På starten av 1900-tallet var Holmsbu et av de viktigste samlingsstedene for norske kunstnere. Nå kan du få et unikt innblikk i denne lukkede sfæren.
Målfrid Ravnåsen Vangen. Foto: Turid Delerud
Boka «Innseilingen til de lykkelige øyer. Historien om kunstnerkolonien i Holmsbu 1911–1961» lanseres i disse dager. For første gang beskrives noe som for mange er ukjent, nemlig den største kunstnerkolonien i norsk kunsthistorie, med over 40 deltagere. I siste halvdel av 1800-tallet vokste det fram kunstnerkolonier i hele Europa, områder hvor de levde og arbeidet sammen i kreative samfunn. Fra sommeren 1911 til 1961 ble Holmsbukolonien en av de seneste utløperne av den europeiske trenden, et levende og tett kunstnerfellesskap gjennom hele 50 år.
Fristed for kjente kunstnere
Kolonien begynte som et tilholdssted sommerstid for kunstnere i opposisjon til akademikunsten og den naturalistiske tradisjonen. Etter hvert ble kolonien en større arena med makt, hvor kun inviterte fikk være med. Billedkunstner Henrik Sørensen tok raskt lederrollen, sammen med Thorvald Erichsen og Oluf Wold-Torne.
– Det var Søren som stod for invitasjonene, sier Målfrid Ravnåsen Vangen, kunsthistoriker og bokas forfatter. – I tillegg til nær familie, var det først og fremst tidligere Matisse-elever som ble invitert, kunstnere som banet vei for den moderne kunsten i Norge. Etter hvert kom også deres elever.
Sørensen var på Holmsbu nesten hver sommer fra 1911 – 1961, mens andre kom og gikk. Under andre verdenskrig ble stedet spesielt viktig for kunstnere som dekorerte Rådhuset i Oslo. Holmsbu ble deres frisone uten krav og frykt for sensur, og kunstnere som Per Krogh, Aage Storstein og Axel Revold flyktet alle til Holmsbu ved behov. Landskapet der var helt unikt og ble motiv til flere sentrale malerier.
– Bokas tittel er hentet fra Oluf Wold-Tornes maleri, som peker på noe vesentlig med denne kolonien, forklarer Vangen. – « De lykkelige øyer» var nemlig visjonen kunstnerkollektivet jobbet mot, både i kunsten og det sosiale livet de skapte. De var rett og slett Norges svar på Skagens-malerne, bare i en annen form.
Unik materialtilgang
Det var Sørensens sønn, Sven Oluf Sørensen (1920-2017), som spurte Vangen om hun ville skrive bok om faren hans. Gjennom intervjuer og innhentede materialer har brikkene vokst til unike historier.
– Jeg fikk tilgang til alt av sønnens materiale, sier Vangen. – 200 fotografier fra miljøet i Holmsbu, notisbøker etter faren, brev og hans egen kunnskap om et miljø også han selv hadde opplevd. Også dro vi på ekskursjon sammen, både til Holmsbu og til barn og barnebarn av de andre kunstnerne. Vi oppsøkte malerisamlinger med motiv fra Holmsbu, både private og offentlige, alle laget av kunstnere fra kollektivet. I tillegg har Nasjonalbiblioteket vært et skattekammer, med brev fra kunstnere, beskrivelser av stedet, miljøet og ikke minst av hverandre.
Boka er den første grundige framstillingen av kunstnerkolonien i Holmsbu, samt én av svært få kunstfaglige utgivelser om et kunstnerfelleskap.
– Den fyller helt klart et tomrom og løfter fram en viktig del av norsk kunsthistorie som hittil ikke har vært kjent for allmennheten, avslutter forlagsredaktør i SKALD forlag, Simone Stibbe.
