GEOLOGI UNDER MASKINEN: Mosken forteller om mange nesten-ulykker der piloten akkurat greide å vri dem en styrt. – Men ofte må man helt nære får å få de beste bildne sier Mosken.

Raymond Mosken har jobbet med flyfoto i snart tretti år. Det han har foreviget, kan gi deg et annet syn på livet og det å være menneske.

Raymond Mosken (f. 1956)

Bor og arbeider i Oslo.

BFA i fotografi fra Göteborgs Universitet (1985–89).

Aktuell med fotoboken Reflections from the surface (Kontur Forlag 2018).

– Jeg så bilen på veien der nede og spurte piloten: Kan vi ikke prøve å få tatt det bildet? Og han var jo veldig ivrig og bare la i stup, så vi rakk akkurat å ta det når den kom ut av tåken! Raymond Mosken imiterer flystup med hånden og forteller entusiastisk om fotografiene som er stilt ut i Galleri Fineart. Bildet med bilen beskriver han som en «typisk situasjon»: mennesker kontra naturen. Det ble tatt over Østfold i 1990, og på den tiden var det veldig mye bråtebrann. Mosken sier han ble forundret da han begynte å fly og så at «hele landet lå i en røyksky», men at dette har endret seg etter at det ble innført restriksjoner på grunn av forurensing. Denne lille bakgrunnshistorien tilfører en dobbelthet som er gjennomgående for Moskens luftfotoer: De er både estetiske utsnitt av verden sett ovenfra og reflekterer samtidig alt fra naturlige fenomener til manifestasjoner og konsekvenser av menneskelig aktivitet.

Når vi møtes, er det bare noen få uker til Mosken utgir sin neste bok, Reflections from the surface, med et utvalg motiver fra hans snart tretti år lange prosjekt med å ta bilder fra småfly og helikopter. Det hele startet ganske tilfeldig. Etter å ha fullført utdanningen på Fotohögskolan i Gøteborg i 1989 trengte han sommerjobb og fant en «bitteliten» stillingsutlysning i Aftenposten. – Og jeg tenkte at det var to fluer i en smekk; at jeg både fikk tjene penger og ta bilder fra lufta. Først måtte jeg jo lære meg å gjøre jobben, og da jeg var trygg på den, begynte jeg å ta egne bilder. Etter den første sommeren var jeg ganske lei på slutten, men da våren kom igjen, tenkte jeg: Skal jeg ta en sesong til? Ja, jeg gjør det. Og sånn gikk det år etter år. Etter hvert ble jeg helt hekta på det.

FOTBALLCUP i fugleperspektiv.

GRÜNERLØKKA i Oslo slik du aldri har sett det før.

Vi forlater Galleri Fineart og setter kursen mot en kafé for å se på flere fotografier i utkastet til den nye boken. Mosken blar til en av de første sidene. – Dette bildet kaller jeg Geologi under maskinen. Som du ser er det et helikopter-dashbord, og så har du landskapet bak, og det er rett og slett bare fjell som er skuret av isen. Her har det ligget to kilometer med is oppå, og i løpet av millioner av år har denne isen kommet og gått en rekke ganger. Som du ser flyr vi veldig lavt, kanskje 50–100 meter over bakken, og jeg spurte piloten: Hvis vi får motorstopp nå, hva gjør vi da? Nei, da er vi daue, svarte han. Men hvis vi får motorstopp der ute (han peker på den bratte fjellsiden), da overlever vi kanskje, for da kan vi stupe ned, få fart på propellen og myklande.

Uææææ! Men jeg leste i Halden Arbeiderblad at du faktisk har styrtet med helikopter. Hva skjedde?

– Vi fikk total motorstopp i 200 meters høyde mellom Trysil og Elverum og styrtet ned i en myr. Propellen traff bommen bak på helikopteret slik at den knakk og slo inn langt unna bensintanken (viser kort avstand med hendene) og langt unna huet mitt. Hadde den truffet huet mitt, hadde jeg vært dau, og hadde den truffet bensintanken, så hadde den gått i lufta. Det var råflaks, og vi gikk helt fint ut av helikopteret. Og så har det vært en del andre episoder som har vært … slitsomme. Men rent statistisk sett, når du flyr i så mange år, må du regne med at det kommer til å skje noe.

Mens vi blar videre, forklarer Mosken at fotoboka har et slags narrativ. – Den er lagt opp som om jeg kommer fra fjellet og beveger meg ned mot sivilisasjonen. Han viser meg snøkledde vidder som ved første øyekast kan forveksles med skummende bølgetopper på sjøen. Pløyde jorder som ser ut som om de er malt i landskapet med brede penselstrøk. Lange rør kan minne om armer og fingre som spiller piano på et vannkraftverk. Og et landskap med en horisont som gjør meg helt forvirret fordi jeg ikke får perspektivet til å stemme, inntil han vender på boka og avslører at bildet bevisst er snudd på hodet.

Det var kollegaen Tom Sandberg som lærte ham viktigheten av å ha en form for dobbelthet i motivene. De to, sammen med Morten Andersen, delte studio og mørkerom i Christian Kroghs gate i Oslo fra 1994 til 2006. – Det var veldig interessant å se Tom jobbe. Han var ikke så verbal, men helt genial når det gjaldt å se, og det var lærerikt å være i nærheten av ham. Etter hvert begynte Mosken å lage prints på samme lab som Sandberg i Paris, og de siste årene har han vært der 3–5 ganger årlig. Alle bildene er tatt på negativ film og kopiert på gammeldags fotopapir.

ET SORT belte over åkeren, eller et penselstrøk over er lerret.

MY ADMIRATION FOR GROTH: Streken til kunstner Jan Groth funnet i det tidevannet møter fjorden.

FILM NOIR: Bildene til Mosken har ofte en stemming av mystikk rundt seg. Man aner omrisset av en historie vi aldri vil få vite hva egentlig handlet om.

Annonse

Jeg vet at du har andre fotoprosjekter i farger, som dem av rockabillykultur og amerikanske biler. Hvorfor er flyfotoene dine i sort-hvitt?

– Dette prosjektet handler om noe annet enn farger, og det er lettere å få frem budskapet når en ikke 1

blir forstyrret av ting som ikke har noen betydning. For eksempel, hvis det er en oransje ball i det ene hjørnet: I et fargebilde vil den jo lyyyse oransje og ødelegge hele motivet. I sort-hvitt kan du bare gråe den litt ned etter belysning slik at den nesten går i ett med bildet. Så det er lettere å rense opp, beskjære og generelt få det til å fungere. Og det er vanskelig nok å ta bilder fra lufta om du ikke i tillegg skal begynne å ta hensyn til sånne ting.

– Det er som en Rorschach-test når du flyr sånn, sier Mosken. – Den menneskelige hjerne driver jo og lager gestaltninger, geometri og alt mulig sånt. I starten ser du ikke noe særlig, men etter hvert som du zoomer inn, så dukker det opp flere detaljer. Og de detaljene kan du gjøre noe med når du er fotograf. Han lager også egne historier om det som foregår på bakkenivå. Når vi kommer til et bilde av en båt som ligger til kai ved Bamble, smiler han bredt og peker på mannskapet: – Her står Tintin og gjør seg klar til å slåss med en av de to karene, og der borte står kapteinen. Han er bare irritert. Og hunden Terry har løpt og gjemt seg.

– Hehe, jeg ser det nå.

– Så det er sånne historier jeg lager, da. Men egentlig handler det bare om skala og figurer. Mennesker i forhold til naturen, eller arkitektur. Gjentakende motiver er industri, kraftverk og hvordan vi omdanner naturen til elektrisitet (det er en veldig rar estetikk i det, noe uforståelig, akkurat som elektrisitet også på en måte er uforståelig), samt hvordan vi bygger, bor og lever både ved kyst og i innland (når jeg jobber i Paris, får jeg lyst til å lage noe som er særnorsk). Men ettersom vi nærmer oss slutten på boka, blir motivene stadig mer alvorlige, nesten skremmende: Soldater som står ved et veiskille, skygger av geværene til politistudenter som har skyteøvelse, norske stridsfly og et foto Mosken har kalt Vaklende bro, med referanser til flyktningkrisen.

– Du har blitt sitert på at du fotograferer subjektivt fra et observasjonspunkt mange oppfatter som objektivt. Hva legger du i det, og når blir det subjektivt?

– Det blir subjektivt fordi jeg er et subjekt. Jeg har mine egne preferanser. Når jeg tar bilder av en bygning fra lufta, blir det sånn som jeg ser det, mens en annen ville kanskje tatt det i farger, eller valgt en annen vinkel. Så på den måten blir det subjektivt. Men observasjonspunktet er objektivt, for når du ser ting ovenfra, ja, da er det sånn det er. Ta Google Earth for eksempel. Det er en objektiv beskrivelse av det som skjer på bakken. Det er en kort forklaring på det.

– Hva er det vi egentlig ser fra lufta som vi ikke legger merke til på bakken, og hvordan kan det påvirke oss?

– Perspektivet gir muligheten til å se det vante, det vanlige, på en annerledes måte og nye sammenhenger mellom forskjellige fenomener. Og du får et annet syn på livet og det å være menneske når du ser det fra lufta. Det er veldig påfallende at vi er veldig små i forhold til planeten, og at vi er ganske ubetydelige, men samtidig er betydelige. Du ser at vi kan påvirke landskapet. Påvirke naturen. Det vi holder på med, endrer og endrer og endrer, det utgjør til sammen ganske mye.

Dagen etter intervjuet vårt sender Mosken meg en e-post med noen supplerende tanker om det han holder på med: «Flyfoto og flyvning handler også bare om gleden av å fly. Å få være oppe i lufta. Å ikke være bundet fast nede på jorden, og en følelse av frihet – fri som fuglen. Og så kan det jo være noen veldig spennende episoder, sekunder eller minutter hvor adrenalinet fosser – og lettelsen ved å stå med bena trygt på bakken igjen!»

ET SPEILVENDT LANDSKAP. Noen gang er er naturen vakrere opp ned.