Fasade av Bård Breivik. Foto: Hilde Fauskerud
Lillehammer Kunstmuseum er Norges mini-nasjonalgalleri ved Mjøsa. Museet har en sterk samling av norsk kunst – hovedsakelig maleri – fra ca. 1825 til i dag. Hvert år arrangeres flere spesialutstillinger. Lillehammer, en liten by med 28 000 innbyggere, har skapt et museum med stor betydning for norsk kunst- og kulturliv. Museets samlinger, utstillinger, arkitektur og kunsthage gjør museet til en destinasjon som er verdt en egen reise.
Bakgrunn
Kunstnere har kretset om Lillehammer siden 1880-tallet. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde byen både en kunstnerkoloni og kunstsamlere.
I 1921 skjenket forretningsmannen Einar Lunde 95 malerier og 25 tegninger til Lillehammer by. Maleriene og tegningene var fra hans private samling av Lillehammer-malere og norsk samtidskunst. Lunde mente at «bildene kunde danne grunnstammen i en vordende malerisamling for Lillehammer by» (Mæle, 1992, 13). Samlingen ble installert i Hammergården ved Lillehammer kirke, og åpnet for publikum den 16. juli 1927.
I 1958 donerte kunsthandler Oscar Johannessen og hans kone 116 malerier fra deres samling av attenhundretallskunst. Johannessens donasjon var betinget. Maleriene måtte forbli samlet og vises samlet. Dermed måtte det bygges et nytt visningssted. Byen trengte en ny kino, og det ble bestemt at malerisamlingen skulle samlokaliseres med kinoen. Et nytt bygg ble prosjektert på nordenden av Stortorget. Nybygget i naturbetong, tegnet av Erling Viksjø, sto klart i 1963.
I 1988 ble Lillehammer tildelt De olympiske vinterleker 1994. En viktig komponent i Lillehammers OL-søknad var fokuset på kultur, derunder billedkunst. Nå skulle det satses, og i 1990 ble det vedtatt at et nytt bygg skulle oppføres, samt ombygging av de eksisterende museumslokalene. Det nyetablerte firmaet Snøhetta arkitektur og landskap vant oppdraget, og Lillehammer museum var Snøhettas første store offentlige bygg. Museet sto klart i 1992. 1. april 1994, etter De olympiske leker, ble Lillehammer bys malerisamling en privat stiftelse, som tok navnet Lillehammer Kunstmuseum.
I 2008 gav gallerist Jon Dobloug museet nærmere 100 malerier og en rekke papirarbeider (totalt 159 verk) fra sin private samling. Samlingen dekker perioden 1950–2000 og inneholder verker av 19 ulike kunstnere. Dermed utfyller den Lunde og Johannessens donasjoner.
Den 1. april 2018 ble Lillehammer Kunstmuseum slått sammen med Stiftelsen Lillehammer museum, men har beholdt sitt navn.
Arkitektur
Museets arkitektur består av tre hovedelementer: Viksjø-bygget fra 1963, Snøhettas nybygg fra 1992 og skulptøren Bård Breiviks kunsthage fra 1992. Viksjø-bygget fikk et nytt tilbygg i 2016, utformet av Snøhetta i samarbeid Bård Breivik – sistnevnte var ansvarlig for den skulpturale og spektakulære fasaden.
I Lillehammer Kunstmuseum møtes Viksjøs brutale funksjonalisme og Snøhettas «nye nordiske humanisme». Erling Viksjø var en av norsk modernismes fremste arkitekter – han var ansvarlig for blant annet Høyblokken (1946–1959) og den rivningstruede Y-blokken (1956–1970) i regjeringskvartalet i Oslo. Det er i dag delte meninger om Viksjøs estetikk og betongbrutalisme, men Snøhetta har vist respekt for Viksjøs arkitektur. Snøhettas nybygg konkurrerer ikke, og istedenfor å rive eller skjule har de lagt nybygget tett inntil Viksjø-bygningen. Det nye og det gamle bygget bindes sammen med en bro, og mellom byggene og under broen ligger Bård Breiviks kunsthage som et forbindelsesledd med en selvstendig og tydelig karakter. Hagen er synlig fra store deler av Snøhetta-bygget, og den gir kunsten inne i museumssalene et utvendig, visuelt pusterom.
Snøhetta-bygget forholder seg både til byen og den omliggende naturen. Museet er plassert på nordvestenden av byens stortorg, og ved å markere en tydelig endevegg til torget har det også skapt et nytt og definert byrom. Bygget ligger lavt i terrenget og har en bølgende fasade, som et ekko av Lillehammers bølgende åser eller en av himmelens kjempeskyer. Fasaden er laget av lerketre, noe som er uvanlig for et monumentalbygg og ganske utenkelig for et museumsbygg – særlig i 1992 da museet sto ferdig. Materialvalget knytter an til norsk folkelig bygningskultur. Dette er et museum av folket, for folket – usnobbete og demokratisk. Her inviteres du inn.
Bygningen er vendt mot Stortorget, og den bølgende fasaden flyter oppå en glasskropp som rommer en foajé på bakkeplan. Foajéen er et stort og luftig areal der resepsjonen, museumsbutikken og kaféen glir sammen innenfor rammen av glass. Hovedinngangen er neddempet; det er en svingdør som så vidt er markert i glassfasaden mot torget. Bygningen har ikke monumentale innganger eller trapper som annonserer finkultur og inngir ærefrykt, som på mange andre museer. Du kommer inn i Snøhetta-delens første utstillingssal ved å smette gjennom en åpning som er gjemt under foajéens hovedtrapp. Denne trappen er nokså anonym sammenlignet med dem du møter i andre museer, eksempelvis Nasjonalgalleriet i Oslo.
Foajéen er et sted der folk kan drifte inn og ut hele dagen om de vil. Dørterskelen er lav, for her er skiferen ute på fortauet den samme som inne i foajéen. Fra kaféen ser du Bård Breiviks kunsthage, Kirkegata og torget. De store glassveggene visker ut skillet mellom by og museum, mellom hverdag og høykultur. Bygget er tilgjengelig og avvæpnende; det inviterer deg inn på kaffe og en prat, og vips – så er du på museum og på vei inn i samlingene.
Samlingen
Museets samling består av 1450 arbeider, hvorav om lag 200 hovedverk er permanent utstilt. Samlingen representerer et tverrsnitt av norsk maleri fra ca. 1825 til i dag. Museet har også noe skulptur, tegninger, fotografi og kunstindustri. Kjernen i samlingen er de tre private donasjonene fra Lunde (1921), Johannessen (1958) og Dobloug (2008). Museet har mottatt flere andre gaver, og arbeider kontinuerlig med å skaffe nye kunstverk til samlingen.
Det nyeste verket i museets samling er Harriet Backers Barnedåp i Stange kirke (1899), overrakt 23. april 2018 som en gave fra Sparebankstiftelsen DnB. Maleriet er et av Backers hovedverker.
Harriet Backer, Barnedåp i Stange kirke, 1899.
Planlegg besøket
Museet har en overkommelig størrelse, og du rekker å se det meste på to timer. Har du dårlig tid, bør du velge om du vil se de faste samlingene eller den pågående utstillingen. Den faste samlingen er installert i Viksjø-bygget (inklusive 2016-tilbygget), og skiftende utstillinger vises i de store utstillingssalene i Snøhetta-delen.
Om du vil se de faste samlingene først og deretter spesialutstillingen, foreslår vi følgende rute: Gå inn i garderoben, ta heisen helt opp. Nå står du inne i museets aller nyeste del – Snøhetta-tilbygget med Breiviks fasade fra 2016. Bygget er oppsiktsvekkende fra utsiden, men funksjonelt og utstillingsvennlig innvendig.
Museet har en stor samling av Jakob Weidemanns (1923–2001) arbeider, og denne nye salen er viet hans malerier fra perioden 1945 til tidlig 1960-tall. Her finner du også verker av hans samtidige: Gunnar S. Gundersen, Knut Rumohr, Arnold Haukeland og Ludvig Eikaas. Går du en trapp ned, ser du malerier fra Weidemanns sene periode, 1972–87. Det er disse «skogbunnbildene» de fleste forbinder med Weidemann.
I forlengelsen av salen med Weidemanns senere bilder er det en mindre sal som brukes til små «mini-utstillinger». Her vises et utvalg fra samlingen i kortere perioder. Utstillingsformen er uformell, og det produseres ikke katalog og holdes ikke åpninger. For museumsgjestene er dette en god måte å bli kjent med samlingen, og et godt insentiv til å besøke museet regelmessig.
Når du beveger deg videre inn i samlingen, er du over i Viksjø-bygget. Her henger nasjonalromantikere som J.C. Dahl, Adolph Tidemand, Hans Gude, Thomas Fearnley, Lars Hertervig og Johan Fredrick Eckersberg. Realisme og nyromantikk er representert ved Frits Thaulow, Christian Krohg, Erik Werenskiold, Harriet Backer, Kitty Kielland, Hans Heyerdahl, Eilif Peterssen og Christian Skredsvig. Museet har også et bredt utvalg av Lillehammer-malere og en rekke tidlige 1900-tallsmodernister som Thorvald Erichsen, Oluf Wold Torne og Rudolph Thygesen. Samlingen har også Matisse-elever og sentrale norske 1930- og 40-tallsmalere.
Museet har fire Munch-malerier – tre av dem er fra før Munch ble typisk Munch. Det mest interessante blant disse er Vrengen landhandel (1888), hvis koloritt, penselstrøk og psykologisering av motivet peker fremover.
Gå ikke glipp av museets Frits Thaulow-samling. Slik den er montert er det lett å la seg fascinere, sammen med Thaulow, over hva som skjer når lys treffer vann. Se også Eilif Peterssens fantastiske Judas Iskariot (1877).
Studer Hans Heyerdahls Jordbærpiken (1887). Bildet er en folkelig favoritt som du sikkert har sett på et bursdagskort eller tre. Noen opplever motivet som søtladent. Se likevel på originalen og legg merke til bruken av vannfarger. Det er få som behersker akvarell og gouache på dette nivået.
Når du er fremme ved broen fra Viksjø-bygget over til Snøhetta-bygget, kan det passe med kaffe eller lunsj før du ser den midlertidige utstillingen i museets nyere del. Kast uansett blikket ut over kunsthagen før du går videre.
Hans Heyerdahl, Jordbærpiken, 1887.
Frits Thaulow, Iskjøring, 1884.
Kunsthagen
Bård Breiviks kunsthage har skulpturer av skifer og granitt, og innslag av rennende vann. Her møtes elementene: Steinen er hard og voldsom, men rolig, stille og evig – i motsetning til vannet, som er mykt, rislende og i stadig bevegelse. Steinen forblir, mens vannet fornyer, befrukter eller forsvinner. I kunsthagen er det en rolig og meditativ stemning, som kunne ha vært forsterket med mer beplanting. Kanskje med norske vekster i en japansk hagestil?
Bård Breiviks fasade på nybygget fra 2016 har blitt en viktig del av kunsthagen og et nytt landemerke for Lillehammer. Arbeidet heter Kometen, og Breiviks bærende skulpturelle idé er en komets ferd gjennom verdensrommet. Fasaden er designet av Breivik i samarbeid med Snøhetta, modellert ved hjelp av datamaskin og laget av hånddrevet, rustfritt stål. Stålarbeidet ble utført i Kina før stålplatene ble sendt til Norge og oppført på Lillehammer.
Utstillinger
I løpet av et år vises 4–5 spesialutstillinger i museets nyere del. Den nye Snøhetta-delen har både skrå og buede utstillingsvegger. Dette er uvanlig på et museum, og utfordrende når utstillinger skal monteres. Når arkitekturen hevder seg på denne måten, kan den overdøve kunsten, men samspillet mellom arkitektur og malerier fungerte svært bra på museets siste store utstilling (Fri Luft: Kitty Kielland,18.11.17–29.04.18). Da var veggene malt i en dyp, nøytral gråfarge som lot malerienes lys og farger tre frem. De buede veggene (særlig på museets bakkeplan) omfavnet betrakteren, og arkitekturen gav rom for en intim og konsentrert opplevelse av kunsten.
Årets museum
I 2008 ble Lillehammer Kunstmuseum kåret til Årets museum. Juryens begrunnelse var den høye kvaliteten på utstillingene av historisk kunst og samtidskunst, utgivelsene av forskningsbaserte og formidlingsorienterte publikasjoner (bøker og kataloger) samt museets formidlingsaktiviteter. Hele den faste samlingen er dessuten restaurert.
Museet har undervisning fra barnehage- til universitetsnivå, og stadige tilbud for et allment, voksent publikum. Da det nye tilbygget ble innviet i 2016, fikk museet også et eget verksted der barn og unge selv kan få skape.
Kilder:
– Hoff (red.), Jon Doblougs Samling, 2009
– Hoff, Oftedal, Utne Mellom Jord og Himmel, 2011
– Mæhle, Lillehammer bys malerisamling (katalog), 1992
– Utne (red.), Høydepunkt, 2011
– www.lillehammerartmuseum.com
Bård Breiviks Kunsthage. Foto: Hilde Fauskerud