Et ord sier mer enn tusen bilder

Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen

Det er betimelig med et skrått blikk bakover når det kommer til å problematisere autentisitet i den svære selviscenesettelsen og manipulative visuelle flommen som hjemsøker oss i disse forunderlige tider. Troløse Bilder samler noen relevante eksempler fra de siste 40 år – sånn omtrent – der dette spørsmålet er har stått i fokus, enten det er Cindy Shermans noir-infiserte film stills eller Thomas Demands generiske kontorlandskaper. Eller, selvsagt, Richard Prince – den første jeg tenker på når det handler om fotografier som dokumenterer avfotograferte bilder som er blitt arrangert slik at de skal likne på dokumentasjon av imitasjoner som simulerer noe faktisk, etc., etc. Fra dennes etter hvert litt daterte Marlboro-cowboy (jo, den er faktisk her og) går det en rimelig ubrutt tidslinje inn i vår samtid, og en geografisk tvers over havet og inn i opptil tre generasjoner norske kunstnere. Selvsagt, noe av dette er blitt sett før i andre sammenhenger; Vibeke Tandbergs bryllupsannonser, Ida Ekblads tyggis i øyet på Jessica Simpson, eller Hito Steyerls nå ti år gamle video Lovely Andrea. Sistnevnte kan egentlig stå som et skoleeksempel der det gjelder å finne fotografiene fra den ene gangen regissøren prøvde seg som bondage-modell for å tjene noen kroner mens hun studerte i Tokyo i 1987. En tid da slikt var langt mer problematisk og underground enn det er i dag – nå som det er en mer eller mindre akseptert aktivitet, halvveis de-erotisert et sted mellom trening og meditasjon, som man gjerne plotter inn i kalenderen en dag i uken. Alt ettersom filmteamet graver seg ned i arkivene, og samplede klipp fra Spiderman og Guantanamo Bay får en kommenterende funksjon, ender bondage opp som metafor, og selv om de finner bildet, får vi ikke sett særlig mye av det. Det har slått meg i ettertid at jeg slett ikke har noen grunn til å stole på at noe i denne historien er sant. Mindre usikker er jeg når det gjelder Alfredo Jaars arrangerte ikke-bilde av Osama Bin Ladens død, som åpenbart er fullstendig fiktivt. Det sensurerte klippet fra Spiderman, som dukker opp i Steyerls billedstrøm, der et helikopter sitter fast i et edderkoppnett mellom tornene i World Trade Center, virker ubehagelig nok mer korrekt. Men begge hinter, sammen med adskillige arbeider i utstillingen, til hvorfor vi kanskje burde kjappe oss med å finne ut av disse tingene.