Skewed nature. Foto: Ingeborg Annie Lindahl

Aktuell

Nordnorsken gjester Nordland, Troms og Finnmark. Aktuelle visningssteder er:
Alta kunstforening
9.–21. juni

Terminal B / Kirkenes
27. juli–25. august

Harstad kunstforening
31. august–16. september

Vadsø kunstforening
15. oktober–18. november

Mosjøen kunstforening
26. november–17. desember

– Det handler om verdi. Bevaring og ødeleggelse. Noen ganger er hele prosessen, både selve kritt- tegningen og destruksjonen av verket en performance. Dette forklarer kunstner Ingeborg Annie Lindahl som er aktuell i vandreutstillingen Nordnorsken. Der har hun mottatt årets kritikerpris for sitt bidrag «Uforløst».

Det var etter utdanningen ved Kunstakademiet i Tromsø med påfølgende master i Bergen, at Ingeborg startet å arbeide med kalk som konseptuelt materiale og metafor. Men også som symbol på naturens forgjengelighet. Hun utdyper: – Menneskets skjelett er bygget opp av kalk. Alt og alle på jorden er i kontinuerlig endring. Vi kommer fra, og ender opp som mineraler i jordskorpen. Ingenting varer evig.

Kunstneren fra Harstad, har siden hun fullførte utdanningen i 2012, mottatt flere utmerkelser. Hun har stilt ut installasjoner og skulpturer, men det er krittegninger i stort format som virkelig har gjort at Ingeborg har blitt lagt merke til. Hun forteller at det begynte med utrangerte skoletavler og kritt. Aspekter rundt gjenbruk. Utvisking. Hvordan vi forholder oss til endring og prosesser.

Siden har prosjektet utviklet seg. Ingeborg sine storskala temporære kritt-tegninger kan sees på som 1:1 kart av landskapet. Hennes største verk målte 3 x42 meter. Kunstneren reflekterer rundt eget prosjekt: – Ved stor skala skal kunsten oppleves med kroppen. Vårt ønske om å leve i øyeblikket står i kontrast til at tid også ses som en handelsvare. Det handler om ideologi og samfunnskritikk, men også om betrakteren. Valget å være en mottaker av sansinger.

Ingeborg i arbeid. Jakarta, Indonesias nasjonalmuseum.

Annonse

Kunstneren snakker om menneskets forhold til naturen. Paradokset i at mennesket jobber for å bevare enkelte deler av naturen og samtidig ødelegger andre felt: —Menneskets intensjon ved bevaring virker å være grunnet i tanken om å bringe egen art inn i evigheten, samtidig som man ikke tar høyde for en justert ressursbruk.

I dine krittegninger kan man gjenkjenne kjente fjellkjeder som Kebnekaise og Møysalen. Er det naturtro avbildninger du arbeider med?

– Jeg jobber ofte stedsspesifikt. Min metode er å sammenfatte informasjon fra ekskursjoner med min personlige erfaring av stedet.

I noen tegneinstallasjoner blir publikum tvunget til å tre inn på kritt-tavlene som dekker gulvflaten for å kunne oppleve verket. Da vil besøkende gjennom fotavtrykk og slitasje påvirke uttrykket som endrer karakter om du er besøkende nr 1 eller 100. Det vil ikke være umulig å oppleve verket uten å sette spor etter seg.

Denne interaksjon mellom kunsten og betrakteren sammenfaller med tematikken om forholdet mellom natur og menneske.

Forgjengeligheten i Ingeborgs verk gjør inntrykk. Hun har opplevd at publikum gråter når hun tar fram svampen og tørker vekk arbeidet. Hun legger ikke skjul på at destruksjonen kan oppleves brutal, også for kunstneren selv:

– Noen ganger kjenner jeg meg litt som en idrettsutøver i forhold til arbeidsmengden som må gjennomføres i et kort tidsrom, og det å bli vurdert ut fra siste prestasjon. Jeg må ta sats. Gjennomføre.

Bergarten marmor er hovedsakelig bygget opp av kalk fra nedbrutte organismer.

I verket «Uforløst» har Ingeborg valgt et mindre format enn hun vanligvis arbeider med. På en 2 cm tykk og 30 cm bred marmorplate, er motivet risset inn i steinen. Teknikken er inspirert av hellerisning.

Foto: Kjell Ruben Strøm

Light over land. Marmor, graitt, stål. Harstad 2017.

Utstillingen Nordnorsken ,i regi av Bodø Kunstforending, arrangeres i år for 72. gang. Ellen Marie Sæthre-McGuirk, kunstkritiker og førsteamanuensis ved Nord universitet i Bodø, begrunner tildelingen av kritikerprisen til verket «Uforløst» slik:

«- …I en tid hvor deltajerikdommen av hva det betyr å være menneske og ha et erfaringsrikt liv tynnes ut til en overfladisk hinne fordelt på interaktive plattformer, er det en betryggende, dyp stoisk ro over Lindahls Uforløst (2017). Dette relativt lille, lavmælte verket er full av kontraster. Mellom det flyktige og det evige. Mellom marmorens klassiske, estetiske motiver og den utradisjonelle representasjonen av fosteret. Mellom det å være en tegning og det å være en skulptur. Mellom det harde og det myke. I en uuttømmelig dialog med oss som betraktere.»

Tildelingen kom uventet på kunstneren: – Nordnorsken har lenge hatt en viktig posisjon for å løfte og definere kunst i denne regionen. Jeg er litt overveldet over denne anerkjennelsen.

Du har gjort deg bemerket og høstet anerkjennelse. Hvordan oppleves yrket som kunstner?
–Det er givende, men en tøff virkelighet. I dag tjener norske kunstnere stadig mindre, samt har dårlige rettigheter ved sykdom og opptjeningsvilkår for pensjon. Dessverre er det enda slik at kunstnere ofte må være tydelige for å få rettmessig betaling for arbeidet. En gang, da det plutselig ble kluss med honoraret, så visket jeg ut verket på åpningsdagen. Isteden skrev jeg på tavla at jeg forlangte rettmessige arbeidsvilkår. Da gikk prosessen med utbetaling raskt.

Også utlandet har fattet interesse for Ingeborgs forgjengelige krittarbeider. Hun tegnet «Passing Passage» i Jakarta, Indonesias Nasjonalmuseum i 2016. – Jeg er bevisst på hvilke avtrykk jeg etterlater meg miljømessig. Jeg er komfortabel med å ankomme egen utstilling med en pakke kritt i lomma, istedenfor med en trailer full av utstyr.

Passing Passage. Nasjonalmuseet i Indonesia, Jakarta, 2016. Foto: Ingeborg Annie Lindahl

Trafo kunsthall, Asker 2015. Foto: Ingeborg Annie Lindahl.