utstillinger og utlodninger av kunstverk. I 1891 gikk Trondhjems Brændevinssamlag inn med økonomisk støtte til kunstforeningen som på dette tidspunkt strevde med finansene. Medlemskontingenten strakk ikke til, ei heller midlene fra kongehuset, og staten hadde mer enn nok med Nasjonalgalleriet og høstutstillingene i Oslo. Pengene fra Brændevinssamlaget skulle brukes til innkjøp av verker. En viktig forutsetning for dette tilskuddet var at midlene skulle brukes til å bygge opp en fast samling, og verker innkjøpt for Brændevinssamlagets regning kunne ikke selges eller loddes ut. Kunstforeningen hadde bare vært åpen for medlemmer, men nå måtte den åpne for allmennheten en dag i uken. I perioden 1891–1914 mottok museet i alt 51 000 kroner fra Brændevinssamlaget. Mange av museets hovedverker fra norsk gullalder innkjøpt i denne perioden ble finansiert av brennevinspenger.

Egnede lokaler
Trondhjems Kunstforening holdt til i ulike lokaler rundt om i byen fra 1845 til 1930. I en periode ble deler av Stiftsgården – byens kongebolig og største trepalé – brukt som utstillingslokale. Fra 1882 til 1930 hadde kunstforeningen faste utstillingssaler i annen etasje av Trondhjem Sparebanks lokaler. Under de nærmere femti årene foreningen holdt til i Sparebanken, betalte ikke foreningen leie for lokalene. Mellom 1903 og 1906 disponerte også kunstforeningen Store Sal i Stiftsgården.

Allerede i 1912 kom forslaget om et nytt museumskompleks ved Erkebispegården, med parkanlegg, som skulle huse Trondheims kunst- og kulturhistoriske samlinger. Det hadde blitt en æressak for den gamle kulturstaden «at bygge et værdig museum i Trondhjem for bildende kunst» (Grimelund, 183).

Nybygget i Bispegaten ble innviet den 11. mai 1930, og det sto dermed klart til Olavsjubileet som markerte de 900 årene som hadde gått siden helgenkongen Olav falt på Stiklestad.

TKMs hovedbygg
Kunstforeningens bygg i Bispegaten ble tegnet av arkitekt Peter Daniel Hofflund (1897–1967), og i norsk arkitekturhistorie representerer den et viktig brytningspunkt mellom nyklassisisme og funksjonalisme (jf. Kunstnernes Hus i Oslo, også fra 1930). Bygget i teglstein er sobert og utvendig diskré, og det føyer seg rolig inn i det omliggende miljøet uten å rope på oppmerksomhet. Med Nidarosdomens vestfront som nærmeste nabo er dette et absolutt fortrinn.

Bygget hadde opprinnelig tre fløyer omkring et sydvendt gårdsrom, som hadde vannbasseng, skulptur og beplanting. I 1986 ble dette gårdsrommet bygget inn, og bygningen fikk et atrium og en ny blå fasade i glass og stål mot syd – den «Blå diamant» av arkitekt Ola Steen (f. 1942). Både Hofflunds bygg og Steens tilbygg har mottatt Houens fonds diplom for god arkitektur (hhv. i 1931 og 1991) – en av de fremste arkitekturprisene i Norge.

Sammenlignet med senere års høylytte museums-nybygg har Hofflunds bygg en innadvendt karakter. Bygget er stramt og flott utenfra, men det er først når du kommer inn du virkelig skjønner Hofflunds gode forståelse av behovene til et visningssted for kunst. I TKMs bygning i Bispegata er kunstverkene og betrakterens opplevelse av dem i fokus.

Inne i museet
Du må opp en trapp for å komme til hoveddøren, men trappen er moderat – langt mer tilbakeholden enn Nasjonalgalleriets i Oslo. Dørterskelen skulle ikke være for høy. Inne i vestibylen møter du et dobbelt trappeløp som leder opp til utstillingssalene i andre etasje, der det hovedsakelig vises skiftende utstillinger. De faste samlingene vises mer eller mindre permanent i førsteetasjen, i salene i østfløyen og i Storsalen.

Resepsjon og museumsbutikk finner du i vestibylen. TKM skulle nok gjerne ha ønsket seg en museumskafe i dette området, men istedenfor har museet prioritert et kunstverksted for barn, i vestfløyen, til høyre for resepsjonen. Det er klokt, særlig ettersom formidling er et viktig satsningsområde for TKM. En ordentlig kafe er det ikke plass til, men du kan få en gratis kaffe eller te fra den selvbetjente kaffedisken i vestibylen.

Over vestibylen er det en stor og luftig sal med flotte vinduer, kalt Skulptursalen, som åpner opp mot trapperommet og knytter an til utstillingssalene i andre etasje. Skulptursalens store nordvendte vinduer gir jevnt lys hele dagen, noe som er ypperlig for skulptur. Salen brukes i dag til skulptur, installasjon og andre utstillinger.

Andre etasje har store utstillingssaler med god takhøyde og overlys – ikke vinduer, noe som er en fordel for billedkunst og dagens installasjonskunst. Igjen må salenes gode proporsjoner nevnes. Flere samtidskunstnere mener museets utstillingsrom er inspirerende når de jobber mot en utstilling på TKM, ifølge museets kurator Randi Thommessen.

Samlingen
I TKMs samling finner du flere av norsk gullalders høydepunkter: en rekke danske verk fra 1900-tallet, et viktig utvalg av lokal og nasjonal kunst fra mellom- og etterkrigstiden, en stor samling av moderne internasjonal grafikk samt lokal, nasjonal og internasjonal samtidskunst med fokus på perioden etter 1960.

Betydelige deler av samlingen har kommet inn via tilskudd fra Trondhjems Brændevinssamlag (1891–1914) og innkjøp av samtidskunst fra Norsk Kulturråd (1968–2006). Kunstforeningen, i dag TKM, har mottatt flere viktige donasjoner av større samlinger, fra blant andre minister H. H. Backe (1948) og Eik-Nes (1991). Blant flere kunstnerdonasjoner er særlig viktige gaver fra Astri Aasen, Inger Sitter, Håkon Bleken og Ole Sjølie.

Et utvalg av Håkon Blekens kunstnergave (2008) vises permanent i TKM Gråmølna, parallelt med skiftende utstillinger.

Dagens samlingsinnkjøp speiler til dels utstillingsvirksomheten, og blant nyere innkjøp er Vanessa Baird, Elmgreen & Dragset, Ane Mette Hol, Mariele Neudecker og Marko Vuokola.

Salongen i østfløyen
Det er naturlig å begynne et besøk i TKM i østfløyens første sal, kalt Salongen. I Salongen er fargebruken sterk og gjennomtenkt, med dyprøde vegger og blågrått listverk. Veggfargen henspeiler på parisersalongens røde vegger på 1800-tallet og andre kontinentale galleritradisjoner. Rødfargen er også et nikk til lokal byggeskikk, der farger som trønderrødt og rørosrødt er gjengs. Listverkets farge er også gjenkjennelig lokal, og fargekombinasjonen rødt (hus) og blågrått (dør og listverk) er observert på Røros.

I Salongen er bildenes montering typisk 1800-talls. De henger tett i tett, i flere høyder, med tykke gullrammer, sortert etter tradisjonelle kategorier som historiemaleri, religiøse bilder, landskap og portrett. Peder Balkes Vardø fyrtårn (1860) henger nær mindre, religiøse bilder, og såkalte historiemalerier henger tett på folkelivsskildringer.

Monteringen av Salongens portrettvegg vektlegger uttrykk og dramaturgi. Edvard Munchs store portrett av den fremgangsrike advokaten Ludvig Meyer (1892) har et trist og klovneaktig uttrykk (tenk pantomimens Pierrot). Dette Meyer-portrettet henger side om side med et lite portrett av en ukjent 1600-talls kvinne og Åsta Nørregaards portrett av arbeidskaren Daniel (1892).

Monteringen i denne salen fungerer bra. Svært bra. Sannsynligvis skal denne monteringen bli hengende slik fremover, mens utstillingene videre innover i østfløyen, med verk fra samlingen, vil forandres til våren.

Håkon Bleken, Triptyk over alderdom. Foto: TKM / Uta Freia Beer

Østfløyens saler
Rommene i østfløyen ligger i en filade, dvs. de ligger på rekke med alle dører på en rad slik at man ser gjennom alle dører samtidig. I enden av denne rekken henger per i dag Inger Sitters store selvportrett, Etter Mexico (1979). Sitters maleri kan ses helt fra salongen, og slik det henger nå, kommuniserer det med de andre personlighetene på portrettveggen i Salongen. Dialogen mellom tradisjon og modernitet fortsetter gjennom alle salene i østfløyen, slik utstillingen skal henge frem til våren.

Frem til våren har hvert av rommene i østfløyen sitt eget tema, og bildene er hengt som små poetiske utstillinger over temaene Lys, Ikonografi (mening og innhold), Intimsfære, og til slutt i den lange korridoren – Mørke tider. Klassiske malerier henger side om side med mer moderne verker, uten hensyn til kronologi. Fondveggen i hvert enkelt rom er malt i en slående farge hentet fra bildene i rommet. Effekten er smått sjokkerende, men monteringen binder sammen bildene på en overraskende og virkningsfull måte. Enkelte saler har også skulpturer som inngår i dialog med bildene og gir et mer dynamisk og levende rom.

Kuratorgrepet er svært til stede i disse salene. En så tydelig kuratorhånd mislykkes ofte, særlig når klassisk og moderne henges side om side, men her fungerer det overvettes godt. Bilder og skulpturer snakker sammen både formalt og idémessig, det er visuelt lekkert, og mini-utstillingene i hver sal innbyr til ettertanke og refleksjon. Disse utstillingene henger visstnok ikke lenger enn til våren, så skynd deg til TKM!

Karameller og valg
Etter rekken av saler i østfløyen krysser du så en korridor der mini-utstillingen Mørke tider henger. Her finner du noen riktige karameller fra den faste samlingen, som Peder Balkes Nordkapp (1870-årene, en av Håkon Blekens personlige favoritter) og Harald Sohlbergs Natt (Røros kirke, 1904).

Videre kommer du inn i en liten sal der deler av utstillingen Kunstnernes valg henger (resten er på TKM Gråmølna) frem til 31. desember 2018. Utstillingen er et resultat av museets serie Kunsternes valg som har pågått siden 2015. En kunstner med lokal tilknytning velger et verk fra samlingen som så presenteres til publikum og vises på museet. Denne utstillingen viser verkene de ulike kunstnerne har valgt frem til i dag.

Storsalen
Mellom østfløyen og vestfløyen var det opprinnelig en hage med inngang fra avsatsen i trappeløpet, men denne ble innebygget i et atrium på 80-tallet (arkitekt Ola Steen) og kalles i dag for Storsalen. Salen er definitivt stor, sammenlignet med de foregående salene i østfløyen, og den har ikke de samme gode proporsjonene som resten av hovedbygningen. Likevel, den bidrar med en kjærkommen arealutvidelse som gjør at museet får vist mer av den faste samlingen.

I denne salen vises nå deler av museets samling av norsk mellomkrigstidskunst. Utstillingen gir et overblikk over tidens kunststrømninger og verkene til tre trønderske kunstnere i samlingen – Roar Matheson Bye (1895–1987), Hans Ryggen (1884–1956) og Bjarne Ness (1902–1927). Utstillingen er museal og skikkelig, men overgangen er brå fra den intime opplevelsen av kunsten i østfløyens saler. Bildene henger langs veggene, med et dansegulv som skiller. Hadde det gått an å dele Storsalen inn i mindre rom ved hjelp av flyttbare vegger? Slik kunne både konsentrasjonen og følelsen av å være på oppdagelsesreise, som i salene i østfløyen, blitt bevart og videreutviklet.

Gunnar Berg, Fra Svolvær havn. Foto: Dag Asle Langø.

Lorck Schive Kunstpris
Christian Lorck Schive og hustrus legat for kunstnere ble opprettet i 1878, og siden 2013 har midlene fra legatet gått til Lorck Schive Kunstpris som deles ut annethvert år. Neste gang i 2019.

Prisen er stor. En av Europas største. En blank og fet halv million kroner venter vinneren.

Trønderen Lorck Schive var forretningsmann og gjorde store penger på eiendom. Legatets inntekter kommer fra en rekke festetomter Lorck Schive eide rundt om i Trondheim.

Prisvinneren må være under 50 år, må bo eller arbeide i Norge og må ha et betydelig kunstnerisk virke. Ti kunstnere nomineres av fire uavhengige organ. Fire passerer nåløyet og mottar 150 000 kroner hver til produksjon av prisutstillingen på TKM. En internasjonal og uavhengig jury kårer så vinneren av 500 000 kroner, basert på prisutstillingen.

Hvem vinner Lorck Schive-prisen neste gang? Følg med i 2019!

Praktisk
Om du er tørst eller sulten etter museumsbesøket, så legg turen innom Café Ni Muser som ligger vegg i vegg, i den gamle bispeboligen som nå tilhører Trondhjems Kunstforening. Ni Muser har god mat og kaker, fantastiske lokaler og en hyggelig hage med uteservering og utsikt til Nidarosdomen.

Kilder:
Om minnetap og byutvikling, Art Scene Trondheim, 05.01.18

Flåtter, Første rapport om Museum for Kunst og Design, Art Scene Trondheim, 04.03.18

Geisler, TKM, Samlingens historikk (utkast).

Grimelund, Trondhjems kunstforening 1845–1945, 1955.

Vanessa Baird. Foto: Anders Solberg / TKM