Oscar Rejlander, Livets To veier, 1856.
Lanseringen av de første fotografiske prosessene i 1839 førte umiddelbart til en diskusjon om hva dette nye mediet kunne brukes til og hvilken rolle estetikken skulle ha. Til våren viser The National Portrait Gallery i London en stor utstilling om fire ledende viktorianske kunstfotografer.
Den som fordyper seg i fotografiets historie, vil oppdage at stort sett alle sjangere vi har i dag, som portrett, landskap, dokumentar og reklame, ble tatt i bruk i løpet av 10 til 15 år etter at mediet ble lansert. Til og med komplisert, manipulert kunstfotografi. I 1856 presenterte Oscar Rejlander et bilde med en teknikk som nærmest kan beskrives som «Photoshop før Photoshop»: Two Ways of Life er satt sammen av 30 ulike negativer og er en allegorisk fremstilling av de to veier en ung mann kunne ta i livet; den ene leder til frelse, den andre til fordervelse. Sammen med mange andre praktverk inngår dette bildet i Victorian Giants: The Birth of Art Photography, den store vårutstillingen på The National Portrait Gallery i London.
En viktoriansk avantgarde
Utstillingen presenterer fire fotografer: Oscar Rejlander (1813–1875), Julia Margaret Cameron (1815–1879), Lewis Carroll (1832–1898) og Lady Clementina Hawarden (1822–1865). Kurator Philip Prodger forteller.
– Jeg tror utstillingen vil overraske mange. De fleste assosierer den viktorianske æraen innen fotografiet med stive portretter av kvinner i krinolinekjoler og menn med høye hatter. Disse fire fotografene skapte helt andre bilder, her kan man se en idé bli født; bilder som er rå, eksperimentelle, fylt av kreativitet og utforskningstrang. De var en avantgarde som forandret folks oppfatning av fotografiet og mediets uttrykksmuligheter.
Sammensetningen av gruppen kan virke litt merkelig, sier Prodger.
– Rejlander var en svensk immigrant med en uklar fortid. Carrol var en Oxford-akademiker som skrev det vi i dag ville kalt fantasy-bøker. Lady Hawarden var aristokrat, og Cameron, som vokste opp i den britiske kolonien Ceylon, var middelaldrende da hun begynte å jobbe med foto. Den som førte dem sammen, var Rejlander; de tre andre studerte under ham og holdt deretter kontakten med hverandre og utvekslet ideer om både portrett og narrativ. De lot seg inspirere av historisk maleri og omgikkes kunstnerne i The Pre-Raphalite Brotherhood. På den måten bygget de bro mellom fortid og fremtid.
Lady Hawarden, Clementina Maude, ca 1860.
Julia Margaret Cameon, Hosanna, 1865.
Livets to veier
Jeg kan tenke meg at mange fotohistorikere stusser over begrepet «Kunstfotografiets fødsel» i utstillingstittelen. Fotografiet ble lansert i 1839 med to prosesser. Franskmannen Louis Daguerres metode var basert på unike, sølvbelagte kobberplater, mens engelskmannen William Henry Fox Talbot arbeidet med papirnegativer. Til å begynne med fulgte man maleriets estetikk og komposisjon. Ved portrettfotografering måtte modellen sitte helt stille, iblant med et trestativ som holdt hodet fast. Eksponeringstiden kunne gå over flere minutter, og enhver bevegelse ble registrert som uskarphet.
I Storbritannia hadde de mest kjente fotografene sin bakgrunn enten i vitenskapen eller overklassen. I Frankrike var de ledende navnene som regel kunstnere som hadde byttet ut pensler med kamera. Så også Gustave Le Gray (1820–1884). Han var den internasjonalt toneangivende kunstfotografen på 1850-tallet nettopp fordi han fremhevet at foto kunne være kunst, og han utformet store, vakre billedkopier. Men de fire gigantene i utstillingen skulle stake ut sine egne veier.
Oscar Rejlander var som nevnt den samlende skikkelsen, men vi vet veldig lite om hans unge år, sier Prodger.
– Vi tror han ble født i Sverige, men vi vet ikke sikkert, heller ikke når. Fødselsåret 1813 er hentet fra hans dødsattest, men vi har ingen andre bevis. Det som er kjent, er at han studerte maleri og dro til Roma hvor han tjente til livets opphold ved å kopiere renessansemalerier. Rundt 1840 kom han til Storbritannia hvor han livnærte seg ved å male portretter. Senere hevdet han at han i 1852 innså at fotografiet var et nyttig verktøy for en kunstner ettersom det kunne gjengi tekstilenes mest kompliserte folder.
Og samme år begynte han selv å fotografere, forteller Prodger.
– Bildene hans bærer preg av maleriene han studerte som ung – narrative bilder, iscenesatte, ofte teatralske portretter, men gjerne også med en tydelig humor, noe som var ytterst uvanlig på den tiden. Det var også uvanlig å klare å fange så sterke ansiktsuttrykk som han gjør i mange av bildene sine.
Hans mest omtalte bilde, The Two Ways of Life, lagde imidlertid stor skandale, sier Prodger.
– Nakenscenene i fotografiet sjokkerte samtiden. Men dronning Victoria ble så imponert at hun kjøpte et eksemplar som hun ga til sin mann, prins Albert.
Lewis Caroll, Alice Riddell, 1858.
Lewis Carroll, Alice Riddell. Portrett av Alice Riddell som voksen, 1870.
En forgjenger for Cindy Sherman
Lady Clementina Hawarden studerte en tid hos Rejlander, men det er helt andre stemninger i bildene hennes. De er liksom innhyllet i et slags mystikk, noe som også kjennetegner hennes liv, sier Prodger.
– Hennes far var admiral, og hun vokste opp på et stort gods i Skottland. I 1845 giftet hun seg med grev Hawarden, og de skulle få ti barn, åtte døtre og to sønner. Hun begynte å fotografere i 1857. I begynnelsen tok hun stereoskopiske bilder, før hun gikk over til storformatskamera på stativ.
Lady Hawarden fikk frem en underlig atmosfære i bildene sine. De fleste er tatt i familiens store leilighet i Kensington, fortsetter Prodger.
– Disse bildene er tatt i hjemmets sfære, men de er ikke familiebilder. Det er heller en slags kvinnelek der døtrene hennes har kledd seg ut og poserer i et slags narrativ som ikke er helt tydelig, men veldig stemningsfullt. Disse bildene er heller ikke portretter, egentlig. Interiøret blir en del av fortellingen, og det hviler det vi i dag ville kalle en filmisk stemning over dem. Det har også ført til at Lady Hawarden omtales som en forgjenger for blant andre Cindy Sherman, på grunn av tilnærmingen, det å kle seg ut og spille roller foran kameraet, ut fra et kvinnelig perspektiv.
Også Julia Margaret Cameron viet seg til iscenesatt fotografi, og hun hadde høye ambisjoner, ikke bare for egne bilder, men også for mediet som helhet. I et brev fra 1864 skriver hun: «Mine aspirasjoner er å foredle fotografiet og gi det særpreg og anvendelse som stor kunst gjennom å kombinere virkelighet og ideal og ikke ofre noe av sannheten ved å vie all hengivenhet til skjønnhet og poesi.» Og det var nettopp det hun fikk til.
Cameron ble født i i 1815 i Calcutta, hvor hennes far arbeidet for East India Company. Hun hadde seks søstre, de ble ansett som en eksentrisk og kunstnerisk søskenflokk. Moren kom fra en fransk aristokratisk familie, og Julia ble dermed sendt til Frankrike for å gå på skole.
I 1836 tilbrakte hun en tid som rekonvalesent i Sør-Afrika. Der traff hun sin tilkommende mann, den tyve år eldre Charles Hay Cameron, og astronomen Sir John Herschel, som seks år senere skulle introdusere henne for fotografi. Prodger forteller.
– Hun ble fascinert, men begynte først å jobbe seriøst med fotografi etter at familien vendte tilbake til England og bosatte seg på Isle of Wight i 1860. Men da satte hun også i gang for alvor, som om det nettopp var fotografi hun hadde gått og ventet på for å få utløp for sin kreativitet.
En rebell og en barnebokforfatter som tok bilder
Cameron ble påvirket av Rejlander, men for øvrig var det ikke innenfor fotografiet, men i malerkunsten hun fant sine forbilder; først og fremst Whistler, Rembrandt og kunstnerne i The Pre-Raphalite Brotherhood.
– Hun tok hovedsakelig to slags bilder. Dels portretter av familie, venner og fremstående personer som Charles Darwin og Lord Tennyson, dels iscenesatte bilder der familie og venner poserte i bibelske, historiske eller allegoriske scener. Hun tok bilder på en helt ny måte, og de fikk stor oppmerksomhet. For hun gikk sine egen veier og brøt med de vedtatte normene som krevde at bildene skulle være skarpe og teknisk feilfrie. Cameron la gjerne bevisst inn diffuse partier som kunne ligne maleriske effekter, og beholdt ofte skavanker som hadde oppstått under prosessen. Dette førte til kritikk fra mange hold, men andre så skjønnheten i bildene hennes. Hun jobbet med glassnegativer. Det interessante er at mange av vår tids kunstfotografer, deriblant Sally Mann som også bruker glassnegativer, har tatt etter Cameron, inspirert av hennes uttrykksfulle approach. Hun var en rebell og en stor kunstner.
Lady Hawarden.
Den fjerde pioneren er Lewis Carroll, eller Charles Lutwidge Dodgson som han egentlig het. Prodger forteller.
– Carroll er best kjent som forfatter, han er mannen bak Alice in Wonderland og en rekke andre bøker. Men han var også en fremtredende fotograf, hadde sitt eget fotostudio og etterlot seg over 1000 bilder. Også Carroll var opptatt av iscenesatt fotografi. I utstillingen viser vi bilder av den unge Alice Riddell, inspirasjonen til Alice-bøkene, blant annet ett der hun poserer som «tiggende jomfru» og ett av Alice som voksen.
Carroll var mye sammen med barn, tok bilder av dem og brukte dem som inspirasjon til bøkene sine. Opp gjennom årene har det vært mange spekulasjoner om hvilke relasjoner han egentlig hadde til dem. Om han faktisk var pedofil? På 70-tallet dukket det opp en serie fotografier som ser ut til å bekrefte dette. Det var de samme barneansiktene, men i pornografiske situasjoner. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at de var forfalskninger. Men tvilen består. En stor mengde bilder, bortimot 2000, har forsvunnet, til dels ved at glassnegativene er ødelagt. Tvilen styrkes også av at mange sider er revet ut av dagbøkene hans. Så spørsmålet blir stående åpent.
Med livet som innsats
Rejlander døde lutfattig. Både Cameron og Lady Hawarden gikk tidlig bort, og det finnes sterke indikasjoner på at medvirkende årsak var de farlige kjemikaliene de håndterte i mørkerommet. Ingen av de fire tjente seg rike på fotografering. Fotomarkedet slik vi kjenner det i dag, med gallerier og spesialauksjoner, var i ferd med å etableres først rundt 1970. Og det skulle gå 30 år til før fotografiet ble akseptert som fullgodt medium i kunstverdenen. I National Portrait Gallerys arkiv finnes et brev fra 1950-tallet, skrevet av en av sjefene som hevder: «Fotografi har ingen kunstnerisk verdi. Dets nytte er av rent dokumentær art.» Slik var holdningen dengang. I dag er det nettopp fotoutstillinger som skaper lange køer utenfor galleriets dører. Det ville nok ha gledet de fire pionerene.
Victorian Giants: The Birth of Art Photography vises på The National Portrait Gallery 1. mars–20. mai.