FIN SERCK-HANSSEN, Gjernmund (Queer Icon), 2016.

ANE LAN, Mother and Child.

Utstillingen Hen – flytende kjønn på Haugar Vestfold Kunstmuseum utvider forståelsen av kjønnsidentitet, utfordrer stereotypier og blåser liv i debatten om å innlemme et tredje, kjønnsnøytralt pronomen i språket vårt.

HEN – FLYTENDE KJØNN

– 27. januar–5. mai 2018 på Haugar Vestfold Kunstmuseum
– Kuratert av Tone Lyngstad Nyaas
– Deltakende kunstnere: Marit Victoria Wulff Andreassen, Anatoly Belov, Dania Burger, Roxy Farhat, Nan Goldin, Timothy Greenfield-Sanders, Narve Hovdenakk, Maria Høeg og Bolette Berg, The Hungry Hearts Performance Band, Ane Lan, Carlo Maria Mariani, Bjarne Melgaard, Geir Moseid, Astrid Runde Saxegaard, Fin Serck-Hanssen, Andres Serrano, Kjartan Slettemark, Sille Storihle, Christer Strömholm, Vibeke Tandberg, Lesia Vasylchenko, og Synnøve G. Wetten.
– Det utgis en katalog i anledning utstillingen.
– Utstillingens arkivmateriale er produsert i samarbeid med Skeivt arkiv i Bergen.

På 1980-tallet ble det funnet en eske med gamle glassnegativer i en låve på Hadeland. Det viste seg å være den private fotosamlingen til Marie Høeg (1866–1949) og Bolette Berg (1872–1944), som etablerte Berg & Høeg Fotoatelier sammen i Horten i 1885. På dagtid tjente de til livets opphold ved å fotografere kunder og byprospekter. Men oppdagelsen på Hadeland avslørte at de etter stengetid tok selvportretter som garantert ville skapt forargelse i deres egen samtid. De arkiverte fotografiene, som sannsynligvis ble tatt av Berg, viser en serie portretter av Høeg i herreklær, med kortklipt hår, påmalt bart, skyggelue, drammeglass og sneip i munnviken, eller i polardrakt lik den Nansen brukte. På noen av bildene dukker det også opp en mann i dameklær. I en tid der det norske samfunnet satte en svært klar skillelinje mellom kvinne og mann, lekte Høeg og Berg og vennene deres med å bytte kjønnsroller foran kameraet.

Jævla homo.
Denne våren inngår fotografiene til Høeg og Berg som et historisk tilbakeblikk i den store mønstringen av samtidskunstnere som tematiserer kjønn på Haugar Vestfold Kunstmuseum. Kurator Tone Lyngstad Nyaas forteller til KUNST at hun har båret på ideen til utstillingen i mange år. Nå som den endelig har blitt realisert, er saken fremdeles brennaktuell. For selv om vi på hjemmebane har kommet langt når det gjelder bredere aksept og toleranse for mangfoldet av seksuelle legninger og kjønnsidentiteter, er det utvilsomt et stykke igjen å gå. Nylig ble det sjokkerende nok avdekket at «jævla homo» er det mest utbredte skjellsordet på norske skoler. Samtidig ser vi en oppblomstring av høyreekstreme grupperinger som brenner regnbueflagg og marsjerer gjennom norske gater under paroler som «knus homolobbyen». En fullverdig politisk aksept for de som hverken identifiserer seg som mann eller kvinne og ønsker å velge sitt eget kjønnsuttrykk, lar også vente på seg. I motsetning til våre nærmeste naboer Sverige og Danmark, samt en rekke andre land i verden, er det fremdeles ikke politisk flertall for å innføre en tredje kjønnskategori i Norge.

Men hvordan reflekteres det komplekse og til dels uforklarlige forholdet mellom kjønn, identitet og samfunn i samtidskunsten? Svaret er like mangefasettert som kunstnernes egne historier og uttrykksformer. På utstillingen Hen – flytende kjønn presenteres vi for over 20 norske og utenlandske kunstnere som jobber med alt fra film og fotografi til tegning, malerier og performance. Samtidig understreker Lyngstad Nyaas at «en slik utstilling er ikke ment å være dekkende og favne alt innenfor temaet, men den viser at det er mange kunstnere som er opptatt av det. Og mange av dem har kanskje blitt litt forbigått. Vi ønsker å løfte disse kunstnerne frem.»

TIMOTHY Greenfield- Sanders. Neders til høyre henger Nicole Maines, 2017. ©Timothy Greenfield- Sanders. Foto: Bjørn Harstad.

Annonse

Skeive ikoner.
En av disse kunstnerne er norske Fin Serck-Hanssen (f. 1958). Gjennom en karriere som spenner over 30 år, har han jobbet med omfattende fotoprosjekter om homofile subkulturer og transtematikk, samtidig som han har unngått å stille homofile i en offersituasjon. På Haugar får vi se to av disse prosjektene: 10 blå menn fra 1980-tallet og den pågående Queer Icons. Med serien 10 blå menn ønsket Serck-Hanssen å vise mangfoldet innenfor det skeive miljøet og bryte ned kategoriseringene av ulike grupperinger. Fotografiene synliggjorde også konservatismen som rådde internt. Serck-Hanssen forsøkte nemlig flere ganger å få hengt opp et av disse fotoene på det populære møtestedet Metropol i Oslo, men fikk avslag med den begrunnelsen at «skikkelige homser» ikke kledde seg i lær eller gummi, og absolutt ikke i dameklær. Queer Icons er en serie portretter av ikoniske skikkelser i transmiljøet, som skal inngå i et bokprosjekt. Intensjonen er å dokumentere historiene om sentrale personer i subkulturer som ellers ikke blir tatt med når homofiles historier skal skrives. Portrettene viser mennesker som transcenderer det normative og beveger seg i et landskap mellom posisjonene som springer ut av tokjønnsmodellen.

Et grensesprengende kjærlighetstriangel.
For Lyngstad Nyaas var det også viktig å sette fokus på kunstnere fra land der homofili enten forbudt eller har lav aksept, og hvor kunst blir brukt som en form for motstand og opprør. Hun inviterte derfor ukrainske Anatoly Belov (f. 1977) til å delta på utstillingen. Homofili er ikke forbudt ved lov i Ukraina, men blir ansett som umoralsk av både den katolske og ortodokse kirken, i tillegg til at det er en utbredt homofobi i befolkningen. På Haugar viser han kunstfilmen Sex, Medicated, Rock’n’Roll, som er presentert som en musikkvideo. Musikken er en sang Belov selv har skrevet og fremfører med bandet sitt, Lyudska Podob, og videoen viser et kjærlighetstriangel mellom to menn og en kvinne. På denne måten utfordrer Belov den tradisjonelle, patriarkalske, ukrainske samfunnsstrukturen og skaper et nytt rom: et sted å bekjempe satte konvensjoner og stereotypier, der mennesker kan leve side om side uansett hva slags seksuell eller filosofisk orientering de har. Videoen ble først vist på PinchukArtCentre i hjemlandet i 2013 hvor det vant publikumsprisen, og ble et viktig signal for Belov og hans tilhengere om at det finnes mange som støtter LHBTI-bevegelsen også i Ukraina.

MARIT VICTORIA WULFF ANDREASSEN, The Lie, 2005, penn og fargeblyant på papir, 63 x 57 cm. Foto: Marcus Johansson.

Tvillingbroren som ble søster.
Den amerikanske filmskaperen og kunstneren Timothy Greenfield-Sanders har portrettert kjente transpersoner fra USA. Serien som han har kalt The Translist (2016), er en oppfølger til et konsept han startet med for 11 år siden med The Black List, The Latino List, The Out List og The Women’s List, som alle spiller på en form for etnisk og kjønnspolitisk klassifisering av mennesker. En av personene han har fotografert til The Translist, er Nicole Maines. Nicole fikk navnet Wyatt da hun ble født som tvillingbroren til Jonas i 1997, men allerede som fireåring spurte hun foreldrene om når hun kunne bli jente. I starten var det ingen av klassekameratene som brydde seg om Nicole valgte å kle seg i jenteklær. Men så tok det en sørgelig vending. Nicole ble utsatt for mobbing og ble nektet å bruke jentetoalettet på skolen hun gikk på. Da familien valgte å saksøke hjemstaten Maine for diskriminering, fikk historien hennes nasjonal oppmerksomhet. Foreldrene gikk også til pressen for å fortelle om den vanskelige situasjonen til trans-tenåringer i USA. Historien fikk heldigvis et positivt utfall. Maines vant rettssaken, og det er ble innført en ny lov i delstaten som sier at transpersoner skal få bruke det toalettet de selv ønsker. Nicole er nå 20 år og har gjennomgått kjønnsskifteoperasjon, med broren Jonas ved sin side. Boken Becoming Nicole: The Transformation of an American Family (2015) vant Pulitzer-pris og ble en bestselger. I portrettet til Greenfield-Sanders ser vi Nicole med rebelske grønne striper i det halvlange håret, subtil sminke og brune øyne som lyser av trygghet i sitt eget valg.

Trans-tweens.
Vi møter Nicole Maines igjen i maleriene til norske Synnøve Sizou G. Wetten (f. 1978) i en serie hun kaller TRANS (GENDER) TWEENS (2016). Wetten er opptatt av queer-teoretiske og performative strategier som destabiliserer kjønnsstrukturer. Sammen med Sille Storihle (f. 1985), som også deltar i utstillingen, etablerte hun FRANK, en plattform for kjønnsdiskurs og kuratorisk og kunstnerisk virksomhet. I serien med malerier på Haugar viser hun sarte fremstillinger av barn og unge på et skjørt sted i livet hvor de må ta stilling til sin egen identitet, og som kan falle utenfor tokjønnsmodellens normalitet. Sårbarheten forsterkes ved at portrettene er malt i duse farger, som om de avventer fremkallingsvesken som skal forme dem. Måten de trer frem fra den hvite, kliniske lerretsflaten på, gir assosiasjoner til et medisinsk aspekt. I dag er den juridiske loven endret slik at barn helt ned i seksårsalderen kan bestemme om de skal være jente eller gutt, uavhengig av deres biologiske kjønn. Men fremdeles faller mange utenfor.

BERG & HØEG. Marie Høeg i skredderstilling med sigarett, 1896–1903. 19,5 x 13 cm, sølvgelatin på barytt. Preus museum.

BERG & HØEG. Marie utkledt som en mann, og en ukjent mann utkledt som kvinne, 1895–1903. 19,5 x 13 cm, sølvgelatin på barytt. Preus museum.

På tide med hen?
Sexologen og transpersonen Esben Esther Pirelli Benestad anslår at 1–2 % av den norske befolkningen vil identifisere seg som hen hvis det får politisk gjennomslag. Om dette stemmer, vil det si at det per i dag er et sted mellom 50 000 og 100 000 mennesker, kanskje flere, som ikke føler at de tilhører de tradisjonelle kjønnskategoriene mann og kvinne, men allikevel er tvunget til å velge én av dem. Selv om de utgjør en relativt liten gruppe mennesker, er den allikevel for stor til å ignoreres. Debatten om innføring av hen blusset opp igjen i fjor da Arbeiderpartiet vedtok å gå inn for det i sitt partiprogram. Denne våren vil kanskje kunsten bidra til å sette saken på dagsorden igjen.

Lyngstad Nyaas håper utstillingen vil utfordre de besøkendes tanker rundt kjønn, og at den vil fungere som en plattform for diskusjon rundt det å være annerledes. Ja, det er kanskje lettere å kunne sette noen i bås. Hetero, homo, lesbisk, transperson. Klart avgrensede områder et sted innenfor ytterpunktene i det binære kjønnsparadigmet. Men hva skjer når grensene viskes ut, nye selvforståelser formes og vi konfronteres med det udefinerbare? Min helhjertede overbevisning er at det du er født med mellom beina ikke skal diktere hvordan du kler deg, ter deg eller hvem du forelsker deg i. Alt er lov. Og alt er love.

Foto: Bjørn Harstad.