En lang natts reise mot dag

Foto: Ole Johan Moe

Når Julian Blaue og Edy Poppy anmelder seg selv for strukturell vold på Sørlandets Kunstmuseum, kan ingen føle seg trygge.

Bakgrunn
Denne performancen er den første i en performancerekke som tar utgangspunkt i et overfall og ran som paret og deres lille sønn Béla ble utsatt for i Rio de Janeiro på julaften 2015, og som la grunnlaget for Julian Blaues doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder. Kunstnerparets hovedtese er at de selv er medansvarlige for overfallet de ble utsatt for, fordi de i kraft av sin posisjon som hvite middelklassemennesker per se er utøvere av strukturell vold mot fattige og underpriviligerte. Den aktuelle performanceodysseen skal fortsette gjennom Europa og ende i Rio der Blaue og Poppy forsøker å få dem som ranet dem i tale, og om mulig la dem delta som vitner i den endelige rettsaksperformancen som vil finne sted i Kristiansand/Oslo i slutten av 2020.

Performance
Det første som møter oss i det nakne rommet er rekvisittene på gulvet: Kunstmagasinet Experimental Emerging Art, ukeavisen Ny Tid, en ring, panamahatt, slips, skjorte, hvitt belte, sorte sko, hårbørste, sminkepung, perlekjede, gullsandaler, rødt belte, blomstrete «kolonikjole». En stor rød koffert som bærer inskripsjonen:

«Brannbilgallerianmeldelseskontorets Etterforskningsreisekoffert»
Deretter rød tape, rød notatbok med inskripsjonen «Brannbilgallerianmeldelseskontorets protokoll»
En stor plate med tittelen: «Lovverk mot strukturell vold»
En hammer og en treplate
Ved siden av alt dette: Julian Blaue og Edy Poppy, ikledd hvite, nøytrale klær.

Foto: Ole Johan Moe

Etter Blaues introduksjon begynner Poppy å fortelle deres historie som blir akkompagnert av autentiske fotografier: Den lille familien som på den tiden hendelsen fant sted besto av tre personer: Blaue, Poppy og deres lille sønn Béla. De befinner seg i millionbyen Rio de Janeiro, og det er julaften. De bestemmer seg for å feire høytiden ved overklasseinnsjøen Lagoa. For å komme dit må de krysse en stor motorvei og deretter følge en liten grusvei i mørket. Edy er redd, hun vil gå tilbake. Men Julian pusher på. De er snart der. Og de kommer dit, der de skåler lykkelige med sjampagne og nyter den spektakulære utsikten med et stort, lysende juletre og de tre berømte fjelltoppene i bakgrunnen. På toppen av fjellet Corcovado står den ikoniske Cristo Redentor, verdens største statue av Jesus i Art Deco, og holder sin velsignende hånd over millionbyen. Alt virker lyst, lovende og vakkert. Men på veien hjem skjer det som endrer alt. Den lille familien blir overfalt av to ranere med en stor kniv. De blir presset inn i et hjørne, og barnevognen triller av gårde som i en sakte film. Julian og Edy må gi fra seg alt de eier. De slipper alle tre unna med livet i behold, men noe har som kunstnerparet beskriver det dødd inne i dem. Og noe nytt har våknet. En sosial bevissthet som ikke var der i så sterk grad før: «Etter denne voldelige erfaringen forstod vi noe om verdens fattigdom. Noe om de voldelige strukturene.» Blaue og Poppy kaller dette en vekkelseserfaring: «Vår uskyld døde ved Lagoa den julaftenen i 2015.» Uskylden døde, og den sosiale bevisstheten våknet i mye sterkere grad.

Og det er altså denne voldelige erfaringen som gjør at Blaue og Poppy har besluttet å anmelde seg selv for strukturell vold. Begrepet ble introdusert av Johan Galtung i 1969, og beskriver en form for vold hvor sosiale strukturer eller sosiale institusjoner hindrer mennesker i å oppfylle grunnleggende behov. Da det norske rettssystemet ikke vil ta imot en slik anmeldelse, vil Blaue og Poppy foreta selvanmeldelsen innenfor kunstens kontekst. Således snur de skyldspørsmålet på hodet, og hevder at de selv er medskyldige i ranet på seg selv. De er skyldige fordi de, som alle privilegerte, opprettholder og profiterer på strukturer som gjør at andre er underpriviligerte. Kanskje kan man med Kierkegaard si at kunstnerparet har nådd et videre stadium etter den voldelige ranserfaringen, de har beveget seg fra det estetiske stadiet til det etiske. Blaue og Poppy skaper to performative rom ved hjelp av rød gaffatape. Det ene rommet kaller de refleksjonsrommet, her gjelder bare den nåværende norske lovgivningen, i det andre rommet skal en ny rettsorden gjelde. Helt konkret. En ny rettsorden for et nytt samfunn med en lov mot strukturell vold, i motsetning til dagens globale kapitalisme, der den ikke kan straffes.

Tre slag
For å skape et bilde og et overblikk over forhistorien, det voldelige klimakset ved Lagoa og hendelsene som fulgte lager Blaue og Poppy et regnskap som munner ut i tre slag. Regnskapet gjøres opp ved hjelp av såkalte ulykkespoeng, lykkespoeng, penger og likes. Det første slaget betegner den generelle strukturelle voldsutøvelsen som privilegerte utøver mot underpriviligerte, for eksempel kunstnerparet indirekte mot fattige fra Rio. Dette fører til at underklassen utøver vold mot middel- og overklassen, eksempelvis når Blaue og Poppy blir ranet julen 2015, som er ensbetydende med slag nummer to. Blaue og Poppy ble svært ulykkelige da de holdt på å miste seg selv, den andre og barnet som konsekvens av dette «andre slaget». Sammen med en ødelagt jul så resulterer det i hele 6590 ulykkespoeng. Men totalt sett så ender ranerne Gomes og Santos (navnene til ranerne står i politirapporten) opp med mindre penger og flere ulykkespoeng enn Blaue og Poppy. Kunstnerne vant til syvende og sist på den tragiske hendelsen. For den er kjernen i parets prosjekter i årene etter: Blaue både skriver om overfallet og begynner en PhD, der kveldens performance inngår, med historien som omdreiningspunkt. Paradoksalt nok fører altså overfallet til fast inntekt for Blaue som lykkelig stipendiat ved Universitetet i Agder, inntekt fra artikler i blant annet Ny Tid om overfallet og prosjektet, samt likes på Facebook for Blaue når han blir coverboy i magasinet Experimental Emerging Art, der han får publisert essayet «Structural violence as art». Ulykkespoengene synker og lykkespoengene stiger i tiden etter julen 2015. For Gomes og Santos er det motsatt. De var i utgangspunktet som fattige i en uheldig situasjon og taper utbyttet av ranet allerede rett etterpå da politiet får tak i dem, fordi de har sett hendelsen på overvåkningskamera. I tillegg må de sitte i fengsel, ifølge politiet sannsynligvis i to år. Dette vil resultere i tapt arbeidsinntekt og sannsynligvis tapt annerkjennelse, som i det performative regnskapet kommer til syne i dislikes. Regnskapet viser at Blaue og Poppy overlegent vinner to av til sammen tre slag. Det feires umiddelbart med sjampagne. Publikum får bli med på festen. Vi drikker, stråler og skåler. En skamfull feiring av vår totale overlegenhet.

Foto: Ole Johan Moe

En ny rettsorden fundamenteres
Men så er oppgjørets time kommet. Gomes og Santos hadde aldri egentlig en sjanse, så loven må endres for å skape rom for rettferdighet. På gammeltestamentlig vis manifesteres den fysisk på en stor treplate: «Lovverk mot strukturell vold.» Loven fastslår at den som produserer, opprettholder eller vinner på strukturell vold i globalisert kapitalisme straffes adekvat. Det framkommer av lovteksten at det ikke bare er de som direkte produserer de undertrykkende maktstrukturene som er de skyldige, men også de som passivt godtar dem og som også indirekte tjener på dem. Det kan være personer som Blaue og Poppy, som bor på hoteller der det jobber underbetalte værelsespiker. Eller meg og deg, som hver eneste dag er vitne til og profiterer på et undertrykkende og urettferdig system, uten å reagere med handling. Poppy slår med hammeren og stadfester at «det var den»: lovens etablering innenfor det performative rommet. «Dette er et historisk øyeblikk», sier Blaue når lovtavlen henges opp på den hvite veggen.

Anmeldelseskontoret
Utenfor museet proklamerer Blaue og Poppy fra taket av veteranbrannbilen som de har omskapt til et brannbilgalleri at anmeldelseskontoret nå er åpent. Brannbilen kjører sakte ned til Kristiansands havn der den skal stå til neste morgen tidlig i påvente av Fjord Lines avgang kl. 08.30 neste morgen. I løpet av kvelden og natten kan de som ønsker det anmelde seg selv i brannbilens anmeldelseskontor. Publikum følger etter brannbilen ned til havnen som i en hellig prosesjon. Der nede er det kø for å ta plass i brannbilen og bekjenne sine synder overfor Blaue som i denne delen av performancen kan minne om en katolsk prest i skrifteboksen. Bekjennelsene om deltakelse i strukturell vold blir skrevet ned i den røde boken. Disse personlige vitnesbyrdene vil bli med gjennom Europa og i jakten på ranerne i Rio.

Det er et paradoks at Blaue og Poppy som er ofre for overfallet til syvende og sist vinner på dette. Som publikummer sitter man igjen med en litt dårlig smak i munnen etter den søte seierssjampagnen. Dette er en viktig og aktuell kunstaksjon, fordi den maner fram en refleksjon over vår skyld og delaktighet i den globale kapitalismen. Den lar oss også kjenne på frustrasjonen: Vi sitter på en måte med makten, men er samtidig maktesløse. I sitt essay «Structural violence as art» publisert i magasinet Experimental Emerging Art henter Blaue inspirasjon fra Frantz Fanon, Jean-Paul Sartre og Karl Marx – og formulerer et eget manifest for endring av verdenssituasjonen: Selvkritikk kan føre til skam. Og skam er en revolusjonær følelse: «Shame is the precognition for developing a will to change globalized capitalism.»

Man kan stille seg spørsmålet: Kan dette performative rommet være i stand til å påvirke det som er verden slik vi kjenner den? Eller vil det forbli et lukket rom som betraktes av spesielt interesserte? Kan den revolusjonære sprengkraften som ligger i et slikt kunstprosjekt kanskje gå utover sine egne grenser fordi det opererer innenfor forskjellige kontekster: Doktorgradsavhandlingen, artiklene, performancene? Kanskje kan de to performative rommene, refleksjonsrommet og rommet der den nye loven gjelder, smelte sammen og bli til et tredje rom, et mulighetenes rom. Et rom der grenser viskes ut mellom samfunnet som det er, kunstens eksperimentelle rom og den nye utopien. Jeg venter i spenning på de neste performancene i rekken der jeg muligens kan få svar på disse spørsmålene.

Foto: Ole Johan Moe