Alle snakker om museet

Dag Erik Elgin Balance of Painters, 2011-2012, Langaardsalen, Nasjonalgalleriet, Kunstnerens eie.

Som så mye annet, betyr denne intervensjonen til Dag Erik Elgin omtrent så mye som du vil den skal bety. Jeg vil tro den kommer til å være direkte viktig, med aha-opplevelser og det hele, for noen, liksom jeg er helt sikker på at enda flere helt vil overse den. Atter noen vil garantert avskrive hele greia som ikke-kommuniserende, ugjennomtrengelig og noe som går langt over hodet på folk flest. Men, mine beskjedne notater går omtrent sånn: Man kan ha innvendinger mot at det som her presenteres som en utstilling i utstillingen – rent faktisk Nasjonalgalleriets samlingsutstilling Livets dans – til tider kan være vanskelig å oppdage, og jeg mistenker også sterkt at jeg ikke har fått med meg alt, enda jeg målbevisst har gått rundt og søkt etter det som en hauk – noe man vel kan gå ut fra at de færreste gidder. Man kan også med en viss rett si at det er en særdeles godt opptråkket sti Elgin er ute og går på her. Det å blåse opp størrelsen på den lille faktaruten med kunstner, tittel og årstall som gjerne er å finne diskret plassert ved siden av et maleri, og så la den angi et spesifikt arbeid som ikke er tilstede i lokalet, og plassere den mellom to andre arbeider, som et hint om en parallell virkelighet, eller muligheten for en helt annen utstilling, er nesten å regne som en institusjonskritisk klisjé. Variasjoner av dette grepet er forsiktig sagt blitt foretatt noen ganger før, og var direkte plagsomt frekvent for 25 år siden. På den andre siden funker det, og det skal ikke mer til enn at du vet at dette foregår for å intensifiere forholdet til utstillingen som er valgt som arena for det. Det griper også direkte inn i selve maskineriet for institusjonen, og åpner for spørsmål rundt et museums funksjon, hva det kan og burde være, og selvsagt hvordan utvalget foregår. Det problematiserer også hva et kunstmuseum faktisk er, siden kunstverkene utgjør komponentene i kolossens DNA. Det som står på lageret er institusjonens identitet, og gitt at et viktig arbeid forsvinner og et annet kommer til – selv om det som her bare er presentert som en idé, representert av tittel, kunstner og årstall – forandres temperaturen i rommene. Dette foregår jo hele tiden, men da er det gjerne mer umerkelig. I en forlengelse av dette perspektivet som anlegges kan man gjerne gi et øyeblikk til å tenke over muligheten for det som fremstår som ytterste konsekvens: et museum for museene, og et arkiv for arkivene – der også det som er blitt borte ligger registrert for all fremtid, og hver eneste interaktivitet er blitt notert. Pussig nok møtte jeg Sune Nordgren på åpningen – mannen som var den første til å destabilisere Nasjonalgalleriet, med en i sin tid særdeles omdiskutert hengning av kunstverk. Det er selvsagt tilfeldig, men det er litt for god timing til å være tilfeldig likevel.