Alkymisten

Bølerkunstneren. Foto: Bjørn Wad.

I en dunkel hule fylt av edle metaller og giftige gasser tar Morten Krogvolds bilder form. Fra mørkerommet er han kommet, og til mørkerommet skal han vende tilbake. Om et par glass vin.

Drabantbyen Bøler i Oslo er mer litterær enn man skulle tro. Noe av det første man ser, ved Bøler senter, er Fritz Røeds skulptur av Don Quijote. Ridderen av den bedrøvelige skikkelse er Bølers maskot. Krogvold er for så vidt ridder selv, av St. Olavs Orden.

Når man en vakker aprildag går seg vill på jakt etter kunstnerboligen i borettslaget Trolltun, passerer man «skyskraperne» i Bølerlia der Tove Nilsen vokste opp, og som ga støtet til hennes romangjennombrudd. Tove og Morten er bestevenner, viser det seg.

Hjemme hos ham selv i atelier-rekkehuset, en halv kilometer derfra: En bokhylle så bred og så stinn av tunge kunstbøker og lødig litteratur at døtrene måtte spesialbygge den til ham. Den bærer flere tonn. En annen hylle er full av fossiler og dyrekranier. Et mammutbein ligger og slenger. I løpet av samtalen henter han frem et par fossiler for å illustrere hva han mener med «urformer» — de er blitt til 360 millioner år før homo sapiens reflekterte over former og prøvde å gjenskape dem. Verden har vært der hele tiden, den venter bare på å bli sett.

Folk mener mangt om Krogvold. Men jeg har ennå ikke hørt noen bestride at han er en ekte entusiast, og at denne entusiasmen smitter. Fyren er et festfyrverkeri. Han kan lage gull av gråstein; hundrevis av mennesker har sett lyset på Krogvolds regelmessige weekend-workshops gjennom mange år. I hvert fall der og da har de trodd at de kunne ta bilder.

Så vi gjør et fem minutters eksperiment. Her får han en ekte fotoidiot å bryne seg på. Jeg fotograferer Morten med hans mobilkamera, som er bedre enn mitt, og prøver å motta regi. Teknologien stiller skarpt av seg selv. Det er en begynnelse. Jeg tar et par blasse og tafatte ting før Morten kommenterer at lyset er kjedelig, og at motivet — altså han — har for mye konkurranse. Jeg får med for mye rot rundt.

Skifter posisjon, lyset blir mye bedre. Går tettere på. Så oppdager jeg at han er lettere å fotografere med briller, og ber ham beholde dem på. Resultatet kan nesten publiseres.

Noe fruktfat er han ikke. Pushwagner sa en gang at han hadde glede av å tegne Krogvold fordi han var så stygg — en historie modellen gjenforteller med fryd.

Kon-Tiki Island 2003.

I mai blir Krogvold ekte sekstiåtter. Sekstiåtterne som politisk fenomen betraktet han fra øyekroken, som noe kuriøst og rart. Han er typen som kan mer om Trojas fall enn om Saigons. Etter at han ikke fikk til kjærligheten, som han kaller det, har han holdt seg her på Bøler, hvor han har utviklet snodige ungkarsvaner. Hver kveld leser han et dikt eller to før han sovner. Men først har han ført dagbok, en rekke velfingrede skinnbind der dagens kjensgjerninger skal inn. Osten vi spiser, vinen vi drikker, hva vi snakker om.

Mannen er like travel som alltid. Morgenen etter skal han til Riga for å overvåke trykkingen av en fotobok. Så skal det ut enda en fotobok, der Krogvold portretterer andre fotografer (deriblant noen av sine største forbilder). Så følger en stor, retrospektiv utstilling på Haugar Kunstmuseum som åpner i mai. Utstillingen skal henge hele sommeren og omfatter mellom 90 og 100 bilder, fra bittesmå til kjempestore motiver.

Retrospektiv — da skal det vel handle om hele livet ditt, da? Hvordan begynte dette?

– Jeg jukser nok litt med denne «retrospektiv»-ideen, tilstår Krogvold. — Går faktisk med planer om å vise veldig mye av det jeg har gjort de siste fire–fem årene. Men mange av de klassiske portrettene mine også. Hvis jeg skulle vært helt retrospektiv, ville det tatt fryktelig mye tid, og jeg måtte ha hatt begge etasjene. Nei, det der får vi utsette til jeg dauer.

– Men det begynte med at jeg var så griseheldig å bli syk. Jeg var syv år og klarte ikke å gå. Det er noe som heter Calvé-Legg-Perthes sykdom, der hypofysen ikke gir næring til hofteskålen. Nå tar de det med operasjon, men jeg måtte ligge vekselsvis hjemme og på sykehus i tre år. Det var selvsagt jævlig der og da, og jeg ble skoletaper av det. Jeg lærte ikke å lese før jeg var ti år, men fikk en form for utdannelse likevel fordi jeg hørte på radio med høretelefoner om kvelden. Det var dengang NRK var en kulturinstitusjon. Da var det foredrag av Jens Bjørneboe, Francis Bull, Aksel Sandemose, sånne typer … jeg skjønte selvsagt ikke alt de sa, men jeg fikk en sterk fornemmelse av at det fantes en stor verden der ute, noe voldsomt og viktig, primært i litteraturen.

Krogvold har respekt og beundring for de som får til noe. Prisen er en veldig namedropping — en to timer lang samtale, som den vi har, kunne utmerket ha vært utstyrt med personregister. Men disse sitatene og anekdotene skal alltid et sted, de illustrerer poenger han mener andre får frem bedre enn han selv.

Var det et spesielt fotografi, eller en bildeserie, som fikk avgjørende betydning for deg?

– Ja, for så vidt. Det skjedde på sykehuset da jeg var ni–ti år. Et bilde som heter «Sara» av en fotograf som het Roman Vishniac. Mor og far var ikke utpreget intellektuelle, men det merkelige er at de holdt Life Magazine, som publiserte noen av verdens beste fotografer. Så der oppdaget jeg bildet, som er tatt blant østeuropeiske jøder i 1938. Historien er at denne lille jenta ikke kan gå ut, og øynene hennes begynner å bli ødelagt, men faren har malt blomster på veggen slik at hun skal ha noe pent å se på.

– Antakelig gjorde dette et ekstra sterkt inntrykk på meg fordi jeg ikke kunne lese, men levde meg så inn i historien slik jeg fikk den fortalt. Blikket hennes naglet meg fast. Det var en form for identifikasjon der, selv om denne jenta selvfølgelig hadde det mye verre enn meg. Jeg pleier alltid å vise det bildet når jeg holder seminarer.

De to storebrødrene, hvorav den ene er en legendarisk fluefisker («Han er mye mer berømt utenfor Oslo enn jeg er,» sier Morten), var fotointeresserte. Minstemann fikk prøve seg på mørkerommet, dit han greide å kreke seg etter hvert. Morten lærte seg også å spille fiolin, men la den i etuiet for godt som tenåring, da det gikk opp for ham at tidens melodi tilhørte Beatles og Stones.

Faren hadde fått sine karrieredrømmer knust i de harde trettiåra, og fryktet at sønnen skulle «havne under broene» eller maksimalt bli gatefeier. Han ble sendt til Otto Treiders Handelsskole, der det tok noen uker å fastslå at han ikke hadde et mikrogram merkantil begavelse i knotten.

Men norgeshistorien tok en lykkeligere vending. Velstanden kom, og full sysselsetting hvor udugelig man enn måtte være. Nitten år gammel fikk Morten jobb som fotoassistent i Statens filmsentral, som var forløperen til Norsk Filminstitutt. Der het sjefen hans Svein Kojan, en mann Morten skildrer som et unikum, en som burde vært blant landets største kulturpersonligheter. Et av prosjektene til filmsentralen var en serie stillsfotografier med norsk kunst, etter hvert også dokumentarfilmer. De reiste landet rundt for å dokumentere kunst og arkitektur, og Morten møtte mange av kunstnerne. I dag er de legender.

I denne jobben fikk Krogvold noe som kan ligne en kunstutdannelse, med lønn etter statens regulativ! Han beskriver hvordan det var å hente ned Munch-malerier, ta på dem, lyssette dem ordentlig, få en følelse av hvordan de var laget. Et Henry Moore-bilde som henger på veggen her, fikk han i gave av Moore etter å ha avbildet hans skulpturer. Kunsthistorikere og konservatorer snakket villig vekk om verkene, når ikke den kunnskapsrike Kojan gjorde det selv. Morten dro hjem og leste videre på egen hånd. Jobben utvidet seg til å fylle 24 timer i døgnet.

Krogvold utviklet et spesielt nært forhold til én av disse kunstnerne: multikunstneren Carl Nesjar. Han var maler, grafiker, skulptør, fotograf, filmskaper og oppfinner av nye teknikker. Han bodde her på Trolltun. De var naboer og venner til Nesjar døde i 2015. Nesjar, som hadde samarbeidet med Pablo Picasso på 1950- og 60-tallet, etterutdannet Morten til en særegen blanding av lekenhet og strenghet.

– Carl slo hardt ned på alt som lignet fiksfakseri og showoff, sier Krogvold. — Dra det ned, sa han, vær stringent, ikke vær moteriktig, ikke bruk effekter.

Hva er det igjen da?

– Da kommer vi inn på hva det er å være kunstner. Arne Nordheim hadde et svar på det. Han sa — og jeg tror det er et sitat fra Paul Hindemith — «en kunstner er en person som i en periode i livet, når han er mottakelig for slikt, går ute en høstnatt i steinmørket og øsregnet, og plutselig flerrer lyset opp i et landskap. Det landskapet går inn på netthinnen, og mot det landskapet er du alltid trofast.» Der kommer klangen din. Og så er det om å gjøre å stå for den, selv om vindene rundt skifter.

Carl Nesjar var en nær venn og nabo av Krogvold. Her et portrett fra 2006.

Den krogvoldske klangen lot seg først høre i portrettene. Da Jens Bjørneboe døde i 1976, slo det Morten at han aldri hadde sett et virkelig godt fotografi av ham. Det måtte ikke skje igjen! Så han dristet seg til å skrive et brev til Helge Ingstad — eventyrer, forfatter og pelsjeger, og hauggammel allerede da. Han la ved frankert returkonvolutt, som en autografsamler. «Selvsagt!» svarte Ingstad, og resultatet ble bra. De brukte lang tid på bildet. Så sendte han det samme brevet til Harald Sæverud, Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas, og Krogvolds første store prosjekt var i gang. Portretter solgte 10 000 eksemplarer i bokform, som attpåtil var den dyreste boka i handelen det året den kom ut (1983).

Du var med den gangen fotografi ennå ikke helt var anerkjent som kunstform i Norge. Nå er ting annerledes. Hvordan opplever du hva som har skjedd på disse årene?

— Jeg tror det var bedre den gangen. Dette er jeg veldig engasjert i, så jeg må prøve å formulere meg riktig … det ligger et digert spørsmålstegn her. Jeg tror at de som er 50–60 år og eldre gjør mer dyptloddende arbeid, mens de yngre har et mye høyere teknisk mesterskap. Men de er også mer like hverandre. Da jeg fotograferte komponisten Krzystof Penderecki for noen år siden, spurte jeg om han hadde fått øye på noen ny Mozart der ute, eller en ny Miles Davis. Det han svarte, var at slik folk satt foran computerne sine, med hele verden under fingertuppene, ble det ufattelig vanskelig å være original. Jeg tror det er riktig. Jeg har hatt fotostudenter fra Bangladesh og Sør-Afrika, og bildene deres ser mer og mer ut som om de kommer fra New York. For 15 år siden var det ikke blitt helt slik ennå. De ser for mye bilder, og man lærer ikke å svømme ved å lese om svømming på nettet. Det er noe man må gjøre.

– Hvis jeg ikke tar feil, vil jeg si at det var flere originale stemmer på den utstillingen på Høvikodden i 1979, Fotografi her og nå, enn det ville vært hvis man skulle samlet noe tilsvarende i dag.

Husker du hvem som var med på utstillingen?

– Ja, det var Dag Alveng, Tom Sandberg, Kåre Kivijärvi, Morten Løberg … ja, og meg, da. Jeg sier ikke at alle var så veldig gode, men de hadde et veldig genuint uttrykk. Man så med én gang hvem som hadde tatt bildet. En tilsvarende utstilling i dag kunne like gjerne hengt i Berlin eller Tokyo; det er blitt likere. Dette vet du sikkert mer om enn meg, men jeg lurer på om ikke noe av det samme er tilfellet med pop/rockmusikk. Jeg håper for all del ikke dette høres ut som gammelmannsprat …

Det handler muligens om at det var et stort felt som lå åpent, som ventet på å fylles?

– Ja. Nå er det trangere. Og som vi akkurat har sett, å få til et teknisk noenlunde brukbart bilde er noe nesten alle kan klare med dagens teknologi. For 30 år siden slet vi virkelig med det.

Hehe! – for ikke så lenge siden var jeg i Peterskirken. Og av alle de tusenvis av mennesker som var der, var en fotografkollega og jeg de eneste som ikke tok bilder. Folk tar bilder istedenfor å se, vet du. Det er blitt en sykdom.

Krakow, Polen, 2009.

Du står fremdeles i mørkerom, hvorfor gjør du det?

– Det fins flere svar på det. For det første, hvis du kjøper et bilde av meg, så vil det ifølge Kodak i Rochester vare i flere tusen år. Det er akkurat de samme materialene i det — cellulose, sølv og så videre — som i de egyptiske papyrusene som har ligget i tre til fire tusen år.

Mens bildet jeg tok av deg kanskje ikke vil overleve neste systemoppgradering fra Android?

– Nettopp. Og for det andre: Det er fysisk og mentalt utfordrende arbeid. Ikke to av mine bilder kan noensinne bli like. Man har et begrenset tidsrom å lage et bilde på, tusen tilfeldigheter spiller inn, og det krever veldig konsentrasjon. Det er kostbart å gjøre feil.

– Jeg får stor anledning til å reflektere over det analoge og det digitale når jeg lager bøker. Da skal papirkopiene skannes, og vi må bruke photoshop her og der for å få bildene til å ligne på det jeg leverte. Det er fortsatt en umulighet, overgangene er helt annerledes. Jeg blir altså 68 år nå, og skal være veldig fornøyd hvis jeg får se en digitalprint toppe en analogprint i min levetid.

Når du leverer en kopi som til utstillingen på Haugar, hvor mange timer eller hvor mange forsøk har du brukt på den?

– Noen klarer jeg på tre timer, noen tar sju timer. Det som virkelig er vanskelig og tidkrevende, er varmtoning. Da er det knust gullklorid som etses inn i sølvet. Så stinker det over hele huset; det var derfor det var så kaldt her da du kom. Hvis jeg ikke treffer, kan det fort bli tre arbeidsdager til.

Forstår jeg dette riktig — du skal temme lyset når du tar bildet. Og så skal du temme det enda en gang?

– Ja. Eller kanskje jeg prøver å kontrollere lyset når jeg tar det, og så aktivisere det igjen i mørkerommet. På jegerspråket: Der ute slakter jeg dyret, og så tilbereder jeg det i mørkerommet. Og helst litt dristigere enn ved å følge Schønberg Erkens kokebok slavisk. Uansett, fast food blir det aldri, noe som alltid er en ørliten fare med det digitale, hvor fantastiske mulighetene ellers måtte være. For de er virkelig det. Men ikke for meg. Jeg er en slow photographer.

Krogvold er en sterk profil innenfor norsk fotografi. Hans lidenskap for det analoge fotografiet og mørkeromsarbeidet skaper grunntonen i hans melankolske og innsiktsfulle blikk på menneskets eksistens i verden. Han har gjennom sine utallige workshops og sin karismatiske formidlingsevne fått tusenvis av deltagere til å bli interessert i det fotografiske mediet. Foto: Bjørn Wad.