På Netflix har KUNST latt seg besnære av dokumentaren om Harry Benson, ikonisk kjendis- og dokumentarfotograf av ypperste klasse.
Noen fotografier går over i historien som ikoniske, og bare en håndfull fotografer kan påberope seg opphavsretten til flere. Skotske Harry Benson er en av dem, og dokumentar-filmen Harry Benson – shoot first fra 2016 av Matthew Miele og Justin Bare er en hyllest til en mann som gjennom fem tiår har sørget for å befinne seg på rett sted til rett tid. Med evnen til å ta monumentale bilder i rask rekkefølge fryser han fast det avgjørende sekundet der subjektets essens åpenbarer seg og mottakeren trekkes inn i den mest utilslørte intimsfære. Bensons ikoniske status er primært et resultat av hans imponerende og nærmest ubegrensede tilgang til forrige århundres superkjendiser. Bildene hans, som flyter gjennom filmen i raske bildemontasjer akkompagnert av bakgrunnshistorier, viser stjerner som The Beatles, Michael Jackson, Elisabeth Taylor og Jackie Kennedy i intime, nærmest avkledde øyeblikk. Kameralinsen avdekker legendenes sjel. I våre selfie- og paparazzi-tider føles det betimelig å bli minnet på hvilken kraft fotografiet har når det tas med verdighet og respekt.
Det er imidlertid et annet aspekt ved dokumentaren som er minst like interessant. Til tross for at den gir uforholdsmessig stor plass til Bensons kjendisfotografier (typisk for vår tid?), utvider den også gradvis Bensons repertoar og ambisjoner som fotograf. Når mannen selv kommer til orde, vittig, sjarmerende, selvsikker, men også selvransakende og ærlig, fremstår han plutselig som en fotojournalist av ypperste klasse. Bensons fremste ambisjon er verden; å trenge inn i kjernen av de vanskeligste, mest betente situasjoner, enten de er på Vestbredden, i sultherjede Mogadishu, i dypet av IRA, KKK eller Martin Luther Kings frihetskamp. Hans etos er å komme først til åstedet og dra sist. Etikken er at bare fraværet av etikk skaper en god fotograf. Dermed åpenbares de etiske dilemmaene bak et ikonisk dokumentarfotografi. Hva er konsekvensen av å legge alle andre hensyn til side og gjøre jobben, uansett hva jobben består i? Hva innebærer det å ta bilder når Robert Kennedy blør i hjel centimeter unna deg? Hva sier du til deg selv etter at du har møtt John Lennons morder og uttalt at du tror Lennon fikk dø slik han ønsket? Eller når du dokumenterer barn som dør av sult i verdens største flyktningleir? Mer enn noe, sier Benson, innebærer det at det ikke finnes en etikk bortenfor bildet. Det krever en ukuelig evne til å kunne distansere seg fra nøden og lidelsen. Jobben består utelukkende i å ta det bildet som viser verdens tilstand, og dermed kanskje redde den: «Feile kan du gjøre i morgen, ikke i dag.» Det er altså først når dokumentaren, om dog noe flyktig, viser hvilken intens pasjon og ambisiøsitet som ligger bak de etiske valgene som tas i de alarmerende øyeblikkene – som når Kennedys kone i skrekkens og sorgens krampe fortvilt holder en beskyttende, sprikende hånd mot Bensons kameralinse – at Bensons storhet åpenbarer seg for meg. Takket være dokumentarfotografens evne til å projisere egen redsel og dermed skape den nødvendige distansen, blir jeg som mottaker konfrontert og bevisstgjort. For Benson handler fotografens tilstedeværelse om at hvert eneste øyeblikk er glimt som kontinuerlig forsvinner hvis ingen våger å stå i fremste rekke.
Når dokumentaren spør: Hvem er Harry Benson? svarer alle: et geni, et ikon. Han selv mumler: a bag of shit. Dokumentaren viser at han på den ene siden er et menneske som må dokumentere og være i begivenhetenes pulserende sentrum, på bekostning av alt annet. På den andre siden er han fylt av en sans for alt menneskelig, full av medlidenhet for den sårbarhet og håpløshet som omgir oss. Dermed åpenbarer han menneskets ensomhet, selv hos dem man ikke skulle tro eide den.